Kjenner ikke til diskrimineringsvern

Mange innvandrerkvinner i Norge vet ikke at det finnes en lov og et håndhevingsapparat som skal beskytte dem mot diskriminering. Rettighetsinformasjon er en viktig, men forsømt, integreringsoppgave, ifølge en fersk forskningsrapport.
Hvis man mener alvor med integrering av innvandrerkvinner, er rettighetsinformasjon en veldig viktig oppgave, som er mye mer enn symbolpolitikk, hevder forskerne bak en fersk rapport. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

«Jeg vil leie en bolig, men de sier alltid at jeg har for mange barn til å bo der jeg ønsker å leie. Er det lov?»

Spørsmålet kommer fra en somalisk kvinne som nettopp har hørt et foredrag holdt av jurister fra det oppsøkende rettighetsprosjektet Diskriminering på tvers, som er et samarbeid mellom Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo. Prosjektet har oppsøkt norskopplæringsgrupper, kvinnekafeer og andre steder innvandrerkvinner møtes med en dobbel hensikt: Å informere kvinnene om hvilke rettigheter de har, og å kartlegge deres behov når det kommer til diskrimineringsvern. Konklusjonen, som kan leses i en rapport skrevet av jurist Tina Nordstrøm, er at det trengs omfattende informasjonsarbeid.

– Mange av kvinnene vi møtte kjente ikke en gang til ordet diskriminering, selv om veldig mange beskrev erfaringer som faller inn under begrepet. Langt mindre visste de at det finnes lover og instanser som skal beskytte dem mot slik behandling, sier Nordstrøm.

Plikt til å informere

Situasjonen Nordstrøm beskriver gjenspeiler seg i domstolene og hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Det kommer svært få saker som omhandler diskriminering av innvandrerkvinner. Nordstrøm og kollegene tror dette kommer av at innvandrerkvinner ikke vet at de kan gå til sak, og de mener dette bør bekymre myndighetene.

– Menneskerettighetene gir rett til tilgjengelig, pålitelig, aktuell og adekvat rettighetsinformasjon. Vår erfaring tyder på at denne retten ikke blir ivaretatt overfor innvandrerkvinner i Norge, sier Nordstrøm.

– Staten har også en aktivitetsplikt, det vil si at de ikke bare skal ta imot klager om diskriminering, men også jobbe aktivt med å forebygge, legger hun til.
Nordstrøm håper myndighetene vil ta behovet for rettighetsinformasjon på alvor.

– Det er mye snakk om tvangsekteskap og omskjæring i innvandrermiljøer, men alt i alt er dette nokså marginale problemer. Hvis man mener alvor med integrering av innvandrerkvinner, er rettighetsinformasjon en veldig viktig oppgave, som er mye mer enn symbolpolitikk.

Språkproblemer hindrer

Nordstrøm ser flere forklaringer på at det er såpass lite kunnskap om og bevissthet rundt diskriminering hos innvandrerkvinnene.

– Mangelfulle norskkunnskaper kan gjøre det vanskelig å tilegne seg den kunnskapen som finnes. Mange av kvinnene er heller ikke vant til å orientere seg i det offentlige rom. Dette henger sammen med at en stor andel av kvinnene som innvandrer til Norge kommer på familiegjenforening, det vil si at de gifter seg enten med en norsk mann eller med en innvandrer som allerede har vært noen år i landet. Da blir det lett til at mannen ordner opp på deres vegne, forteller Nordstrøm.

Hun mener også patriarkalske kulturelle normer spiller inn i mange tilfeller.

– Mange innvandrerkvinner oppfatter at deres plass er i hjemmet, og forholder seg ikke så mye til det offentlige. Når det da skjærer seg på en eller annen måte, for eksempel ved sykdom, død eller skilsmisse, står mange av innvandrerkvinnene på bar bakke, sier Nordstrøm.

Aksjonsforskning

Nordstrøm skrev masteroppgave om minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon. I det nye prosjektet ønsket hun og kollegene fra JURK og KVIBALD å undersøke hva slags informasjon som er mest etterspurt og hvordan denne best kan formidles. Dette utforsket de med metoder fra såkalt aksjonsforskning, som var svært utbredt i kvinneretten på 1970-tallet.

– Ved å oppsøke arenaer der vi kunne treffe innvandrerkvinner og informere om rettigheter der, intervenerte vi i felten samtidig som vi undersøkte den. Den vanligste metoden innenfor jussen er jo gjennomgang av saker i systemet, men siden det er så få diskrimineringssaker innklaget av innvandrerkvinner, var det en lite egnet framgangsmåte for oss. I tillegg ser vi at de få sakene som finnes, gjerne kommer fra ressurssterke, godt integrerte kvinner. Vi ville gjerne nå fram til det segmentet av innvandrerkvinner som ikke en gang vet at LDO eksisterer, sier Nordstrøm.

