På sin første arbeidsplass oppdaget den unge økonomen Siv Gustafsson at forskerne og administrasjonen hadde tepause hver for seg. Da hun med bankende hjerte satte seg blant forskerne, fikk hun høre at deres nærvær hindret dem i å utfolde sin vanlige humor.
Siv Gustafsson, professor emerita i nasjonaløkonomi, er en av dem som forteller sin historie i boka Föregångarna. Kvinnliga professorer om liv, makt och vetenskap, redigert av Kirsti Niskanen og Christina Florin. I boka møter vi elleve av Sveriges kvinnelige professorer innenfor samfunnsvitenskap og historie. De var alle med på å introdusere kjønnsperspektiv i sine disipliner og bidro til at kjønnsforskning ble etablert som et vitenskapskritisk kunnskapsområde ved svenske universiteter og høgskoler fra slutten av 1970-tallet og utover på 80- og 90-tallet. De var med på det redaktørene av boka mener lignet en kulturrevolusjon: For første gang i svensk universitetshistorie gjorde et stort antall kvinner karriere i den svært mannsdominerte akademiske sfæren.
Bakgrunn i kvinnebevegelsen
Disse nye akademikerne ville både revolusjonere akademia og forandre verden. For alle kvinnene bortsett fra én gikk veien til kjønnsforskningen via aktivisme. Både den liberale og den radikale kvinnebevegelsen har vært viktig for etableringen av kjønnsforskningsfeltet.
– Kvinnebevegelsen var også en kunnskapsbevegelse. De ville vite hvorfor kvinner hadde en underordnet posisjon i samfunnet. Dette er ikke unikt. Sosiale bevegelser har alltid identifisert samfunnsproblemer og vært med på å institusjonalisere kunnskapsområder. For eksempel har fredsbevegelsen vært med på å etablere freds- og konfliktforskning, forteller Kirsti Niskanen, forskningsleder ved NIKK og påtroppende professor i historie ved Stockholms universitet. Kvinnene hadde altså en solid støtte i ryggen da de gjorde sitt inntog i akademia. I tillegg ble statsfeminismen nyttig.
– Støtten i samfunnet utenfor akademia gjorde at vi torde å tråkke opp nye stier. Vi kunne koste på oss å kritisere det vi så rundt oss i universitetsverdenen, og ikke bare være takknemlige for at vi selv hadde fått innpass, forteller professor emerita i psykologi, Mona Eliasson. Hun er en av bidragsyterne i boka.
Fra slutten av 70-tallet begynte kjønnsforskere fra forskjellige disipliner å organisere samlinger.
– Sammen kritiserte vi systemet og at det var for få kvinner som kom opp og fram. Vi synes det var lite hold i argumentasjonen vi ble møtt med, tatt i betraktning at den kom fra en kunnskapsinstitusjon. For eksempel ble det påpekt at «heller ikke alle menn blir professorer», husker hun.
Mye motstand
Å være kvinne, kjønnsforsker og kritisk til systemet kunne by på mange utfordringer.
– Noen av kvinnene vi spurte om å skrive sin historie, måtte trekke seg fordi de hadde erfaringer som var for smertelige til å orke å minnes, sier Niskanen. Flere av de kvinnene som bidrar i boka, forteller også om ubehagelige opplevelser og om motstand.
Drude Dahlerup, professor i statsvitenskap, påpeker at det som var så provoserende med den feministiske vitenskapskritikken, var at den stilte spørsmålstegn ved akademias selvbilde som en meritokratisk, nøytral og profesjonell kunnskapsinstitusjon, forteller Niskanen.
Dette saklige og nøytrale selvbildet ble utfordret når kjønnsforskerne påpekte at kvinners liv og erfaringer ikke var til stede i akademia – verken i forskningen eller i forskningsverdenen. En slik kritikk var ikke alltid velkommen.
