Ludvig Karstens kunst var usedvanlig intim

Kan et maleri fortelle oss noe om kunstnerens forhold til kropp og kjønnsroller? Mange har kanskje stått i et museum og betraktet vakre interiørmalerier med mennesker som gjør sine daglige gjøremål – som å lese, spise, sy eller sove. Tenk hvis disse tilsynelatende hverdagslige motivene ikke bare er et ønske om å fremstille en hjemlig idyll, men faktisk kan bidra til å avdekke idéer om kunstnerens og samtidens forhold til kroppen.

Ludvig Karstens hjemlige motiver

Da jeg skulle velge meg et emne å fordype meg i mitt masterprosjekt ved Kuratering, kritikk og modernismes kulturarv ved UiO, tok jeg utgangspunkt i hvordan maleren Ludvig Karsten (1886–1926) hadde blitt fremstilt som en kolorist i norsk kunsthistorie. Karsten var en populær kunstner i sin samtid, men kunstnerskapet hans har etter min mening falt utenfor den store kunsthistoriske fortellingen. Målet mitt var å undersøke hvilke motiver Karsten valgte å fordype seg i, for å avdekke et nytt narrativ i fortellingen om kunstnerskapet hans. Motivene hans hadde vært lite diskutert, og særlig hans fremstilling av tid, kropp og rom i kontekst av endringer i det private livet på begynnelsen av 1900-tallet. Karstens fremstilling av kvinnekroppen står i kontrast til andre kunstnere, fordi han gjengir kvinnen uten et kjønnet blikk. Tvert i mot, så fremstiller han kvinnekroppen som oppløst og i større dialog med interiøret, enn med betrakteren.

Jeg undret meg over om Karsten hadde lidd samme skjebne som mange kvinnelige kunstnere.

I perioden fra 1909 og frem til hans død i 1926, maler Karsten konsekvent stilleben og interiører. Denne motivkretsen var en populær sjanger for personlige egenart og idéer.  Scener fra hjemmet ble populære motiver, ofte med symboler som avdekket ulike strukturer og holdninger i tiden. Ved første øyekast kan interiører med kvinner som syr og leser, barn som leker og bord dekket med vakre ting, fremstå som illustrasjoner på de «ubetydelige» hendelsene i livet, kalt rhopografi i kunstkritikken. Rhopografien har i kunsthistoriens motiv-hierarki alltid stått i skyggen av de såkalte megalografiske motiveme, som illustrerte de store hendelsene som hadde formet sivilisasjoner. Siden rhopografien tar for seg de glemte eller mindre fortellingene, har de ikke bare har sklidd ut av en felles hukommelse, men også ofte blitt knyttet til kvinnelige kunstnere. Jeg undret meg over om Karsten hadde lidd samme skjebne som mange kvinnelige kunstnere: Hans motiver sees ofte på som hyggelige idyller, uten videre analyse.

Underveis i arbeidet med prosjektet, ble jeg overrasket av Karstens konsekvente bruk av interiørmotiver, og deres underliggende intime karakter. Bakgrunnen for dette, er en av få kommentarer på Karstens motiver i hans samtid: «(...) Men jeg erkjender aapent at jeg setter Karstens kunstnerevne høiere, naar han bevegær sig indenforet mere begrænset omraade og nøier sig med et intimere format», som Jens Thiis skrev i hans verk, «Malerkunsten i det 19. og 20. Aarhundrede» (1927).

Metode og teori

Hva ville jeg oppdage når jeg så nærmere på Karstens stilleben, interiører og interiører med kvinner? Sett i lys av periodens store sosialpolitiske omveltninger, fremveksten av modernitetsbegrepet, samt hans valg av en «feminin motivkrets», ønsket jeg å undersøke om kunsten hans var en del av en bredere transnasjonal tendens. Masterens metode ble basert på kvalitativ billedanalyse, belyst av ulike teorier som avdekket betydningen i Karstens formidling av kvinnekroppen. I de utvalgte motivene, benyttet jeg feministiske teorier av Griselda Pollock, Linda Nochlin og Mariela Cvetic. For å forstå betydningen av motivenes intime karakter, og idéer om hjemmet som «kvinnens plass», brukte jeg Susan Sidlauskas’ teorier om interiører som oppbevaringsplass for kroppen og de iboende følelsene.

