Pris til oppgave om forebygging av seksualisert vold i DR Kongo

Pris til oppgave om forebygging av seksualisert vold i DR Kongo

Et vestlig utviklingsprosjekt som skal lære kongolesiske soldater å ikke begå seksuelle overgrep, avfeier soldatenes egne forklaringer på problemet. Ikke greit, mener Nora Mehsen, som har skrevet en prisvinnende masteroppgave om temaet.
Kriminolog Nora Mehsen vant prisen for årets beste masteroppgave med kjønnsperspektiv ved UiO i 2015.

Nora Mehsen, rådgiver i Sex og Politikk, har vunnet prisen for årets beste masteroppgave med kjønnsperspektiv ved Universitetet i Oslo.

Prisen deles ut årlig av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK).

– Det var utrolig uventet. Jeg hadde googlet de andre nominerte på forhånd, og det var så mange gode oppgaver, sier en rørt og overrasket prisvinner.

Vinneroppgaven er en kritisk analyse av et undervisningsopplegg utviklet av en vestlig bistandsaktør med mål om å forebygge seksuelle overgrep begått av soldater i det kongolesiske statsmilitæret.

Selv om Mehsen mener at vestlige bistandsaktører har et ansvar for å bidra til en bedring av situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo, finner hun i analysen sin at undervisningsopplegget hun har sett på er problematisk av flere årsaker.

Soldatenes egne forklaringer på den seksualiserte volden tas ikke på alvor av de vestlige aktørene som utviklet undervisningsopplegget.

Argumentasjonen som skal overtale dem til å slutte å forgripe seg på andre appellerer hovedsakelig til soldatenes egeninteresse.

– De vestlige utviklingsaktørene ønsket å bidra til forebygging av seksualisert vold ved å skremme soldatene til konformitet: «Du skal ikke forgripe deg på andre fordi det kan skade deg selv», sier Mehsen.

Vestlige kortfilmer om seksualisert vold

Mehsen ble interessert i å skrive om forebygging av seksualisert vold i Kongo etter å ha sett den prisbelønte dokumentarfilmen Weapon of War – Confessions of Rape in Congo (2009).

Dokumentarfilmen er laget for et vestlig publikum av tvillingsøstrene Femke og Ilse van Velzen fra Nederland.

Den tar for seg seksuelle overgrep som kongolesiske jenter og kvinner er blitt utsatt for under den komplekse konflikten i DR Kongo.

Selv om den langvarige borgerkrigen mellom statsmilitæret og opprørere nå offisielt er over, er landet fortsatt preget av en konflikt mellom ulike grupper av opprørere.

– Jeg kontakta filmskaperne og fant ut at de hadde brukt filmmaterialet i dokumentaren for å lage et utdanningsopplegg, seks kortfilmer som de tok med tilbake til DR Kongo.

Det er dette undervisningsopplegget Mehsen har analysert. Hun forteller at de fleste som deltok på seminarene – flest menn, men også noen kvinner – hadde høy rang.

– I tillegg til å intervjue filmskaperne, de ansatte i den vestlige bistandsorganisasjonen og soldatene som deltok, observerte jeg selve undervisningen. Da hadde jeg med en tolk som oversatte de løpende kommentarene fra soldatene, forteller Mehsen.

Avfeide soldatene som politisk ukorrekte

Hun syntes det var spesielt interessant å sammenligne hva soldatene sa i plenumsdiskusjonene med det de sa til henne i intervjuene etterpå.

– Mange av argumentene som filmen prøvde å formidle, ble avfeid eller forvrengt, forteller Mehsen.

– For eksempel mente soldatene selv at hovedårsaken til seksualisert vold blant kongolesere var lave lønninger. På grunn av lave soldatlønninger, har ikke soldatene midler til å kjøpe sex, og da var bruk av tvang det eneste alternativet.

Dette var et stort tema både i soldatintervjuene og i plenumsdiskusjonene, men ble ifølge Mehsen avfeid av de vestlige utviklingsaktørene som politisk ukorrekt.

– Og det er jo ganske paradoksalt når det er den største årsaksforklaringen blant soldatene. Her skal de jobbe med forebygging og snakke om hva man kan gjøre for å endre soldatenes holdninger, og så vil man ikke snakke om det soldatene mener er den viktigste årsaken.

