Vold mot kvinner og spanske medier

– De siste ti årene har det skjedd en revolusjon i spanske mediers formidling av temaet vold mot kvinner, mener Ángeles Álvarez, som koordinerer innsatsen mot vold mot kvinner i en av Spanias største kvinneorganisasjoner: Fundación Mujeres.

Fram til 1997 ble temaet knapt nevnt i spanske medier, det var fremdeles et sterkt tabu knyttet til denne typen saker. Og politiets volds- og drapsstatistikk ga dårlig grunnlag for å synliggjøre hvor alvorlig og utbredt kjønnsbasert vold var i Spania. I 2002 ble statistikken imidlertid justert, slik at den fanger opp om gjerningsmannen er ekskjæreste eller eksmann. Tidligere var det bare ektemenn og kjærester som ble registrert i statistikken over kjønnsbasert vold eller drap. Álvarez mener kvinneorganisasjonene kan ta mye av æren for endringene.

Denne påstanden bekreftes til dels av forskerne Inés Alberdi og Natalia Matas som i 2002 stod bak rapporten "La violencia doméstica: informe sobre los malos tratos de la mujer en España" (Vold i hjemmet: rapport om mishandling av kvinner i Spania). Den oppsummerer hvordan vold mot kvinner er blitt et tema som politikere, medier, politi og rettsvesen ikke lenger kan overse. Og de legger vekt på medias rolle. Alberdi og Matas skriver blant annet at "...det ikke er uvanlig at ansvarlige politikere først har godtatt å lytte til kvinneorganisasjonen etter at mediene har formidlet organisasjonenes påstander eller dekket demonstrasjonene deres." (Alberdi og Matas, 2002:246).

Mediene våknet

FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing i 1995 fikk spanske kvinneorganisasjoner til å forstå viktigheten av å arbeide målrettet og strategisk overfor mediene. I kjølvannet av konferansen oppsto en rekke nettverk for å øke spanske mediers interesse for vold mot kvinner. Fra og med sommeren 1997 begynte blant annet Fundación Mujeres, sammen med andre frivillige organisasjoner, å forsyne journalister med detaljert informasjon hver gang en kvinne ble drept som følge av kjønnsbasert vold. De fikk tilgang til informasjonen ved å følge med på de lokale politirapportene. Her fant de opplysninger om kvinnens bosted, alder og familiesituasjon. Dersom drapsmannen allerede hadde tilstått ugjerningen, ga de også journalistene liknende opplysninger om han.

Sakte men sikkert begynte mediene å omtale temaet. Det endelige vendepunktet kom mot slutten av 1997. I desember det året deltok småbarnsmoren Ana Orantes i et program på en sørspansk tv-kanal. Der fortalte hun om samlivet med sin fraskilte voldelige ektemann. Eksmannen likte dårlig det han så på tv. Noen dager seinere dynket han ekskona si i bensin og tente på. Ana Orantes døde av brannskadene. Dette fikk virkelig spanske medier til å våkne. Ikke nok med at en mann hadde drept kona si. De hadde tv-bilder av henne bare få dager før hun døde! Brått omtalte mediene kjønnsrelatert vold i detaljerte ordelag: alder og bosted på drapsofferet, gjerningspersonen og hvordan vedkommende ble drept: ble hun stukket i hjel, slått livløs med balltre, kvelt med et tau, eller med bare nevene?

Kvinner som ofre

Spanske medier dokumenterer nå så å si daglig at vold mot kvinner er et omfattende samfunnsproblem. Men enkelte røster er kritiske til måten dette gjøres på:

– Det er essensielt at mediene ikke bare fokuserer på kvinnene i voldssaker. En typisk overskrift i en slik sak vil være "60 kvinner ofre for kjønnsrelatert vold hittil i år". Hvorfor sier de nesten aldri "60 menn har drept sine koner eller kjærester i år"? Et overdrevent fokus på kvinner som ofre kan bidra til at gjerningsmannen forsvinner ut av syne, skriver samfunnsforskeren Pilar López Díez i rapporten "Mujer, violencia y medios de comunicación" (Kvinne, vold og medier) i 2002. Der oppsummerer hun den spanske medievirkeligheten i perioden etter 1997.

Díez råd til journalistene og redaktørene er at de må bli bedre til å balansere hvem som frontes i nyhetssakene.