Prosjektets metode besto av et kort foredrag, holdt av JURKs saksbehandlere hvor Nordstrøm observerte. Deretter ble det åpnet for spørsmål og innlegg, hvor Nordstrøm deltok aktivt. I disse diskusjonene fikk forskeren både respons på hvordan foredraget fungerte som rettighetsinformasjon og innspill på hvilke problemer innvandrerkvinner opplever at de møter. 

Arbeid og bolig

– Hvilke problemer var det kvinnene tok opp?

– Bolig og arbeid går igjen. Mange forteller at de har opplevd ikke å få komme på visning eller ikke få tilslag på leiligheter de ønsker å leie. Og privatpersoner som leier ut har faktisk lov til å diskriminere så lenge de leier ut rom i egen bolig, for eksempel en sokkelleilighet, sier juristen.

Nordstrøm og kollegene hadde altså ikke noe klart svar å gi den somaliske kvinnen som lurte på om utleierne hadde lov til å nekte å leie ut til henne fordi familien hennes var «for stor». Men Nordstrøm slår fast at diskriminering på boligmarkedet er et problem myndighetene må ta tak i.

– Både menneskerettighetene og norsk lov gir folk rett til et sted å bo. Muligheter for å være selvstendig aktør på boligmarkedet er dessuten viktig for at kvinner skal kunne ha frihet og kontroll over eget liv, sier hun.

Får ikke jobb

«To ganger har jeg vært i praksisplass, men de vil ikke ha deg, bare gratis arbeidskraft. Jeg vil jobbe, jeg prøver å være fornøyd med tv’n og kaffen min, men jeg vil jobbe, jeg vil komme meg ut av hjemmet mitt.»

Denne somaliske kvinnen var en av mange som fortalte Nordstrøm om problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet. Mange hadde som kvinnen i sitatet, hatt flere praksisplasser uten å få tilbud om jobb etterpå. Rekken av avvisninger i forbindelse med jobbsøknader var en hard belastning, og flere fortalte at de vurderte å skifte etternavn i håp om bedre sjanser til å få jobb.

– Ingen av kvinnene vi møtte var i arbeid, men veldig mange ville gjerne jobbe. Det de fortalte tyder på at innvandrerkvinner i stor grad opplever diskrimineringsrettslige problemstillinger i møte med ulike arbeidsgivere og NAV. Møter med saksbehandlere i det offentlige tjenesteapparatet er dessuten ofte preget av kommunikasjonsproblemer, sier Nordstrøm.

Utfordrende formidling

Kommunikasjon er et nøkkelord for bedre rettighetsinformasjon, slår Nordstrøm fast.

– Vi erfarte at det er krevende å informere om såpass kompliserte ting som lover og rettigheter i forsamlinger der norskkunnskapene jevnt over er dårlige. Men vi opplevde også at vår kombinasjon av muntlig og skriftlig informasjon fungerte bra, og at det hjelper mye å bestrebe seg på et enkelt språk.

En annen anbefaling er å lære opp ressurspersoner som allerede er i kontakt med de aktuelle miljøene.

Tina Nordstrøm. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Lærere på norskundervisning kan for eksempel være viktige formidlere av rettighetsinformasjon, dersom de har de rette verktøyene. Det samme gjelder ulike organisasjoner, som kvinnegrupper eller nasjonale foreninger, sier Nordstrøm, som understreker at man må sørge for at slike ressurspersoner får god opplæring.

– Det svever mye feilinformasjon rundt der ute, og solid skolering av de som kvinnene har tillit til må til for å forhindre at uriktige oppfatninger sprer seg, sier hun. 

Faglig bredde

Rettsorganisasjoner kan være viktige samarbeidspartnere for myndighetene, mener Nordstrøm. Men hun er opptatt av at rettighetsinformasjon må drives av flere enn jurister.

– Det trengs også folk som har kompetanse på kulturforståelse og formidling. Myndighetene bør trekke inn for eksempel antropologer, psykologer og pedagoger, anbefaler hun.

Diskriminering på tvers

Det oppsøkende rettighetsinformasjons-
prosjektet «Diskriminering på tvers» er en del av forskningsprosjektet «Fra formelle til reelle rettigheter» ved Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråds IMER-program og ledes av professor Anne Hellum.

JURK

JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) er et uavhengig rettshjelps- og likestillingstiltak.

JURK drives av kvinnelige jusstudenter ved Universitetet i Oslo, og yter gratis rettshjelp innen de fleste rettsområder.

Aktuelle lenker

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.