Uten penger, ingen respekt

«Jeg kan ikke være sammen med en mann som ikke gir meg penger. Han bør gi meg penger til mine daglige behov hver dag. En kvinne trenger å gå til frisøren, hun trenger såpe og body lotion. Men denne mannen er veldig gjerrig (...). En annen mann har gjort tilnærmelser, jeg planlegger å være utro. (...) I det minste vet jeg sikkert at jeg vil få penger.»

Dette sier «Joyce». Hun er 30 år og jobber som servitør og renholder på et såkalt guesthouse i byen Moshi i Tanzania. Mannen hun snakker om er gjest på ett av rommene. «Joyce» har flyttet inn på rommet hans og har levd i et ekteskapslignende forhold med han de siste ukene. Hun vasker hans klær, lager mat til han og har sex med han. Men «Joyce» er som vi ser ikke fornøyd med sitt utbytte av relasjonen. Han har riktignok gitt henne øl og mat, men ingen penger. Det er ikke det «Joyce» forventer av et slikt forhold, og nå vil hun bytte kjæreste.

Penger + sex = helt ok

«Joyce»s argumentasjon illustrerer en sentral forskjell mellom Tanzania og Vesten når det kommer til seksualmoral, ifølge sosialantropolog Turid Misje. Hun har tilbrakt åtte måneder sammen med «Joyce» og andre bararbeidere i Moshi som del av sitt hovedfag i sosialantroplogi.

– I Tanzania er det ikke noe generelt stigma knyttet til å koble sex og penger, slik det er hos oss. Kvinnene jeg møtte stilte seg helt uforstående til at det skulle være et problem i seg selv. De betrakter det tvert imot som problematisk dersom de ikke får penger av en mann de har sex med, enten det er en kjæreste eller en såkalt one night stand. Ingen penger betyr ingen respekt, da synes han ikke kvinnen er verdt noe, forklarer Misje.

– Menn jeg snakket med tenkte på samme måte. De følte seg generelt forpliktet til å legge igjen penger til kvinner de hadde vært sammen med. Noe annet ville være en fornærmelse.   

En afrikansk seksualitet?

Denne holdningen, at kvinnelig seksualitet ikke er og ikke bør være gratis, er ett av trekkene som har fått forskere til å hevde at det finnes en egen «afrikansk seksualitet», som er fristilt fra moral. Den afrikanske seksualiteten har en «transaksjonell kjerne», påstås det, i motsetning til i Vesten, der seksualmoralen tilsier at seksualitet og penger bør holdes strengt adskilt i ulike sfærer. Turid Misje er kritisk til en slik generalisering.

– Selv om seksuelle relasjoner nesten alltid har det jeg kaller en transaksjonell dimensjon, handler sex selvfølgelig ikke bare om penger for kvinnene jeg har studert. De er også opptatt av egen seksuell nytelse og de blir forelsket, forteller hun.

Kjemper for respekt

At afrikanske kvinners seksualitet er fristilt fra moral er også en sannhet med modifikasjoner. For Misjes informanter er det viktig å håndtere egen seksualitet på en måte som gjør at de oppnår folks heshima, respekt. Som bararbeider er det imidlertid vanskelig, slik 27 år gamle «Farida» uttrykker her:

«For en kvinne gir det å jobbe på en bar eller et guesthouse et veldig dårlig rykte, folk sier at vi ikke har noen heshima. Du kan respektere deg selv, men fra utsiden er vi like alle sammen, vi er malaya (nedsettende betegnelse på en person som har mange seksualpartnere, hore).»

Turid Misje er langt fra den første forskeren informantene har vært i kontakt med. Kvinnelige bararbeidere i Afrika har lenge vært yndete forskningsobjekter – ikke minst for hiv/aids-forskere fordi man har forstått disse kvinnene som en særlig risikogruppe i forhold til smitte. I den tidligere forskningen har kvinnene gjerne blitt omtalt som prostituerte, ettersom mange av dem langt på vei lever av pengene de får av sine seksualpartnere. Misje er kritisk til denne karakteristikken.