Karsten blander modernisme og tradisjon

Å tolke motivet slik som jeg gjør med Karsten, har tradisjonelt blitt gjort med eldre kunst.  I tolkningen av modernistisk kunst, tyr ofte kunstkritikken til en mer formalistisk holdning siden kunstnere ikke lenger ville gjengi den faktiske verden, men gi oss en subjektiv tolkning. Fordi Karsten ligger i grenseland for det gjenkjennelige og utydelige, brukte jeg Norman Brysons kunstkritikk av Simeon-Baptiste Chardins stilleben fra 1700-tallet som utgangspunkt for å se på virkemidler i formidlingen av interiøret. Siden Karstens interiørmotiver spriker mellom det formfaste og det oppløste i samme komposisjon, mener jeg at hans intime motiver viser oss fortiden og fremtiden på samme tid. I Karstens interiører med kvinnefigur, presenteres vi for tradisjonen og moderniteteni ett og samme motiv.

Kan Karsten ha tenkt disse intime motivene som ideelle for å utforske skjæringspunktet for maleriet som representasjon, og modernismens krav til subjektivitet? Siden Karstens veksling mellom det formfaste og det oppløste er til stede samtidig, formidler han både brudd og kontinuitet.

Ved å male kvinnekroppen oppløst, unngår Karsten en opplevelse av kvinnekroppen som noe personlig eller seksualisert.

Kvinne er plassert i det Pollock omtaler som hjemmets feminine rom: Stuen, badeværelset, soverommet og kjøkkenet var kvinnens rom i det moderne hjemmet, selv om mannen alltid hadde tilgang til disse. Men det er hvordan Karsten maler kvinnen, som avdekker hans bevissthet rundt kvinnens emansipasjon fra det kjønnede blikket.Karsten brukte ofte egen familie og eget hjem i sine intime motiver, og unngår derfor det kikkende og avslørende mannlige blikket. Ved å male kvinnekroppen mer oppløst enn interiøret, unngår han det intime paradokset det er å eksponere den som blir betraktet. Kroppene blir dermed en del av selve interiøret og avhumanisert i prosessen. Det er interiøret som spiller hovedrollen i disse komposisjonene. Ved å male kvinnekroppen oppløst, unngår Karsten en opplevelse av kvinnekroppen som noe personlig eller seksualisert. Hun blir en del av rommet, hvor skillet mellom interiør og kropp, blør inn i hverandre. Karsten har frigjort kvinnen fra det mannlige blikket, og har i prosessen oppløst henne til noe uhåndgripelig og komplekst.

Form og motiv glir inn i hverandre

Da tidligere forskning i stor grad har plassert Karsten inn i en formal tradisjon, ønsket jeg i arbeidet med motivene å legge til side det eksisterende bildet av Karstens kunstpraksis. Underveis i prosjektet, måtte jeg avfinne meg med at det ene ikke utelukker det andre, og at Karstens bruk av farge og form løser motivkretsens underliggende utfordringer. De formale kvalitetene lar oss på en og samme tid betrakte motivenes veksling mellom fortid og nåtid, nærhet og fravær, formfaste og oppløst. Dette vitner om Karstens eksperimentering og utforskning av de mulighetene maleriet har til å formidle ulike ideer parallelt og «simultant». Det betyr at et bilde har flere lag i historien som fortelles samtidig, og derfor skaper et opphør av reell tid.

Ved å utfordre det rådende narrativet i «kunsthistorien», gjennom Ludvig Karstens kunstpraksis, håper jeg å ha bidratt til et mer nyansert helhetsbilde på hans kunstpraksis. Med bakgrunn fra det kuratoriske feltet, tenker jeg at denne masteren er et godt utgangspunkt for en forskningsbasert kunstutstilling. Karstens motiver kan settes i mange transnasjonale kontekster og berører fenomener som er aktuelle for vår egen tid, slik som simultanitet, intimitet og kjønnsroller. Ludvig Karsten var en mer kompleks kunstner enn tidligere formidlet, som bør få en større plass i programmeringen av utstillinger i våre museer i fremtiden.