Morderbarn pirrer vår underliggende frykt

I doktorgradsavhandlingen «Unaccountable Violence: The Murderous Child in the British and American Novel, 1954-2003», har litteraturviter Anna Young tatt utgangpunkt i fem fortellinger om barn som dreper.

– Barn forstås gjerne som mer «naturlige» enn voksne. De forbindes derfor med positive kvaliteter som uskyldighet og autentisitet. Samtidig har man hatt en underliggende frykt i kulturen for barnets primitive sider, og tenkt at man må forme barnet så det ikke kommer ut av kontroll, sier Young. 

Da hun begynte å sette seg inn i hvordan barn fremstilles i voksenlitteraturen, la Young merke til noe interessant:

– I de få bøkene hvor barn spilte hovedrollen, var de gjerne litt ondskapsfulle eller farlige.

Hvorfor var det sånn?

Morder med steppesko

I det 20. århundre, særlig etterkrigstiden og utover, har det idealiserte barnet blitt mye mer sentralt i livene våre enn tidligere, mener Young.

– Og parallelt med dette, fra femtitallet og utover, ser vi stadig flere skildringer av onde, slemme barn. De har blitt en slags populærkulturell trope.

Litteratur og film fungerer her som en ventil ved at den gir plass til de litt mer ambivalente følelsene rundt barnet.

I avhandlingen utforsker Young hvordan ambivalensen kommer til uttrykk i beskrivelsene av morderiske barn i fem britiske og amerikanske romaner utgitt mellom 1954 og 2003.

Blant dem er åtte år gamle Rhoda Penmark, hovedkarakteren i boken The Bad Seed (1954) av William March. Hun er på mange måter det perfekte barnet. Hun får gode karakterer på skolen og følger reglene til punkt og prikke; hun går i vakre kjoler, og blir aldri skitten.

De voksne synes hun er sjarmerende og nydelig, forteller Young. Men det er også noen som blir ubekvemme av henne. Særlig merker flere av barna i klassen at hun ikke er helt god.

– Det er noe teatralsk, nesten performativt med Rhoda. Hun minner litt om en barnestjerne, og er ekstremt feminin.

Når en klassekamerat stikker av med førstepremien i en håndskriftskonkurranse og nekter å gi medaljen sin til Rhoda, slår Rhoda henne ihjel med en steppesko. Og når vaktmesteren i nabolaget kommer på sporet av den unge morderen, dreper hun ham også. Det gjør hun ved å sette fyr på rommet der han tar en ettermiddagslur.  

Uransakelige morderbarn

– Da jeg startet dette prosjektet, var jeg interessert i hvordan forfatterne gjorde rede for det som skjedde. Hva var det som fikk disse barna til å gjøre disse forferdelige tingene?

Var barna født sånn? Hadde de slemme foreldre? Eller skyldtes det samfunnets påvirkning?

Barnet blir ofte sett utenfra, så man vet aldri helt hva de tenker.

Hovedpåstanden i avhandlingen er at forfatterne i de fem bøkene egentlig ikke gir noe svar på hva som driver barna til å begå de slemme handlingene.

I analysen sin har hun sett på det man i litteraturvitenskapen kaller narrativ form.

– Det kan være så enkelt som å se på hvem som forteller historien, forklarer hun.

– Det er gjennomgående for alle bøkene at man aldri får helt barnets perspektiv. Barnet blir ofte sett utenfra, så man vet aldri helt hva de tenker.

Den litterære formen speiler dermed barnets posisjon i samfunnet mer generelt i den aktuelle perioden.

– Barnet kommer ikke til ordet, eller blir ikke sett på som en «kompetent» forteller. Vi snakker om barn, ikke med dem.

I noen av bøkene er det barna selv som forteller. Da skulle man kanskje vente seg en bedre forklaring, men slik er det ikke nødvendigvis:

– De forteller kun deler av sannheten, eller de forteller ting som ikke er sant. Som leser vet man ikke helt hvor man har dem.

Morderbarna forblir uransakelige. 

Barn er skeive

Young har lenge vært interessert i hvordan barn blir fremstilt i voksenlitteraturen og hva fortellingene sier om kjønnsrollene i samfunnet.

