Fra «homo» til «skeiv» på 1-2-3

Masteroppgaven min undersøker overgangen i den skeive bevegelsen fra å drive homokamp til å føre en skeiv frigjøringskamp i perioden 1988 til 2018. Da jeg startet masterskrivingen ønsket jeg å undersøke hvordan forståelser av kjønn og seksualitet har endret seg særlig de siste 30 årene, og hvordan de ordene vi bruker om seksuelle minoriteter speiler kulturen rundt.

Faktiske forståelser av seksualitet eller strategiske utspill?

I dag legger skeive organisasjoner til grunn at seksualitet er mangfoldig og kan oppleves som flytende og skiftende. Ofte fremstår denne holdningen som noe helt nytt. Disse holdningene forbinder vi nok ikke med homobevegelsen før år 2000 ettersom det har lenge vært viktig fra homobevegelsens oppstart i Norge i 1950 å fremme et syn på homofili som noe medfødt og som forholder seg stabilt gjennom livet.

Språkbruken har endret seg betydelig.

At man har vektlagt homofili som stabilt og medfødt blir i masteroppgaven tolket som en bevisst strategi fra homoaktivistenes side. De stilte følgende retoriske spørsmål: Hvis personen ikke kan endre legningen sin, bør han da straffes?

På grunnlag av denne retorikken vant homokampen frem. Homoseksualitet ble avkriminalisert i 1972, og i 1993 kom partnerskapsloven. Den ga homofile par de samme rettighetene – selv om det ikke var før 2009 at homofile og lesbiske, gjennom ekteskapsloven, fikk samme formelle status som heterofile.

Fra «homo» til «skeiv»

Skeiv teori fikk gjennomslag innenfor akademia på 1990-tallet. Men skeiv politikk i Norge skjøt ikke fart før utover på 2000-tallet. Dette betyr ikke at vi ikke kan finne trekk av skeiv politikk tidligere i frigjøringskampen. For eksempel var flere aktører i homobevegelsen mot ekteskap på 1970-tallet. Ekteskapsinstitusjonen ble oppfattet av homobevegelsen som diskriminerende for enslige, hvor Kim Friele var en sentral aktør for dette synspunktet.

Skeive aktivister har hatt forskjellige syn på hva homoseksualitet var og hvordan seksuelle minoriteter burde innrette seg i storsamfunnet.

Mens seksuell frigjøring stod på dagsorden på 1970-tallet, ble stabile parforhold vektlagt med aids-krisen på 1980-tallet. Det ble viktig for homobevegelsen å «friskgjøre» homofile ved å innrette seg etter heteronormative samlivsmønstre, i tillegg til å motvirke spredning av sykdommen.

Rundt tusenårsskiftet ser vi også at stadig flere «transpersoner» kom på banen.

I løpet av 2000-tallet startet en diskusjon om hvilken rolle skeiv teori skulle spille i kampen for homofil frigjøring. Begrepet skeiv begynte å bli tatt i bruk, blant annet ble skeiv ungdom stiftet i 2004. I 2008 endret også foreningen for lesbiske og homofile sitt organisasjonsnavn til å inkludere bifile og transpersoner.

De skeive organisasjonene ble også mer investert i kampen for transrettigheter. Dette skjedde gradvis. Mens homofile og lesbiske fikk sikret rettigheter knyttet til ekteskap og familieliv på 1990- og 2000-tallet, fikk man diskrimineringslover for transpersoner i 2013 og 2018 samt fjerning av sterilisering som krav for endring av juridisk kjønn i 2016.

Egen transbevegelse før år 2000

Rundt tusenårsskiftet ser vi også at stadig flere transpersoner kom på banen. Selv om transpersoner ble inkludert i skeive organisasjoner først i senere tid, har det eksistert en transbevegelse i Skandinavia helt tilbake til 1966. Denne bestod hovedsakelig av transvestitter, som de ble kalt på denne tiden. Transseksuelle derimot, organiserte seg i Norge først i år 2000 etter at det nasjonale behandlingstilbudet for transpersoner på Rikshospitalet ble lagt ned.

Transvestitter og transseksuelle i Norge hadde ikke en felles organisasjon. Transvestitisme og transseksualisme er ulike identitetskategorier og disse personene opplevde ulike problemstillinger og hadde dermed ulike behov. Det er først utover på 1990-tallet at transpersoner ble tatt i bruk som et paraplybegrep for alle variasjoner av trans-begrepene, hvor også transseksuelle ble innlemmet i den norske transvestittorganisasjonen

Skift fra «legning» til «orientering», fra «homo» til «skeiv»; eller fra «transseksuell» og «transvestitt», til «transperson», beveger seg i retning av å virke som mer inkluderende og mangfoldige begreper.

Som nevnt har det eksistert et kjønns- og seksualitetsmangfold lenge før skeiv teori og skeiv politikk gjorde seg gjeldende. Transbevegelsen, til forskjell fra homobevegelsen i Norge, har vært preget av hemmelighetshold i langt større grad. Medlemmene brukte pseudonymer, og noen av dem begynte å stå frem offentlig først ut på 1990-tallet. Da transpersoner ble innlemmet i skeive organisasjoner utover på 2000-tallet innebar det at gruppen fikk større politisk slagkraft.

Gruppen transpersoner har blitt synliggjort i større grad de siste par tiårene i rettighetskamp og i medier. Det kan skape et inntrykk av at mangfoldet vi ser i dag representerer noe helt nytt – uten historiske røtter. Dermed kan det virke mindre legitimt for denne gruppen å kreve rettigheter sammenlignet med homofile og lesbiske som har hatt en mer synlig front i frigjøringskampen.

Flere begreper, nytt meningsinnhold?

I masteroppgaven min undersøker jeg utviklingen av begrepsbruk over tid knyttet til kjønnsidentitet og seksuell orientering og stiller spørsmål til hvorvidt nye begreper reflekterer nye tanker og forståelser av kjønn og seksualitet. Skift fra «legning» til «orientering», fra «homo» til «skeiv»; eller fra «transseksuell» og «transvestitt», til «transperson», beveger seg i retning av å virke som mer inkluderende og mangfoldige begreper..

Mens «legning» antyder en forståelse av seksualitet som stabilt og medfødt, indikerer «orientering» en mer åpen tilnærming.

Begrepet transperson ble populært på 1990-tallet,  og har siden utviklet seg til å inkludere termer som ikke-binær. Det siste begrepet brukes om personer som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne.

Det som er interessant er at man kan lese komplekse forståelser av kjønn i norske transtidsskrift tilbake til 1970- og 1980-tallet som bryter med den binære inndelingen av kjønn. Vi kan blant annet lese i transtidsskriftene at det handlet om noe mer enn å kle seg i klær tilhørende et annet kjønn. Personer som ønsket å leve i harmoni med både mannen og kvinnen i seg.

Konklusjon

Poenget jeg ønsker å få frem her er at opplevelser knyttet til kjønn og seksualitet som blir uttrykt i dag ikke behøver å ha endret seg, selv om språkbruken har endret seg betydelig. Samtidig har vi nå tilgang til et større vokabular for å beskrive ulike opplevelser knyttet til kjønn, slik at hvordan vi kategoriserer og deler inn kjønn er annerledes fra tidligere. Vi kan dermed ikke vite om fortidige personer ville brukt de kategoriene vi bruker i dag om seg selv, men at det alltid har eksistert et kjønns- og seksualitetsmangfold.

Artikkelen ble endret 7. desember, kl. 11.00.