Ofre for menneskehandel får ikke hjelpen de trenger

Arbeidet mot menneskehandel er basert i internasjonale forpliktelser gjennom konvensjoner og direktiver og har et sterkt rettslig fokus.

Anette Brunovskis har skrevet doktoravhandling om hvordan internasjonale politiske rammeverk som Palermo-protokollen (2000) og Europarådets menneskehandelskonvensjon (2005) påvirker den institusjonelle behandlingen av kvinner som har blitt utnyttet i prostitusjon.

Hun fant at den primære ulempen med det strafferettslige fokuset er at det visker ut tvetydigheter i kvinners livserfaringer og grader av marginalisering. Alt og alle som ikke treffes av dette «spotlyset» som utgjør konvensjonenes virkeområde og definisjoner, utdefineres samtidig som verdige mottakere av hjelp.

Mange ulike ofre

– På den ene siden har man fokusert på grov og alvorlig utnyttelse av en utsatt gruppe, som også har fått formelle rettigheter, forteller Brunovskis.

– Samtidig ser vi at rammeverket bygger på en forenklet forståelse av hvordan menneskehandel faktisk arter seg og hva ofrenes behov er. Mange faller utenfor hjelpeordningene.

Ifølge Politidirektoratet (2015) har mellom 200 og 350 personer årlig blitt klassifisert som mulige ofre for menneskehandel i Norge. De fleste av disse, i underkant av 80 prosent, var kvinner som solgte sex eller ble seksuelt utnyttet.

Basert på 107 kvalitative intervjuer med ofre for menneskehandel, sosialarbeidere og ansatte i politiet i Norge og Moldova konkluderer avhandlingen med at implementeringen av rammeverket for menneskehandelspolitikk ikke fungerer helt etter hensikten.

Underveis i arbeidet med avhandlingen har flere av Brunovskis informanter uttrykt takknemlighet for den hjelpen de har fått ved å bli anerkjent av staten som verdig trengende ofre for menneskehandel. Likevel mener hun at det er viktig å kritisk undersøke hvordan det politiske rammeverket fungerer i praksis.

Lilja 4ever som eksempel

Hun bruker filmen Lilja 4 ever som et eksempel på hvor problematisk ensidige offerfortellinger kan være.

Filmen, som utkom i 2002, skildrer den 16-årige, estiske jenta Liljas skjebne som offer for menneskehandel. Etter å ha blitt forlatt av moren og kastet ut av leiligheten sin, begynner hun å livnære seg av prostitusjon. Etter hvert møter Lilja en mann som lover henne en jobb og et bedre liv i Sverige. I realiteten overlater han henne til grov utnyttelse og sexslaveri.

Da filmen utkom fikk den massiv oppmerksomhet, både i Sverige og internasjonalt. «Et mørkt mesterverk», skrev The Guardian. «Et knyttneveslag av en film», skrev VGs anmelder og trillet en 6’er på terningen.

Ofre for menneskehandel har ofte komplekse beveggrunner for å ende opp i prostitusjon.

Brunovskis er derimot kritisk til filmen og effekten den hadde på politikkutforming.

– Historien som fortelles er ganske forenklet. Ofre for menneskehandel har ofte komplekse beveggrunner for å ende opp i prostitusjon, og vi ser et bredt spekter av saker, sier hun. 

– Fra kvinner som regelrett blir lurt og bedratt, og ikke aner hva de går til, til kvinner som tilsynelatende samtykker til å selge sex, men håper at det på sikt åpner seg andre og bedre muligheter.

Brunovskis mener det har stor betydning hvilke fortellinger og forståelser som får forrang.

– De kvinnene som ikke tydelig passer inn i en slik hierarkisk forståelse av overmakt og utnytting har en tendens til å falle utenfor. De blir ikke anerkjent og betraktes ikke som «verdige ofre».

Hun peker på hvor ulikt det har blitt snakket om øst-europeiske og nigerianske prostituerte i Norge. Mens førstnevnte gruppe tydeligere ble inkludert i definisjoner av verdig trengende, ble de nigerianske prostituerte oftere betraktet som en kilde til forstyrrelse av offentlig ro og orden.

Kafka-aktig byråkrati

Studien avdekker et komplisert og usammenhengende regelverk.

– Selv om menneskehandelsofre med Palermo-protokollen (2000) og Europarådets konvensjon mot menneskehandel (2005) har fått internasjonalt funderte rettigheter, er ikke dette en garanti for at de møtes på en forutsigbar måte og har lik tilgang til bistand på nasjonalt og lokalt plan, sier Brunovskis.

– Forskningen min går ut på å analysere hvordan konseptet menneskehandel, slik det uttrykkes i internasjonale politiske rammeverk, faktisk påvirker dem det er ment å hjelpe.