Selv tar hun ikke stilling til soldatenes forklaring.

– I forskningsprosjektet mitt så jeg ikke på det som min rolle å vurdere hvem sin sannhetsforståelse som var riktig. Jeg var interessert i de ulike aktørene sine perspektiver og hvordan disse perspektivene forholdt seg til hverandre.

De vestlige aktørene og de kongolesiske soldatene hadde også ulike oppfatninger av hvor mektige soldatene var. 

– Filmskaperne mente at den kongolesiske soldaten var en ekstremt mektig karakter. Dette baserte de på en patriarkatsforståelse som sier at menn, og særlig mannlige soldater, er de som troner i samfunnet. Soldatene mente selv at de var nederst i hierarkiet, fordi mange sivile så ned på dem, og lønningene – hvis de overhodet fikk lønn – var svært lave.

Soldatene mente selv at hovedårsaken til seksualisert vold blant kongolesere var lave lønninger.

Appellerer til selvinteressen

Mehsen mener kortfilmene er problematiske.

– De vestlige utviklingsaktørene benyttet en skremselsretorikk som vektla konsekvensene av seksualisert vold for deg som utøver.

Soldatene ble konfrontert med at utøvere av seksualisert vold kunne havne i fengsel, pådra seg hiv-infeksjon, eller få mentale traumer. Det siste argumentet syntes Mehsen var svært interessant.

– Det kan selvfølgelig ha traumatiserende konsekvenser å forgripe seg på noen, men de brukte dette argumentet på en svært instrumentell måte. Det ble brukt som en trussel for å forebygge overgrep.

Var det ikke noe perspektiv på at du skader en annen og at offeret kan få traumer?

– En av kortfilmene handlet om offerperspektivet. Men det som fikk mest fokus i filmene var hvordan det vil gagne deg å la være å begå overgrep.

I intervjuene med filmskaperne fortalte de at denne strategien var valgt bevisst med begrunnelse i at folk bryr seg mest om seg selv.

Å forklare for soldatene at det å forgripe seg på noen kan skade dem selv ville dermed være det beste argumentet for å få dem til å endre adferd, mente de.

De vestlige utviklingsaktørene ønsket å bidra til forebygging av seksualisert vold ved å skremme soldatene til konformitet: «Du skal ikke forgripe deg på andre fordi det kan skade deg selv».

Individfokusert utviklingsarbeid

Det er spesielt skremselsretorikken i undervisningsopplegget Mehsen reagerer på.

– Skremselsretorikken er ikke forenelig med utviklingsaktørenes ønske om å myndiggjøre soldatene og underbygge dem som positive endringsaktører, sier hun.

Hun mener det er svært viktig at bistandsmottakerne blir involvert i og har en aktiv rolle i bistandsprosjekter.

– Man kan ikke se den seksualiserte volden i et vakuum. Ofte er det mange faktorer som spiller inn, som ikke bare handler om valg på individnivå. 

Undervisningsopplegget hun studerte baserte seg på en enkel forebyggingsmodell, hvor det handlet om å gjøre soldatene tilstrekkelig redde for konsekvensene av å ikke rette seg etter advarslene som bistandsprosjektet kommuniserte.

Det sterke individfokuset gjorde at andre faktorer falt mer i bakgrunnen.

– For eksempel var det lite fokus på behovet for strukturelle endringer som kunne bidra til å forebygge seksualisert vold, som militærreformer, selv om soldatenes oppførsel også påvirkes av det som skjer i samfunnet på mer overordnede nivåer, forteller Mehsen.

«Plutselig var jeg hvit»

Under feltarbeidet bodde Mehsen i et hus der en annen vestlig aktør også bodde, i et hus hvor kolonisatorer bodde under kolonitiden.

– Det er ganske sprøtt å bo i et gammelt kolonibygg hvor historien sitter sånn i veggene.

Kontrasten mellom de vestlige som var der for å hjelpe, og de lokale kongoleserne, var stor, forteller Mehsen.

– Det var en hushjelp som redde sengen min, og rundt huset vårt var det vakter og gjerder. Alt var kjempevakkert. Også kunne man bare gå ut og forbi FN-bygget, og der var det en svær folkemengde som demonstrerte og var opprørt over at FN ikke gjorde nok. 