– Hvor blir det av de som retter søkelyset mot årsakene til vold mot kvinner? Hvorfor er det så få journalister som setter kvinner og menns ulike posisjon og muligheter i det spanske samfunnet i sammenheng med kjønnsrelatert vold? spør hun i rapporten.

Nødvendig med kraftig lut

Ángeles Álvarez innrømmer at kvinneorganisasjonene har benyttet sterke virkemidler for å fange medienes oppmerksomhet. Hun er likevel overbevist om at dette har vært ett av flere sentrale elementer for å vekke medienes interesse for temaet.

– Men om noen år vil vi kanskje se tilbake på disse årene som en fase der virkemidlene var midlertidige. Mediene liker saftige saker, noe de til de grader får med dette temaet, påpeker hun.

Et uttrykk for spanske mediers økte interesse for temaet, er at flere av de største mediene og nyhetsbyråene nå har flere journalister med spesielt ansvar for å dekke likestilling og kjønnsrelatert vold. For få år siden var det utenkelig, forklarer Álvarez. I likhet med López Díez mener hun framstillingen av kjønnsrelatert vold i spanske medier ikke er spesielt representativ.

– Hvor er historiene om kvinner som har kommet seg ut av voldspregede samliv? Det gjelder mange kvinner. Men et blått øye eller et sjalusidrap selger fremdeles mye bedre enn gla-historier. Det er trist, synes hun. Det bekymrer henne også at "død på grunn av vold" er bortimot eneste indikator som brukes i dekningen av kjønnrelatert vold. Det vil si at "mildere" kjønnsrelatert vold ikke når opp i redaktørenes prioritering av nyhetsstoffet.

Sett fra et norsk ståsted er dekningen av vold mot kvinner i spanske medier hakket røffere enn vi er vant til. Et illustrerende eksempel er en sak fra Spanias største avis, El País, i september. Avisen publiserte da en oversikt over de 40 drapsofrene for kjønnsbasert vold i 2005 (tallet har per 1. november økt til 52). Listen var svært detaljert: offerets navn, nasjonalitet, alder, bosted, antall barn, drapsmåte (kvelning, knivstikk, slag, osv). I de tilfeller der drapsmannen var siktet for drapet, ble hans personopplysninger også nevnt. Det er denne typen dekning blant annet Pilar López Díez, Inés Alberdi og Natalia Matas stiller seg noe avventende til i rapportene sine. De er bekymret for at mediene har en tendens til å fremme "morbid sensasjonisme" framfor kritisk journalistikk.

Råd til journalister

Pilar López Díez sin rapport om kvinner, vold og medier ble utgitt i samarbeid med Instituto Oficial de Radio y Televisión, et organ tilsvarende Institutt for journalistikk i Norge, og det spanske Arbeids- og sosialdepartementet. Den oppsummerer spanske mediers håndtering av kjønnsrelatert vold og konkluderer med ti råd til journalister og redaktører. Álvarez mener disse fremdeles har relevans for enhver journalist som ønsker å formidle volden som rammer kvinner.

Ti råd til journalister som skal skrive om kjønnsrelatert vold

1. Se opp for offerjournalistikk: kan saken vinkles annerledes eller utfylles med kvinner som har kommet seg ut av voldspregede forhold?

2. Kvinnemishandling er et angrep på grunnleggende menneskerettigheter

3. Ikke forveksle det morbide med det som offentligheten har interesse av

4. Vold mot kvinner er hverken en nyhetssak, hverdagshendelse eller hastesak

5. Ikke alle kilder er troverdige, spør flere om hendelsesforløpet og bakgrunnen

6. Formidle nyttig og relevant informasjon om saken, søk råd fra eksperter innen kjønnsrelatert vold om hvordan best formidle denne typen vold

7. Formidle gjerningsmannens oppførsel, respektér voldsofferets verdighet, dette kan hjelpe andre kvinner å melde fra om liknende oppførsel

8. Bilder sier mer enn tusen ord, men vokt deg for sensasjonsjournalistikk

9. Sørg for å plassere tall på ofre for kjønnsrelatert vold inn i en sammenheng, rapporterer politiet, kvinneorganisasjonene og mediene ulike tall, i så fall hvorfor?

10. Se opp for kjønnsstereotypier i beskrivelsen av både offer og gjerningsperson, velg adjektiver med omhu.