Globale omsorgskjeder

Det økende behovet for omsorgsarbeidere i den vestlige verden har globale konsekvenser. Stadig flere kvinner fra fattige land emigrerer til vesten for å arbeide. – Resultatet minner lite om Askepott som vinner prins og rikdom, men mer om den lille piken med svovelstikkene, sier sosiolog Lise Widding Isaksen.
Lise Widding Isaksen studerer globale omsorgskjeder. Foto: Nina Strand

Widding Isaksen presenterte resultater fra sitt pågående forskningsprosjekt om globale omsorgskjeder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning (UiO) sitt 8. mars-arrangement. Årets arrangement hadde internasjonal solidaritet som tema, og la opp til dialog mellom sentrale forskere og politikere.

Widding Isaksens prosjekt tar utgangspunkt i spørsmålet om hvordan endringer i befolkningens sammensetning og i familien påvirker migrasjonsmønstrene. Det er ikke noe nytt at mange flytter på seg, men motivasjonen for å gjøre det har endret seg.

– Underskuddet på omsorgsarbeidere i Vesten har skapt et stort marked for arbeidsmigrasjon, forteller Widding Isaksen.

’Global chain of love’

Dette har bakgrunn i demografiske endringer i vår del av verden: vi har stadig flere pleietrengende eldre, samtidig som kvinners inntreden på arbeidsmarkedet har skapt behov for hjelp til omsorgsarbeid i hjemmet. Sistnevnte problem kan løses ved å bygge barnehager, ansette en dagmamma, eller ved å importere au pair’er og hushjelper.

–To generasjoner rammes av tidsklemme: småbarnsforeldre og ’sandwich-generasjonen’, sier sosiologen. Det siste henviser på besteforeldre som ennå ikke har nådd pensjonsalderen, og som gjerne vil tilbringe tid med barnebarna. Stadig økende levealder gjør at mange av disse besteforeldrene også har pleietrengende foreldre.

– Norge har gått fra å være ’eksportører’ av au pair’er til å bli mottaker av dem, påpeker Widding Isaksen. Det finnes flere kommersielle byråer som jobber med å skaffe au pair’er til norske familier. Denne globale omsorgskjeden blir ofte omtalt som ’the global nanny chain’ eller rett og slett ’the global chain of love’.

– I en mer økonomistisk retorikk kalles dette for import av arbeidskraft, sier forskeren.

Helsepersonell som eksportvare

Widding Isaksen leder et prosjekt som ser på arbeidsmigrasjon fra Kerala i India til Midtøsten, fra Polen til Sør-Italia og Norge, og fra Latvia til Norge. Verdens helseorganisasjon (WHO) er bekymret for at eksporten av helsepersonell til rike land tapper fattige land for viktige ressurspersoner. Som et eksempel nevner Widding Isaksen at filippinske myndigheter anser utdannet helsepersonell som sin nye eksportvare.

– 50 prosent av dem som får Green Card til USA er helsepersonell, forteller sosiologen. Andre land løser omsorgsproblemet på en annen måte: i Japan er det vanlig å sende pleie- og omsorgstrengende til Thailand, hvor arbeidskraften er billigere.

Det kulturelle synet på helsepersonell er en viktig del av dette. I Midtøsten ses sykepleie på som urent, og import av sykepleiere fra Kerala i India er derfor en grei måte å løse omsorgsproblemet på. Helsepersonell fra Kerala er også populære i USA, fordi sykepleierutdanningen i området opprinnelig ble startet av misjonsstasjoner. Opplæringen passer derfor inn i protestantiske idealer. Aktiv rekruttering av helsepersonell til USA ønskes velkommen i Kerala. Dette området i India har 25 prosent arbeidsledighet, og sykepleierutdanningen har gått fra å være en utvei for fattige jenter, til å bli attraktivt også for middelklassens kvinner.

Religiøs fundamentalisme

At opprinnelseslandet tappes for helsepersonell er ett av resultatene, men flere problemer følger. Kvinnene som reiser til USA opplever gjerne et statusløft ved migrasjonen, men mennene som reiser sammen med dem kan ofte oppleve det motsatte.

