Ros og ris til Forskningsrådets nye planer for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver

Vi har for få kvinnelige professorer i Norge og mange fag og profesjoner er fortsatt kjønnsdelte. Dette er strukturelle problemer som Forskningsrådet vil motvirke gjennom sin nye policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver som ble lansert i sommer.

– Forskningsrådet skal være en pådriver for kjønnsbalanse og kunnskap om kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon. Denne policyen er et nytt kapittel i det viktige arbeidet for å øke kvinneandelen i toppen av forskningen, sier administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen i pressemeldingen fra 1. juli.

Men hva tenker forskerne? Kilden har intervjuet tre forskere og en rektor: Marte Mangset, Hege Kristin Andreassen, Siri Øyslebø Sørensen og Curt Rice, om deres synspunkter på den nye policyen.

Bra med satsning på eksellense

Eksellense viser til forskning av aller høyeste kvalitet. Sosiolog og ISF-forsker Marte Mangset synes det er positivt at Forskningsrådet vektlegger kjønnsbalanse i eksellenseprogrammene fordi det gir en nødvendig symboleffekt.

– Den standarden som settes i eksellenseprosjektene har en tendens til å etterlignes lenger ned i systemet, sier hun.

– I det øyeblikket man fokuserer på kjønn i eksellenseprogrammet kan det få positive ringvirkninger for andre forskningsprogrammer.

Mangset jobber med styringsinstrumenter i akademia, både i forskningsfinansiering og i rekrutteringsprosesser til akademiske stillinger. Hun er særlig opptatt av forholdet mellom kravene om eksellense, likestilling og mangfold.

Hun synes likevel det er vanskelig å si noe om hvorvidt tiltakene Forskningsrådet skisserer i sin policy, vil få noen reelle konsekvenser. For eksempel når det gjelder livstilpasset karrierepolitikk.

– Grunnene til at færre kvinner blir professorer og ledere av forskningssentre er mange og sammensatte, forklarer hun.

Ifølge Mangset er det økende antallet doktorgrader den viktigste årsaken til at midlertidigheten er så stor blant unge forskere.

– Antallet personer med doktorgrad er langt større enn antallet faste forskerstillinger. Dette er en villet politikk fra Kunnskapsdepartementets side. Man ønsker flere med doktorgrad inn i arbeidslivet også utenfor akademia, sier hun.

– Dersom man ønsker seg mindre midlertidighet, kunne man foretatt en hardere seleksjon tidligere i karrieren, slik man gjør i for eksempel Frankrike.

Bør se på ansettelseskravene

Mangset mener man bør se nærmere på kravene til rekruttering til faste vitenskapelige stillinger.

– Kriteriet for å bli ansatt i faste vitenskapelige stillinger baserer seg på hvor mye du publiserer og i hvilke tidsskrifter, sier hun.

– I tillegg er det hvor mye man publiserer i løpet av de første fem til sju årene etter man har tatt doktorgrad som teller mest.

Ifølge Mangset kan det se ut som om kvinner kommer dårligere ut når det gjelder disse kriteriene fordi de har større omsorgsansvar enn menn.

Forskningsrådet bør også se nærmere på hvordan CV-en blir vurdert når man søker om forskningsmidler.

– Det er vanskelig å publisere mange artikler i denne livsfasen fordi mange i denne perioden også etablerer familie og får barn. Men forskningen har foreløpig ikke klare svar på hvorvidt dette slår skjevt ut for kvinner.

Å vektlegge forskningsproduksjon tidlig i karrieren er et grep for å få nye krefter inn i akademia og for å hjelpe frem unge talenter. Dette er i og for seg er positivt, mener Mangset.

– Men man bør kunne trekke fra de årene man har vært hjemme med barn når det blir regnet ut hvor mye man har publisert i et gitt tidsrom. Det kan virke utjevnende mellom kjønnene. Dette gjøres ikke systematisk ved alle institusjoner i universitets- og høgskolesektoren i Norge, sier hun.

– Forskningsrådet bør også se nærmere på hvordan CV-en blir vurdert når man søker om forskningsmidler, da dette har noe å si for den videre karrieren som forsker.

Menn forsker, kvinner underviser

Mangset understreker samtidig at forskningen på kjønnsubalansen i akademia ikke er helt entydig og at flere faktorer sannsynligvis spiller inn på hvorfor færre kvinner blir professorer.

– Hvis man ser på tvers av alle fag er det lite som tyder på at kvinner blir diskriminert, mener hun.

– Nettopp derfor er det viktig å se på hvordan ansettelseskravene virker på kjønnsbalansen. Dette er det lite forskning på.

Mangset er også opptatt av hvilke typer stillinger kvinner og menn har i akademia.

– En forskjell mellom kvinner og menn som kan påvirke kjønnsbalansen på toppen i akademia er at kvinner ofte er i stillinger som krever mer undervisning, mens menn forsker mer. Dette kan få konsekvenser for videre karrierer ettersom forskning gir mer prestisje enn undervisning, sier hun.