I masteroppgaven om barn i amerikansk sørstatslitteratur, undersøkte hun blant annet hva som skjedde når karakterene kom i puberteten og sluttet å være såkalte «guttejenter».  

– Barndommen kan ofte være friere, og særlig jenter har ofte hatt anledning til å eksperimentere mer, sier Young.

– Som jente kan man være mer maskulin, og det blir nesten heiet på at du klatrer i trær og går i tøffe klær. Men så kommer det et punkt der man skal gå over i tenåringslivet. Da må man tilpasse seg samfunnets kjønnsnormer i større grad.

Barnas frie handlingsrom og uregjerlige væremåte gjør at teoretikere som Kathryn Bond Stockton, forfatteren av The Queer Child som Young referer til i avhandlingen, har ment at «barnet» har noe skeivt ved seg.

– Ikke nødvendigvis knyttet til LHBTQI+-identitet, men i en bredere forstand ved at de bryter med normer for kjønn og seksualitet.

Ifølge Young kan vi bli bekymret av barn som oppfører seg for voksent — og motsatt: når voksne som oppfører seg for «barnslig», eller ønsker å forbli et barn.

Ofte forstyrrer det morderiske barnet ideen om utvikling og overgangen fra barn til voksen, sier Young.

– Flere av barna i de fem bøkene er personer som oppfører seg veslevoksent, eller nekter å bli voksne.

Morderbarn bryter med kjønnsnormer

Morderbarna er også normbrytende når det kommer til kjønn.

– Enten er de hyperkonforme, eller så har de et kjønnsuttrykk som bryter helt med kjønnsnormene, forteller Young. 

I visse deler av fortellingene hun har sett på, har Young også lagt merke til at barna ikke virker veldig heteroseksuelle:

– Enten er det en form for aseksualitet som varer utover tenårene, eller så virker det som om barna har undertrykt eller holdt tilbake en form for seksuelt begjær.

I boken The Wasp Factory er morderbarnet en gutt som senere finner ut av at han er født jente. Andre utmerker seg ved at de er seksuelt utagerende, som tittelkarakteren i boken We Need to Talk about Kevin.

– Kevin går med tettsittende klær for å fremheve kroppen, og det kan nesten virke som at han bruker seksualiteten som et våpen, forteller Young:

– For eksempel forteller moren om en episode der Kevin og en klassekamerat anklager en kvinnelig lærer for å seksuelt trakassere dem eller forsøke seg på dem.

Når barna oppfører seg dårlig har det ofte vært vanlig å skylde på mødrene.

Kevins forhold til moren er også seksuelt ladet.

– Når Kevin blir tenåring onanerer han med døren åpen slik at moren kan se det.

Mødrene 

Eksempelet henspiller på et gjennomgående tema i litteraturen om morderiske barn: Det er ofte mødrene eller de kvinnelige overhodene i familien som får gjennomgå.

Etter at Kevin utfører en massakre på skolen sin, hvor han skyter ned flere av medelevene og lærerne, ender moren opp som en sosial paria.

– Når barna oppfører seg dårlig har det ofte vært vanlig å skylde på mødrene, forklarer Young.

Selv om det i dag er større fokus på fedre har det tidligere vært kvinners ansvar å oppdra barn, påpeker hun. Dessuten har den biologiske tilknytningen mellom mor og barn også spilt inn på fortolkningene:

– Hvis vi ser på kulturelle forståelser av hvorfor noen blir født onde eller demoniske, har det ofte vært fokus på graviditeten og at ondskapen er noe som har oppstått under svangerskapet.

Denne forklaringen er mest vanlig i overnaturlige bøker, understreker Young.

Og selv om mye forferdelig skjer med mødrene i bøkene hun selv har undersøkt, tror ikke Young at forfatterne bruker kvinnenes vanskjebne for å statuere et eksempel. 

– Om noe tematiserer de en tendens i samfunnet.

Hvem forblir uskyldig?

Et annet tema som Young utforsker i avhandlingen er hvordan ideen om barnlig uskyld brukes for å opprettholde heteronormative, patriarkalske og rasistiske strukturer.