Noe av det som overrasket Brunovskis i møte med de utsatte kvinnene var at de ikke alltid beskrev selve traffickingopplevelsen som det mest opprivende.

– Møtet med byråkratiet opplevdes også svært stressende og kunne nesten anta «kafka-aktige» dimensjoner, forteller hun.

I artikkelen «Special rights within universal welfare: Assistance to trafficking victims in Norway», som er publisert i Journal of Comparative Social Work, beskriver Brunovskis disse byråkratiske prosessene inngående.

Intervjuene med 24 norske sosialarbeidere viser at ansatte i hjelpetiltakene for ofrene bruker svært mye tid på å håndtere problemer som oppstår på grunn av manglende samsvar mellom ulike typer lovgivning.

Et eksempel er at ofre for menneskehandel i noen saker ikke får tilgang til fastlege og spesialisthelsetjeneste før den såkalte refleksjonsperioden, som garanterer midlertidig opphold, er innvilget.

–  Det er særlig problemer med tilgang til psykisk helsehjelp, som er et paradoks, siden noe av beveggrunnen for å innføre refleksjonsperioden var at man antok dette var en gruppe der mange var traumatisert og trengte stabilisering før de kunne ta avgjørelser om å samarbeide med politiet.

Ifølge Brunovskis forekommer dette til tross for at ofre for menneskehandel, i tråd med Europarådets konvensjon, har krav på hjelp, også uten lovlig opphold.

I dag er lovgivningen formelt endret, men tidligere var altså Sosialtjenesteloven i konflikt med Norges internasjonale forpliktelser.

Mangler papirer

Brunovskis avhandling avdekker at det i enkelte saker tar flere måneder, noen ganger så mye som et halvt år, før kvinnene får den medisinske oppfølgingen de trenger.

Forskeren peker i avhandlingen på at møtet med det norske velferdssystemet blir spesielt vanskelig for de ofrene som ikke kan dokumentere sin identitet. Det skjer for eksempel i tilfeller der kvinnene som en del av den ulovlige menneskehandelen har blitt utstyrt med falske pass og identifikasjonspapirer av bakmennene. For dem som klarer å komme seg ut av utbyttingen blir møtet med byråkratiet derfor tungt når de søker den hjelpen de etter loven har krav på.

– Det er utmattende å orientere seg i et system som ikke er tilpasset deg, sier forskeren.

Hun legger til at temaene i intervjuene ofte kretset om ting som tilsynelatende var trivielle.

En fortelling om et opprivende møte med en saksbehandler på NAV gjør ikke like stort inntrykk som å være innelåst og bli seksuelt mishandlet daglig.

– Det handlet for eksempel om hvilke skjema som skulle fylles ut til NAV, og om den riktige søknaden gikk til rett person. Noen av kvinnene opplevde at de fikk blandede signaler underveis om hva som kom til å skje, noe som gjorde dem redde og usikre.

En annen utfordring for menneskehandelsofrene er at en betingelse for å få en fastlege var å ha oppholdskort og fødselsnummer. Også dette tar tid å få hos politiet og folkeregisteret.

En av Brunovskis informanter beklaget seg over at det var vanskelig å få satt opp avtaler for sine klienter, fordi man måtte møte opp fysisk.

Sosialarbeideren forteller: «Hun kan ikke dra dit på egen hånd, for hun kommer til å bli stoppet av sikkerhetsvakter i døra. Og så er det en måned å vente, kanskje tre uker hvis vi er heldige. Men kvinnene trenger jo en allmennlege når de kommer til oss, ikke to eller tre måneder senere. Det er to ting de alltid spør om når de tar kontakt: det ene er deres oppholdstillatelse, fordi de ofte ikke har en, og det andre er om å få en lege, de har så mange bekymringer.»

Kraften i det «kjedelige»

Brunovksis brukte såkalt institusjonell etnografi som teoretisk rammeverk til å forske på møtet mellom menneskehandelsofre og velferdsstaten.

– Institusjonell etnografi egner seg godt til å analysere hvordan tekster og regler virker og «handler» i byråkratiet, forklarer hun.

Metoden går ut på å undersøke folks lokale og hverdagslige praksiser, og hvordan disse blir påvirket av institusjoner og sosiale prosesser mennesker inngår i.

Brunovskis bruker begrepet identifikasjonsarbeid om de prosessene som leder frem til at noen identifiseres som menneskehandelsofre, og dermed som verdige mottakere av hjelp.

Den såkalte refleksjonsperioden er et viktig virkemiddel i statens arbeid mot menneskehandel.