Lav anseelse
– Flere av forskerne beskriver ensomhet og utsatthet ved valg av perspektiv og problemstillinger, og de hadde problemer med at kjønnsforskningen ikke ble oppfattet som et kunnskapsområde. Blant annet ble ikke alltid kjønnsforskningskompetanse ansett som likeverdig med annen type kompetanse når det gjelder merittering og ansettelser, skriver Kirsti Niskanen og Christina Florin i bokas innledningskapittel.
Mona Eliasson gjorde en studie av tilsettinger ved Uppsala universitet.
– Studien ga både statistiske belegg for diskriminerende behandling og mange talende sitater fra uttalelser og beslutningsprotokoller, skriver hun i beretningen sin.
Mange av kvinnene møtte også motstand i hverdagen, ofte gjennom bruk av nedlatende ord og uttrykk. For eksempel ble et bibliotek for kvinneforskning kalt ”menstruasjonsrommet”, og en forsker som brukte leppestift, fikk tilnavnet ”hotlips”.
– Når kvinnelige forskere kalles for ”jenter”, er det ikke bare sårende og nedbrytende, men det passerer også grensen for hva som er akseptabel oppførsel på arbeidsplassen, sier Niskanen.
Mona Eliasson husker reaksjonene da de forsøkte å få i stand handlingsplaner mot seksuell trakassering.
– Det fikk vi ikke lov til, for universitetet var redd for å få dårlig rykte. En handlingsplan mot seksuell trakassering kunne nemlig få folk til å tro at sånt noe eksisterte i institusjonen, sier hun.
Mange seire
I dagens Sverige bedrives kjønnsforskning av både mannlige og kvinnelige forskere. Forskningen har vunnet erkjennelse i mange fagmiljøer og i blant blitt en del av kanon. På de selvstendige kjønnsforskningsinstitusjonene har den blitt en egen disiplin.
– Selv om det fortsatt er mye igjen å forandre, har det skjedd veldig mye, mener Kirsti Niskanen.
Akademia er heller ikke så mannsdominert som tidligere.
– For eksempel har det kommet lover om at kvinner skal representeres i nemnd og utvalg. Vi har mentorprogrammer og andre programmer for kvinner, særskilte satsinger for å rekruttere kvinner til områder der det er flest menn, og på noen fag får institusjonene ekstra midler for å tilsette kvinner, forteller Mona Eliasson.
– En annen ting som er viktig å huske, er at for noen av bidragsyterne i boka gikk det ganske lett å få innpass i akademia. Det var ikke alle som måtte kjempe så hardt, sier Niskanen.
Hun understreker dessuten at et sentralt trekk ved alle historiene i boka, er kvinnenes glede over å være forskere.
– De er alle svært kunnskapstørste og har lyst til lære mer. Som akademikere får de hele tiden utvikle tankene sine. I akademia verdsettes idébrytning og den frie samtale. Dette vitenskapelige miljøet har derfor hatt stor tiltrekningskraft på dem, sier hun.
Et bidrag til akademias skjeve minne
– De som forteller sin historie i boka, hadde nesten ikke kvinnelige forbilder. For dem var en professor en hvit mann fra middelklassen. Fortsatt er det mye vanligere at mannlige akademikere skriver sine memoarer enn at kvinner gjør det. Vi håper at denne boka kan være med på å rette opp skjevhetene i den kollektive akademiske hukommelsen ved å løfte fram disse kvinnene og deres historier, sier Niskanen.
For til tross for at professorene som medvirker, har hatt stor fremgang på sitt forskningsfelt, har kjønnsforskningen bare fått marginalt innpass i forsknings- og undervisningsagendaen til flere av de disiplinene som omtales i boka.
– Mennesker skaper historie, men historien skaper også mennesker. Det er viktig at fortellinger om akademia som ikke er mainstream, også blir fortalt. Vi trenger historier om kvinnelige professorer, på samme måte som vi har beretninger om menn. Slik kan vi bidra til en mer åpen og inkluderende akademisk kultur, påpeker Niskanen.
Artikkelen er også publisert på http://kifinfo.no/nyhet/vis.html?tid=72272.