– Det er ikke uvanlig at de kompenserer ved å gå inn i tradisjonsbundne religiøse samfunn, med et konservativt kvinnesyn. Også i Kerala kan hjemvendte sykepleiere med moderne idéer få menn til å gå inn i et konservativt miljø, forteller Widding Isaksen.

Kvinnene som reiser kan også oppleve å møte stigmatiserende holdninger i hjemlandet. De blir sett på som pengegriske. Og de blir kritisert for å ikke delta i lokalpolitikken og bruke stemmeretten til å forbedre livet for dem som bor der. Fordi kvinnene ofte lar egne barn være igjen hos andre familiemedlemmer, kan de oppleve å bli sett på som dårlige mødre – og dårlige døtre, fordi de heller ikke tar seg av sine gamle mødre.

Flukten fra landsbygda

Ukraina er et annet område som opplever at kvinner reiser ut. Her finnes det landsbyer som nesten er tømt for voksne kvinner, bare småjenter og eldre er tilbake. Kvinner i yrkesaktiv alder flytter til urbane strøk, eller de emigrerer til vesten.

– Det er spesielt dem med utdanning som har mulighet til å arbeidsmigrere til Vesten, og mange lærere reiser ut. Slik får den oppvoksende generasjon i Ukraina dårlig grunnutdanning, forteller Widding Isaksen.

Også polske kvinner reiser til Italia. Spesielt mange kommer til Sicilia – et område som av italienere regnes som en utpost, og som i to generasjoner har opplevd at de lokale kvinnene flytter til urbane strøk.

– Slikt skaper marked for postordrebruder, og ’polsk kvinne’ har nesten blitt synonymt med kjøpebrud eller prostituert i dette området. Dette er et stigma som gjør det vanskelig for de polske kvinnene å stige i yrkeshierarkiet, påpeker forskeren.

Omreisende bestemødre

Det er ikke bare unge kvinner i gifteklar alder som flytter på seg.

– Man har de transnasjonale tilsynsbestemødrene, som flytter etter barna for passe barnebarna når foreldrene jobber – og man har de transnasjonale forsørgerbestemødrene, forteller Widding Isaksen. Det siste er kvinner i ’bestemorsalder’ som reiser ut for å tjene penger for å forsørge gamle foreldre eller en arbeidsløs mann. Behovet for omsorgsarbeidere i Vesten gjør at det er mye lettere for godt voksne kvinner enn for menn på samme alder å få jobb på tvers av landegrensene.

Norge

Polske kvinner som arbeidsmigrerer til Norge er ofte unge og single, men med en ny type forsørgerbyrde etter at pensjonssystemet i hjemlandet kollapset. De søker arbeid med det formål å forsørge aldrende foreldre. Og fra Latvia kommer gjerne alenemødre som må forsørge barn de har med seg. Kanskje har kvinnene med seg en bestemor som kan passe barna, men i motsatt fall kan barn i 10-11-årsalder bli sittende alene hjemme store deler av døgnet. Widding Isaksen har intervjuet ett av disse barna. Jenta fortalte om en ensom julefeiring med Sims på playstation. Mor var på jobb og sørget dermed for at en norsk kvinne fikk fri til julefeiring med sine barn.

Prosjekt og Konferanse

Prosjektet 'Kjønn og globalisering - omsorg over grenser' er finansiert av Norges forskningsråd, kjønnsforskningsprogrammet: 'Kunnskap, grenser, endring'.

30.mai – 1.juni avholdes konferansen ”Crossroads – Debating Womens Rights, Rasicm and Religion”, på Universitetet i Oslo. KILDEN vil i tiden fram mot konferansen bringe saker som berører tema for denne konferansen.

Kjønnsforsknings- programmet

Det omtalte forskningsprosjektet er finansiert av Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring, et forskningsprogram under Divisjon for vitenskap i Norges forskningsråd. Programmet varte i perioden 2001-2007 med et disponibelt budsjett på totalt ca. 58 mill. kroner.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.