– Refleksjonsperioden er en ordning som dels skal tilrettelegge for at ofre kan komme ut av forhold hvor de blir utnyttet og motta hjelp, dels et virkemiddel for straffeforfølgelse av bakpersoner som profiterer på menneskehandel, forteller hun.

– Bistand og midlertidig opphold i Norge utover seks måneder avhenger av om politiet etterforsker saken, og ofre som vitner i en rettssak skal som hovedregel innvilges permanent opphold, eller beskyttelse, i Norge.

Brunovskis mener disse litt «kjedelige» byråkratiske tingene får for lite oppmerksomhet, fordi traumebehandlingen av menneskehandelsofre har forrang, og folk oftere lar seg berøre av fortellinger om grov seksuell vold.

– Menneskehandel som begrep blir så spektakulært i forhold til det hverdagslige, det som møter kvinnene når menneskehandelen er et tilbakelagt stadium. En fortelling om et opprivende møte med en saksbehandler på NAV gjør ikke like stort inntrykk som å være innelåst og bli seksuelt mishandlet daglig, sier hun.

– Men for personen der og da, som ikke forstår det norske velferdssystemet eller opplever å bli en kasteball i det, så betyr disse tingene noe. Den utryggheten mange ofre opplever i livet etter menneskehandelen har tatt slutt er undervurdert.

Brunovskis har tidligere jobbet med samme problematikk på Balkan.

– Det er ikke første gang jeg har vært borti dette. Også på Balkan, for 10–15 år siden, snakket folk mye mer om utfordringer knyttet til å få pass eller fødselsattester for sine barn. Det var sånne ting de etterlyste, forteller hun.

– Likevel fokuserer forskningen og politikken oftere på det spektakulære elementet i menneskehandel, selve utnyttelsen og volden.

Forskeren mener oppmerksomheten henger sammen med våre grunnleggende forestillinger om lidelse og hjelpeløshet:

– Tap av autonomi treffer oss alle på et emosjonelt plan, mens maktesløshet i forhold til staten eller andre aktører ... det blir så kjedelig, på en måte, sier hun.

– Jeg var faktisk inne på tanken om å bruke begrepet the power of the boring som mulig inngang til å diskutere dette. Jo kjedeligere noe fremstår, dess mer potensial for makt ligger det der, for man orker nesten ikke å grave i det.

Politikk som belyser og blender

I avhandlingen beskriver Anette Brunovskis hvordan forståelsen av trafikkerte kvinners komplekse livssituasjon og hjelpebehov forsvinner, når man bare fokuserer på det spektakulære og ikke dveler ved det «kjedelige» og hverdagslige.

– Ofte gjør man det å ha blitt utsatt for menneskehandel til det eneste relevante trekket ved den personen. Det kan være ganske begrensende, peker hun på.

Et viktig funn i avhandlingen er at flere kvinner som rettslig sett er ofre for menneskehandel gjør opprør mot slike forenklinger.

Å forlate barna sine bryter med idealer for hvordan man skal være en god mor – særlig når det ikke kommer noe økonomisk ut av migrasjonen.

– Ikke alle kvinner ser seg selv som ofre og ønsker heller ikke alltid den typiske hjelpen man tilbyr menneskehandelsofre, forklarer hun.

– Noen kan for eksempel ikke droppe sine omsorgsforpliktelser for å ta del i et behandlingsopplegg. Andre ønsker heller tjenester som er rettet mot familien som helhet.

I avhandlingens siste artikkel, som Brunovskis har skrevet sammen med forskerkollega Rebecca Surtees, tematiserer de problemene med å ensidig redusere folk til ofre. Selv om loven trenger kategoriseringer for å definere hvem som er rettssubjekter, trenger de utsatte kvinnene ofte noe helt annet.

Både deres og andres forskning viser at ofre for menneskehandel både har svært ulike behov og erfaringer, og at de vanskelighetene som kan relateres til menneskehandel ofte bare utgjør en liten del av menneskenes problembilde.

Kjønnsperspektiver marginaliseres

Brunovskis og Surtees er kritiske til at strafferetten så langt på vei har fått dominere forståelsen av ofrene for menneskehandel og hvilke hjelpetiltak de trenger.

De mener det som gjorde kvinnene sårbare for å bli utnyttet i utgangspunktet ofte er en marginalisert sosial posisjon knyttet til ulikhet og fattigdom, noe menneskehandel som policyinstrument bare i begrenset grad tar hensyn til.  

Men prosessen med å ende opp som menneskehandelsoffer må analyseres i sammenheng med hvilken situasjon kvinnenes familier som helhet befinner seg i, mener forskerne.

De peker også på at en uintendert konsekvens av menneskehandel som policyrammeverk, paradoksalt nok er at betydningen av kjønn skyves i bakgrunnen.