Det krever stor innsats å opprettholde uskyldighet. Og når det gjelder kjønn, mener Young at mye av ansvaret for å bevare barnas uskyld har falt på mødrene, som legger ned mye tid og krefter på å skjerme barna for verden og verne om familiens idyll.

I den grad det krever sosiale og økonomiske ressurser å opprettholde uskylden hos barna, spiller rase og klasse en viktig rolle, ifølge Young.

– Når vi snakker om «barnet», høres det veldig universelt ut — selv om det ikke nødvendigvis er det. Ikke alle barn får gleden av den typen beskyttelse og opphøyelse som vi tenker at vi gir barna.

Young tror ikke at det er tilfeldig at alle barna i de fem fortellingene er hvite middelklassebarn.

– Jeg tror at disse tekstene leker med det idealet på en eller annen måte. Verkene er spennende og grenseoverskridende fordi de fremstiller de mest idealiserte barna som farlige.

Ting som oppfattes som potensielt skadelige for barnet, en tendens til å bli undertrykt, ignorert eller demonisert i samfunnet.

Morderbarna opplever hverken fattigdom eller rasisme. Med andre ord er det ikke omstendighetene som driver dem til å begå de slemme handlingene, men det er noe som i en viss grad er iboende.

Barn blir ideologisk våpen

Ideen om barnlig uskyld er også problematisk fordi det ofte blir brukt for å definere hva som er ønskelig adferd — også for voksne.

– I avhandlingen bruker jeg en skeiv teoretiker ved navn Lee Edelman. Han skrev en bok kalt No Future, der han diskuterer barnet som et kulturelt symbol og hvordan barnet blir brukt diskursivt for å påvirke eller kontrollere hva voksne kan si og gjøre.  

Barnet blir ifølge Edelman konstruert som en idealisert fremtidig borger som må beskyttes og tas vare på.

– Dermed har ting som oppfattes som potensielt skadelige for barnet, en tendens til å bli undertrykt, ignorert eller demonisert i samfunnet.

Som et eksempel viser Young til den pågående diskusjonen rundt barn, kjønnsuttrykk og seksualitet.

– Det er mye fokus på hva som er akseptabelt for barn å se … Er dragshow farlig for barn? Skal barn lære om ulike kjønnsidentiteter på skolen? Det er tydelig at i disse tider er det sterke meninger om kjønn og seksualitet, og mange retter blikket mot barn.

– Det blir en slags kamparena for noe som kanskje egentlig handler mer om voksne.

Skeivhet, moralisme og det monstrøse

Lars Rune Waage er instituttleder og førsteamanuensis i litteraturdidaktikk ved Universitetet i Stavanger og forfatter av boken Skrekkens grenser: seksualitet og tekstualitet i Sigurd Mathiesens forfatterskap (2009).

Han gjenkjenner tendensen om at kjønn og seksualitet blir brukt av forfatterne for å bygge moralsk autoritet eller stemple noen av karakterene som slemme.

I Sigurd Mathiesens Blodtirsdagen fra 1903, som Waage har studert, kjenner den unge hovedpersonen på sterk erotisk og seksuell dragning mot en annen gutt.

– Det ender med at en hel guttegjeng blir drept, og etterpå begår de to selvmord – med kniv.

– Det er ganske sterke saker, og en diskusjon som dermed blander seg inn er jo hvordan samtiden så på «seksuelle avvik» som sykdom og perversjon.

Det homoerotiske går ofte over i vold i dette forfatterskapet, legger han til:

– Kanskje som et uttrykk for selvsensur hos forfatteren når denne forbudte erotikken skal skildres.

Den skeive litteraturen fungerer med andre ord som en ventil, og bruker – i likhet med fortellingene om morderbarna i Youngs studier – narrativ form for å understreke et moralsk poeng.

Waage har også sett på monstre i barnelitteraturen.

– Vi liker nok monstre fordi vi tåler og dels liker å bli skremt – i litt kontrollerte former.

– Samtidig så ligner monstrene på oss. De har menneskelige egenskaper – og idet vi gjenkjenner noe menneskelig hos dem så blir de kanskje mer skremmende for oss også.