– Forskningsrådet bør derfor tenke på hvordan forholdet mellom utdanning og forskning reguleres i akademia og hvordan det påvirker kjønnsforskjeller. Hvis man kobler utdanning og forskning tettere sammen kan det påvirke kjønnsbalansen positivt.

Ønsker mer vekt på kjønnsperspektiver

Siri Øyslebø Sørensen, førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning på NTNU, mener det er bra at Forskningsrådet fortsetter det viktige arbeidet de gjør for å styrke kjønnsbalansen i akademia. Hun synes imidlertid det er synd at kjønnsperspektiver er redusert til ett av fem innsatsområder.

– Tyngdepunktet i policyen ligger helt klart på kjønnsbalanse, og her foreslår Forskningsrådet mange gode tiltak, sier hun.

I policyen har kjønnsperspektiver fått plass som et av fire innsatsområder og er ikke lenger et overordnet mål på linje med kjønnsbalanse. Det er synd.

– For eksempel adresserer de midlertidighet som et problem knyttet til kjønnsbalanse. De erkjenner også at likestilling ofte får vikeplikt når det er flere hensyn som må tas og at metoo-kampanjen viser at vi fortsatt har strukturelle og dyptgripende utfordringer i sektoren. 

Sørensen synes det er positivt at Forskningsrådet ser på sin egen rolle og hvordan investeringer påvirker midlertidighet, og håper samtidig at de vil se nærmere på hvordan finansiering av forskning påvirker kjønnsbalansen.

– Forskningsrådet peker på at det ikke bare handler om kjønnsskjevhet i toppstillinger, men også om kjønnete fag. Det er bra, mener hun.

Bør være pådriver internasjonalt

– De har også kommet med noen helt konkrete mål og tiltak, blant annet for eksellensesatsninger. Her krever de at 40 prosent av senterlederne er kvinner ved forskningsinstitusjoner som sender inn fem eller flere søknader ved nye senterutlysninger.

Sørensen mener likevel at Forskningsrådet bør være mer ambisiøse i sin rolle som pådriver på dette området internasjonalt.

– Når det står i policyen at Forskningsrådet «skal følge med på og bidra i den internasjonale debatten om hva som definerer eksellense i forskningen», mener jeg det er for svakt, sier Øyslebø Sørensen.

– Norge bør sette agenda med en kritisk gjennomgang av hvordan man forstår eksellense, hvordan man setter premissene for hvem som får plass og hva slags type kunnskap som anerkjennes i denne sammenhengen.

I forordet til policyen nevner Forskningsrådets direktør, John-Arne Røttingen kjønn og mangfold som to sider av samme sak av. Dette er Sørensen skeptisk til.

– Det er viktig at vi åpner øynene for andre typer diskriminering enn mot kjønn. Men det er ikke så enkelt som at når vi fokuserer på sexisme så følger bevissthet og forståelse for rasisme med automatisk.

I policyen har kjønnsperspektiver fått plass som et av fire innsatsområder og er ikke lenger et overordnet mål på linje med kjønnsbalanse. Det er synd, mener Sørensen.

Kjønnsperspektiv er mer enn kjønnsbalanse

– Jeg opplever at policyen ikke anerkjenner all den viktige kunnskapen som er produsert innenfor kjønnsforskningen, og som utfordrer den tradisjonelle kjønnsforståelsen, sier hun.

– Kjønnsperspektiv er også noe annet og mer komplekst enn den tradisjonelle delingen mellom kvinne- og mannsperspektiv. Det rommer kunnskap om hvordan kjønn fungerer gjennom sosiale, kulturelle forhold i tillegg til de biologiske perspektivene, sier hun.

Sørensen mener kjønnsforskningens kunnskapsbidrag kan virke skremmende fordi den utfordrer den tradisjonelle kjønnsdelingen mellom kvinne og mann.

– Ta for eksempel kjønnsdelte fag. For å forstå hvorfor noen fag er kvinnedominerte og noen mannsdominerte må man forstå hvordan kjønnsforskjeller skapes både sosialt, samfunnsmessig og kontekstuelt. Potensialet for nytenkning og å være i front på dette området utnyttes ikke i policyen, slik jeg leser den.

Maktbalanse handler om mer en tall. Kjønnsperspektiver hjelper oss å se og forstå de komplekse sammenhengene mellom ulikhet, innflytelse og makt.

Det å forstå kjønnsforskningens kunnskap om kjønn som en ressurs er også svært viktig i en internasjonal kontekst, understreker Sørensen.

– Forskningsrådet sier jo heldigvis i policyen at de ser tilbakeslaget mot «gender» i Europa, og de ser at de har en rolle og et ansvar for å motvirke dette. Dermed bør de styrke nettopp denne delen av kjønnsperspektivene i kunnskapsutviklingen de selv rår over.

Hege Kristin Andreassen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Tromsø er enig med Sørensen i at Forskningsrådet må skille mellom kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver.

– Vi trenger forskning med kjønnsperspektiver og dette behovet mener jeg policyen bør være tydelig på. Perspektiver fra fagfeltet kjønnsforskning er noe annet og noe mer enn kjønnsbalanse, sier hun.