– Å jobbe i bar er ikke regnet som respektabelt, men det blir for enkelt å si at det er fordi det er prostitusjon. Som nevnt er penger i retur for sex heller regelen enn unntaket i de fleste seksuelle forhold, også utenfor barene. Å ha mange seksualpartnere er heller ikke noe spesielt for bararbeiderne. Stigmaet knyttet til bararbeidet handler vel så mye om at det bryter med en forventning om at kvinner skal holde seg borte fra det offentlige rom. At det i tillegg drikkes alkohol bidrar også til at barene oppfattes som umoralske, sier Misje.

Prostituert?

Som «Joyce» har de fleste av barkvinnene sex med gjester som gir dem penger, og mange av dem er i praksis avhengige av penger de får fra mennene, siden bareierne betaler så lite. Likevel ser ikke kvinnene på seg selv som prostituerte.

– Deres identitet er først og fremst knyttet til arbeidet som servitører og renholdere, selv om de kanskje får mer penger fra menn de ligger med enn de får i lønn, sier Misje.

Kvinnene føler ingen forpliktelse til å ha sex med gjestene, og de kan alltid si nei til sex hvis de ikke synes gjesten er attraktiv nok, ifølge Misje. Sex med gjestene er heller ikke en del av avtalen med bareieren. Holdningen til sjefene varierer fra å oppmuntre til å motarbeide forhold mellom bararbeidere og gjester. Misje forteller at bargjestene er forventet å være diskré og høflige når de gjør tilnærmelser overfor kvinnene. Helst skal de varte dem opp og spandere øl.

– En gang kom en full mann inn i baren og brølte «Er det noe fitte å få her?». Da ble kvinnene så indignerte at de stengte han inne mellom to porter og forlangte at han gikk ned på kne og ba om unnskyldning før de slapp han ut igjen.

Voldelige gjester og overgrep mot barkvinnene var også mindre utbredt enn Misje hadde forestilt seg på forhånd.

– Men det forekommer helt klart, kanskje også i større omfang enn det kvinnene er villige til å innrømme. Seksualisert vold er ekstremt tabubelagt i Tanzania, som de fleste andre steder. Anklagene rettes fort mot kvinnen dersom noe skjer, forteller Misje.

Hardt liv

«Slik burde ingen ha det», tenkte Misje iblant om barkvinnene, som hun både bodde og deltok i hverdagslige aktiviteter sammen med. Bararbeidere får elendig betaling, og de har aldri fri. Skal de besøke slektninger eller ut og handle, må de be sjefen om tillatelse. Ikke sjelden får de nei. Risikoen for å bli smittet av hiv-viruset er betydelig høyere for disse kvinnene enn for resten av befolkningen. Og selv om en bararbeider nyter en viss beundring fra omverdenen, er stigmaet som dårlige kvinner en bismak som alltid følger med.

– For mange av kvinnene er jobb i bar den eneste muligheten til å tjene penger, og mange understreket at de bare gjorde det fordi de var nødt. Veldig mange av mine informanter kommer fra den lutfattige landsbygda og har lite utdannelse. Men selv om livet som bararbeider kan være tøft, opplevde nok mange av kvinnene at de hadde vel så mye kontroll over livet sitt i baren som hjemme hos familien. «For et liv jeg ville hatt i landsbyen», kunne de si, forteller Misje.

Vanskelig begrep

Misje mener hennes funn gir grunn til å reflektere over prostitusjonsbegrepet.

– I Vesten tar vi for gitt at prostitusjon betyr sex mot penger. I Tanzania er dette mindre åpenbart.

Misje illustrerer dette med en samtale hun hadde med en tanzaniansk dommer. Han fortalte henne om landets forbud mot prostitusjon. «Det er forbudt å tjene penger på prostitusjon», sa han. «Men prostitusjon er bare forbudt hvis det er penger inne i bildet».

– For meg var dette forvirrende, uten penger er det vel ikke prostitusjon? Han derimot, mente det godt kunne være det. Pengene var ikke det avgjørende. I hans øyne var en prostituert først og fremst en kvinne med flere seksualpartnere. Eksempelet viser at «prostitusjon» og beslektede begreper, som «hore» først og fremst betegner «seksuell umoral». I vårt samfunn er sex mot penger umoralsk sex. Slik er det ikke nødvendigvis andre steder. Dermed fungerer heller ikke de generaliserende begrepene, sier Turid Misje.