Artikkelen «Coming home: Challenges in family reintegration for trafficked women» er publisert i Qualitative Social Work.

Her dokumenterer Brunovskis og Surtees at flere av de moldovske menneskehandelsofrene opplevde mangel på støtte fra sin familie da de kom hjem. Dette hadde til dels å gjøre med kjønnsrolleforventninger som de ikke klarte å møte.

For eksempel tolket familiemedlemmer feilaktig angst, stress og symptomer på traumer som uttrykk for vrede og fiendtlighet.

– Noen informanter erfarte at ektefeller ble sinte når de hørte om prostitusjonen og anklaget dem for utroskap. Å forlate barna sine bryter med idealer for hvordan man skal være en god mor – særlig når det ikke kommer noe økonomisk ut av migrasjonen.

En av Brunovskis informanter, som ble trafikkert fra Moldova til Tyrkia, forteller at moren hennes anklaget henne for å lyve, da hun sa at hun ikke klarte å jobbe fordi hun var blitt skadet og hadde vært på sykehuset.

Moren var misfornøyd med at hun ikke hadde sendt flere penger hjem og at sønnen derfor ikke hadde fått bedre klær og sko. Hun kjente det som om moren var en fremmed.

Flere av kvinnenes barn følte seg sviktet, og kvinnene opplevde i flere tilfeller hjemkomsten som både vond og konfliktfull.

Et annet kjønnsaspekt var at flere ofre unnlot å fortelle familien om det de hadde opplevd, noe som gjorde det vanskelig for dem å reagere på kvinnenes behov på en adekvat måte. Flere av Brunovskis informanter fortalte at det var for skamfullt å betro seg åpent om seksuelle overgrep.

Et bidrag i avhandlingen er at den så tydelig illustrerer hvor viktig det er å ha en helhetlig og nettverksbasert tilnærming til å hjelpe ofre for menneskehandel.

Mangel på forebygging

En relatert utfordring, som andre Fafo-forskere tidligere har pekt på, er at store deler av debatten og politikkutviklingen knyttet til menneskehandelsfeltet handler om ofrenes vilkår i mottakerlandet.

I en Kilden-artikkel om menneskehandel og filmen Lilja 4ever  bemerket sosialantropolog Lise Bjerkan, allerede i 2006, at det var oppsiktsvekkende at flest lot seg opprøre av jentas skjebne i Sverige, til tross for at mesteparten av filmen handlet om hennes kummerlige liv i Estland.

–  Det er tydeligvis lettere for hoveddonorland til anti-traffickingarbeidet – som også gjerne er mottakerland – å først reagere når menneskehandelen faktisk har funnet sted, uttalte Bjerkan da.

Hun understreket at flere midler bør settes inn som preventive tiltak i lokalsamfunn der man ser at rekruttering av kvinner til menneskehandel skjer.

Stikk i strid med de politiske intensjonene, er ofrene dessverre ikke garantert den hjelpen de har behov for.

Brunovskis tilslutter seg dette. I en av avhandlingens artikler om ulemper ved rettsliggjøring av menneskehandel, skriver hun og medforfatter May-Len Skilbrei at de såkalte legalstrategiene, som vil si rettslige strategier for å bekjempe kvinnediskriminering og -undertrykking, har vært spesielt utbredte i skandinavisk feminisme.

Forskerne har forståelse for at rettslige tilnærminger appellerer til folk fordi jussen har stor definisjonsmakt og vidtrekkende praktiske konsekvenser. De mener imidlertid at det er uheldig at feminister iblant tolker lave domfellelsesrater som et symptom på feilslått politikk og likestillingskultur.

– Avhandlingen min peker i en litt annen retning og viser at det kan være gode grunner til å ville unngå å bli kategorisert som «offer for menneskehandel». Det kan være en stor belastning å vitne mot bakmenn, sier Brunovskis.

– Og, stikk i strid med de politiske intensjonene, er ofrene dessverre ikke garantert den hjelpen de har behov for. Avhandlingen min viser at mange sosialarbeidere nøler med å sluse ofre for menneskehandel inn i det formelle systemet, fordi de mener kvinnene ikke er tjent med flere belastninger.

Det kan også forklare noe av nedgangen i antall rapporterte tilfeller av menneskehandel de siste årene, mener forskeren.

­– Når tallene på rapporterte tilfeller av menneskehandel går ned avspeiler det ikke nødvendigvis en vellykket bekjempelse av fenomenet, men gir oss snarere et bilde av institusjonelle prioriteringer. Vi skal være forsiktige med å ta for gitt at det som er i statens strafferettslige interesse faktisk er i feminismens interesse, avslutter den nyslåtte doktoren i sosiologi.