Mehsen, som er norsk med innvandringsbakgrunn, opplevde det som uvant da hun ble sett på som hvit under feltarbeidet.

– Her hjemme i Norge ser jeg på meg selv som minoritet, en som har mindre strukturell makt. Jeg har en identitet som ikke-hvit. I DR Kongo ble jeg sett på som «den hvite». Jeg følte meg som en drittunge på tjue-ett-eller-annet-år, mens voksne kongolesiske menn behandlet meg med enorm respekt fordi jeg var hvit.


Rådgiver Helle Granum ved Senter for tverrfaglige kjønnsstudier (STK) gratulerer prisvinner Nora Mehsen, tidligere bachelorstudent ved STK, med prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv i 2015. (Foto: Eivor Mæland)

Mange vestlige aktører med gode intensjoner i DR Kongo

DR Kongo ble selvstendig i 1960, etter å ha vært en belgisk koloni.

– Det er ekstremt viktig å ha med seg det historiske perspektivet, spesielt siden jeg også er en vestlig aktør som drar til DR Kongo og snakker med kongolesere om et så sensitivt tema som seksualisert vold, sier Mehsen.

Vestlige aktører som FN, EU og andre organisasjoner reiser til DR Kongo for å forebygge seksualisert vold, ønsker å gjøre noe godt.

Samtidig kan disse gode intensjonene få en rekke uintenderte konsekvenser, ifølge Mehsen.

– Det er veldig tett med vestlige aktører som vil gjøre godt i det østlige Kongo, spesielt når det kommer til vestlig-ledede bistandsprosjekter som søker å lindre lidelsen til kvinner som har blitt utsatt for seksualisert vold. Men mange utviklingsaktører har tunnelsyn i arbeidet deres og flere forskere har påpekt at seksualisert vold nærmest har fått et slags business-preg.

Her hjemme i Norge ser jeg på meg selv som minoritet, en som har mindre strukturell makt. Jeg har en identitet som ikke-hvit. I Kongo ble jeg sett på som «den hvite».

Seksualisert vold bare ett av mange problemer

Seksualisert vold er et stort problem mange steder i verden, også i DR Kongo.

Mehsen antyder likevel at den store oppmerksomheten problemet får i DR Kongo, gjør at det tidvis kan ta oppmerksomhet vekk fra andre presserende problemer.

– Dersom noen soldater drar til en landsby, setter fyr på husene, voldtar og dreper, så vil det være altfor enkelt å si at seksualisert vold er det eneste problemet her. Det blir et slags hierarki i lidelse.

Mehsen tror vestlige aktører også er med på å bidra til en eksotifisering av seksualisert vold; det er det som skaper overskrifter og som sjokkerer.

– Også bidrar vi til å forvri og forenkle noe som er veldig komplekst og som består av så mange andre hendelser som ikke får noe oppmerksomhet, sier hun.

Er det noen løsning at vestlige aktører lar være å hjelpe på denne måten?

– Det er vanskelig å komme med en universalløsning på hva vestlige aktører bør gjøre for å forebygge seksualisert vold i DR Kongo. Det er snakk om dynamiske og komplekse situasjoner, så det som kan være effektivt for å forebygge ett tilfelle trenger ikke ha samme effekt på et annet. Det som er essensielt er å involvere de menneskene som utviklingsprosjektene ønsker å nå og la deres perspektiver og erfaringer danne byggesteinen.

 

Referanse:
Mehsen, Nora (2015): Preventing Sexual Violence in the Democratic Republic of Congo: A Study of a Western Development Project Targeting the Congolese State Military.

 

Les også:

Kongolesiske soldaters dårlige livsvilkår har også i tidligere forskning blitt trukket frem som en forklaring på utøvelse av seksualisert vold. Mer om dette i saken Vi har ingenting.
Både kvinner og menn utsettes for seksuelle overgrep i krig. Et ensidig kvinnefokus kan overskygge for de mannlige ofrene, heter det i saken Kvinnefokus overskygger menn som voldtas i krig.

For å kjenne igjen rasistiske stereotypier, må vi kjenne historien, mener professoren intervjuet i saken Vil lære folk å kjenne igjen rasistiske stereotypier.