Andreassen mener det fremdeles er en utbredt misforståelse at balanse i antall menn og kvinner på samfunnets mange arenaer alene gir balanse i makt mellom kjønnene.

– Maktbalanse handler om mer en tall. Kjønnsperspektiver hjelper oss å se og forstå de komplekse sammenhengene mellom ulikhet, innflytelse og makt.

Forskningsrådet blir lyttet til

– Når Forskningsrådet lager en policy som omfatter kjønnsperspektiver, fleksible karriereløp, innovasjon og eksellene tror vi det gir signaler som har betydning for hvordan institusjonene innretter seg, sier Curt Rice, leder av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) og rektor ved OsloMet.

– Forskningsrådet er den største finansøren i vår sektor. I Kif's møter med institusjonsledere ser jeg at Forskningsrådets signaler blir lyttet til, spesielt hvis man ser at søknader får pluss i margen hvis de ivaretar kjønnsbalanse eller kjønnsperspektiver.

Kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver er sentrale temaer i Kif's mandat. Derfor støtter Rice og Kif-komiteen en policy som spesifiserer hva Forskningsrådet vil gjøre for å fremme kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning.

Rice trekker frem Forskningsrådets satsning på innovasjon og eksellens som særlig positiv.

– Dette er områder hele forskningssektoren vier stor oppmerksomhet og som er preget av dårlig kjønnsbalanse. Her trengs det mer analyse og forskning, sier Rice.

Kif-komiteen ga innspill til policyen i startfasen av arbeidet og ønsket at Forskningsrådet skulle fokusere mer på kjønn og eksellens.

– Vi vet at kjønnsbalansen er dårligere enn ellers i flere fremragende forskningsmiljøer, dette er spesielt synlig blant lederne av eksellenssentrene, sier Rice.

– Jeg er glad for at Forskningsrådet har tatt tak i dette, ved å kreve at minst to av lederne for eksellensentrene skal være kvinner når en institusjon søker om minst fem sentre.

Kjønnsbalanse i innovasjon er viktig

Policyen omtaler også innovasjon. Rice peker på at innovasjonsprosesser er avhengig av et rikt tilfang av ideer og perspektiver for å møte ulike behov.

– Behovet for kunnskap om kjønnsperspektiver innenfor innovasjon i ulike felt er stort. Forskningsrådet må også sette inn tiltak for å rette opp kjønnsubalansen og dermed utnytte tilfanget av norske talenter på en bedre måte.  

 Curt Rice og Kif-komiteen ønsker å bidra til at diskusjonen om kjønn og innovasjon utvides.

Vi ser frem til sammen å løfte temaer som midlertidighet, fleksible karriereløp, arbeidskultur og ledelse. Her ligger nøkkelen til forandring.

– Vi er derfor positive til at innovasjon er et sentralt satsningsområde i policyen. I komiteen diskuterer vi at måten vi måler innovasjon på i dag er begrenset, sier Rice.

Han understreker at indikatorene er mer knyttet til næringsliv enn innovasjon i offentlig sektor; matematikk, naturfag og teknologi fremfor humaniora og samfunnsfag.

– Kort sagt er det mest faglig analyse av innovasjon der kvinner ikke er til stede. Mer tverrfaglig forskning kan føre til økt innovasjon, men kan også påvirke kjønnsbalansen, sier Rice.

– Dette jobber vi med på OsloMet, der helseteknologi og industridesign kobler «myke» og «harde» fagmiljøer.

Policyen er ifølge Rice kanskje mest konkret når den adresserer livsfasetilpasset karrierepolitikk.

– Vi ser frem til sammen å løfte temaer som midlertidighet, fleksible karriereløp, arbeidskultur og ledelse. Her ligger nøkkelen til forandring, mener han.

Savner mangfoldperspektivet

Kif-komiteen spilte også inn at Forskningsrådet bør vurdere å løfte frem flere dimensjoner enn kjønn.

– Vi savner at man fokuserer på innvandrere, etterkommere og etnisk mangfold – ikke bare i policyen, men også i øvrige føringer fra Forskningsrådet, sier Rice.

– I dag er en av fire blant vitenskapelige ansatte ikke-norske. Innvandrere og etterkommere bosatt i Norge er lite representert blant forskerpersonalet. Policyen gjenspeiler ikke denne realiteten.

Rice påpeker at Forskningsrådets direktør innledningsvis erkjenner at mangfoldperspektivet trengs.

 – John-Arne Røttingen sier at denne policyen eksplisitt gjelder kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver. Samtidig antyder han at tiltak i policyen har overføringsverdi til andre temaer.

Kif mener Forskningsrådet bør avsette flere ressurser til forskning på mangfold, inkludering og integrering av innvandrere og internasjonale forskere.

– Forskningsrådet kan velge å ivareta mangfoldperspektivet i andre policydokumenter. Foreløpig finnes det ikke en slik strategi eller policy. Kanskje Forskningsrådets overordnede strategi kan bøte på dette?

Forskningsrådet har blitt spurt om de vil kommentere utspillene.