Pris for analyse av egen performance

Wencke Mühleisen tok et dypdykk i sin fortid som performancekunstner på 1970- og 80-tallet. Det resulterte i spørsmål om hva seksualitet i offentligheten betyr i dag, og pris for årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning 2012.
Wencke Mühleisen, I am pregnant, performance fra 1983. (Foto: Phillippe Dutartre)

Wencke som stikker en kniv i en gravid mage så innvoller, slakteravfall, velter ut på scenen. Wencke som improviserer en tale om mensen og ber kvinnene i publikum kaste tamponger på scenen. Wencke som gjennomfører et slaktrituale, et symbolsk fadermord, på en «levende skulptur», en medspiller smurt inn i hvit porselensleire.  

Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen var i en tiårsperiode aktiv som performancekunstner med base i Østerrike. I 2011 ble hun bedt om å skrive om sin egen kunstneriske virksomhet for en bok om norsk avantgarde. Det ble også en artikkel til Tidsskrift for kjønnsforskning.

− Hæ, skal jeg skrive om meg selv? Jeg svarte blankt nei først, sier den overraskede prisvinneren.

Prisen for Årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning 2012 ble delt ut under festmiddagen på konferansen Kjønnsforskning NÅ! i Stavanger, der Mühleisen til daglig jobber som professor og leder for Nettverk for kjønnsforskning.

Konkrete beskrivelser

For å løse problemet med å skrive om seg selv tok Mühleisen det hun kaller et pragmatisk grep.

− Det var viktig at det ikke bare var mine refleksjoner og minner, det måtte være empirisk konkret, sier Mühleisen. 

− Jeg er jo et annet menneske i dag, jeg er ikke lenger Wencke på 70-tallet. Eller 80-tallet. Å være konkret var en måte å klare og begynne å skrive på.

Artikkelen konsentrerer seg derfor om de konkrete estetiske virkemidlene og uttrykkene i Mühleisens forestillinger, og deres historiske kontekst. Ikke bare historien til de radikale kunstretningene, deriblant Wiener-aksjonistene, som hun var inspirert av, og kunstnerkollektivet hun ble en del av. Men også hvordan Mühleisen kom inn i miljøet, og hva hun dro med seg inn i feltet.

I ettertidens lys ser Mühleisen at hun inngikk i en tradisjon med feministisk performancekunst.

− Det er mange berøringspunkter mellom datidens feministiske performancekunstnere og mine forestillinger. Jeg kjente ikke til mange av dem da, men det lå i tiden, det jeg drev med.

Wencke Mühleisen mottar pris for Årets artikkel 2012 under konferansen Kjønnsforskning NÅ! i Stavanger. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Sex-positiv

Mühleisen skriver også performancekunsten og det feministiske engasjementet hennes inn i det som kalles «sex-positiv feminisme». Før hun forlot Norge til fordel for Wien hadde tenåringen Mühleisen meldt seg inn i Kvinnefronten og ut igjen, fordi hun ikke var enig i at kjernefamilien skulle være revolusjonens grunnenhet, og at alt handlet om klasse. For Mühleisen var kjønn og seksualitet minst like viktig. Kanskje viktigere.

− Jeg tenkte ikke dette da, men jeg tenker nå at jeg jobbet innenfor en sex-radikalisme. En slags sex-positiv tradisjon, sier Mühleisen.

− Særlig i den norsk-svenske offentligheten og feminismen var den sex-positive diskursen svak. Dette er en reduserende generalisering, men for å spissformulere, så var det kritiske blikket på kvinnen som offer større enn blikket på kvinnen som aktør når det gjaldt seksualitet.

«Den sex-positive feminismen utfordret kvinner til i stedet for kategorisk å avvise seksualiserte og pornografiske representasjoner, aktivt å intervenere i dette billedspråket», skriver Mühleisen i artikkelen.

− Når seksualiteten er så vesentlig for å forstå kvinners posisjon i samfunnet, hvorfor ikke da bruke den diskursen for å snu på det, jobbe med det, i en bemektigende forstand?, spør professoren.

Gjennomseksualisert

Mot slutten av artikkelen knytter Mühleisen sin performance fra 70- og 80-tallet opp mot dagens seksualiserte mediekultur. Den gang var seksualitet noe som ble brukt bevisst, kritisk, radikalt og revolusjonært, for å utfordre og endre samfunnsforhold og syn på kvinner og kropp.

‒ Siden 70-tallet derimot, har seksualitet kommet meget bredt inn i mediene. Seksualisering og pornofisering i hele det brede kulturfeltet er et faktum, sier Mühleisen.

Feministiske strategier som på 70- og 80-tallet var ansett som radikale og frigjørende, står i dag i fare for å bli oppfattet som systembekreftende, skriver hun.

‒ Fra å være et potensielt radikalt virkemiddel er vi i en situasjon der seksualitet er fullstendig kommersialisert. Da er mitt spørsmål: Hva nå? Når markedet benytter seg av eksponering av «frigjort» seksualitet i en massiv seksualisering av offentligheten, hva er da det politiske potensialet i synliggjøring av seksualitet?

Wencke Mühleisen performanceplakat fra 1978. (Foto: Phillippe Dutartre)

Radikal aseksualitet

Med disse spørsmålene som utgangspunkt har Mühleisen skrevet et kapittel i en bok basert på forskningsprosjektet Å være sammen: Intimitetens offentlige iscenesettelser. Boka lanseres med et seminar ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning 6.desember.

‒ Fra at seksualiteten i en kort periode hadde et normkritisk, frigjørende potensiale har vi kommet i en situasjon der seksualiteten er en disiplinerende styringsform, et påbud, sier Mühleisen.

‒ Det kan synes som det mest radikale du kan gjøre i dag er å hevde en form for aseksualitet.

Realitypotensiale

At seksualiteten har potensiale fremdeles er hun imidlertid overbevist om. Men på nye måter, og kanskje mer vanskelig å få tak i.

‒ Man skal være forsiktig med å avskrive potensialet til realityformatet, for eksempel. Det selvbiografiske blir lett avskrevet som intimisering, utlevering av det private. Men det er interessant hva som skjer når såkalt vanlige mennesker − som selvfølgelig er iscenesatt, men likevel − når de snakker inn i offentligheten.

Å analysere Paradise Hotel tror Mühleisen ville være kjempeinteressant.

‒ Vi må stille gode spørsmål som ikke bare lukker. Hvilket potensiale har seksualiteten når den er kommersiell, hva faller helt utenom normaliseringen den innebærer? Hvordan formulere kritiske perspektiv i forhold til den selvsagte «norske, likestilte, gode sekualiteten»?

− Det er så mange spørsmål man kan stille! For å forstå hvordan vi kan tenke rundt det at seksualiteten er så jævla viktig i kulturen. Eller at den har så stor plass. I et historisk perspektiv er det relativt kort tid siden at den kvinnelige seksualiteten var disiplinert på en radikalt annerledes måte. Det forskes altfor lite på seksualitet innenfor kjønnsforskning!

Forskeren

Wencke Mühleisen er professor og leder for Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

Aktuelle lenker

Årets artikkel

Tidskrift for kjønnsforskning kårer årets artikkel hvert år. Dette året har juryen bestått av:

Kari Hernæs Nordberg, førsteamanuensis i samfunnsfagdidaktikk, Institutt for kultur, religion og samfunnsfag, Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge

Torjer Andreas Olsen, professor i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT - Norges arktiske universitet

Heidi Kurvinen, Postdoctoral Researcher, Cultural History and European and World History, University of Turku

 

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.