Hornes likestillingsmelding får stryk av forskere i Likestillingsutvalget

Den har ikke akkurat blitt hyllet, Solveig Hornes nye likestillingsmelding.

Kritikken har snarere haglet, og vært rimelig samstemt: tamt og tiltaksløst.

I Dagens Næringsliv har Hege Skjeie, professor i statsvitenskap og leder av Likestillingsutvalget hevdet at:

«Horne har brukt to år på å få frem en melding som ingen andre ville brukt mer enn et par månedsverk på å klippe sammen».

I Dagbladet beskrev Helga Eggebø, som også satt i Likestillingsutvalget, meldingen som et hamsterhjul.

«Likestillingsdepartementet spring rundt og rundt med tiltaka til dei andre departementa – tiltak som handlar om heilt andre ting».

Den rødgrønne meldinga var ikke noe å skryte av, skriver Eggebø. Men den blåblå er helt klart verre.

Omfattende faktagrunnlag

Likestillingsutvalget ble oppnevnt i 2010, og leverte to offentlige utredinger; Struktur for likestilling i 2011, og Politikk for likestilling i 2012. Den rødgrønne regjeringen kom ikke med noen likestillingsmelding før helt på tampen av sin siste regjeringsperiode. Den ble raskt trukket av Solbergregjeringen.

«Det er underlig», kommenterte blant annet Hege Skjeie i Dagens Næringsliv. «For meldingen er ikke spesielt preget av rødgrønn ideologi. Den baserer seg i stedet på et omfattende faktagrunnlag om likestillingssituasjonen i Norge».

Kjønnsforskning.no har spurt en rekke utvalgsmedlemmer hvordan de synes den blåblå meldingen forholder seg til dette faktagrunnlaget, og hva slags forståelse av likestilling de leser ut av meldingen.

Individuelle menn

‒ Langt på vei er beskrivelsene av likestillingsutfordringene i meldingen basert på det som er fremhevet i Likestillingsutvalgets utredning og som har fremkommet i forskning, sier Thomas Walle.

Han er førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, og satt i Skjeie-utvalget, eller Likestillingsutvalget, som det også gjerne kalles.

Med det sagt, savner Walle samtidig en forståelse av strukturelle årsaker til ulikhet i samfunnet i den nye meldingen.

‒ Meldingen er veldig opptatt av at likestilling handler om kvinner og menn. Men det er noe med måten dette gjentas på og skrives på, at det handler om alle, ikke bare kvinner, som har en tendens til å ta vekk den strukturelle dimensjonen.

Individene blir tydelige, mens de overordnede strukturene må vike, mener Walle.

‒ Det skrives ikke tydelig ut. Man kan også lese den og tenke ah, så positivt at menn er med. Men utfordringen her er å klare og ha et perspektiv på menn samtidig som man knytter det til de strukturene i samfunnet som skaper ulikhet.

Utfordringen er å klare og ha et perspektiv på menn samtidig som man knytter det til de strukturene i samfunnet som skaper ulikhet.

Mangler klasseperspektiv

Mari Teigen, også tidligere medlem av Likestillingsutvalget og leder for CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning, påpeker også mangel på en del perspektiver i meldingen.

‒ Utdanningskapittelet i den nye stortingsmeldingen legger stor vekt på et gutteperspektiv. Og jeg har selv etterlyst at man skal ha ett manns- og gutteperspektiv på likestillingspolitikken, sier Teigen.

‒ Men det er klart at mange av utfordringene som det pekes på i dette kapittelet, hvem som presterer og hvem som faller fra i skolen, handler dypest sett om sosiale forskjeller. Sosiale forskjeller er viktigere for å forklare dette enn kjønn er, selv om det også finnes en kjønnsforskjell.

Klasse er et gjennomgående tema i kapittelet om utdanning i den rødgrønne meldingen som ble trukket. I den blåblå er det nevnt, men gis ikke særlig mye plass. Dette til tross for at begge meldinger viser til mye av den samme forskningen. 

Kjønnsforskning.no har skrevet om dette blant annet i saken Kjønn ikke viktigst for å forstå forskjeller i skolen.

Innvandrernes kultur

Thomas Walle er heller ikke veldig imponert over den nye meldingens innvandringsperspektiv. I innledningen spesifiseres det at regjeringen skal sikre et mannsperspektiv og et innvandrerperspektiv i arbeidet med likestilling.

‒ Når innvandring tas opp handler det om utfordringer i innvandringsmiljøene, som igjen knyttes til kulturelle forskjeller, sier Walle.

‒ Utfordringene ses ikke i sammenheng med andre sosiale dimensjoner som klasse, tilhørighet, eller tilknytning til arbeidsmarkedet.

‒ Igjen skriver de det ikke rett ut, men det kommer allikevel frem at innvandrerkvinners problemer bunner i at de kommer fra kulturer som begrenser kvinners rettigheter. Det er ikke noe ønske om å se disse utfordringene i et klasseperspektiv.

Meldingen slår også fast i innledningen at «Likestilling er en del av Norges identitet». Siste kapittel handler om likestilling og utenrikspolitikk.

‒ Kapittelet om utenrikspolitikk er et eksempel på at også denne meldinga er med på å skape bildet av at Norge har kommet så langt på likestilling, men det har de ikke andre steder. Derfor kan vi snakke om likestillingsutfordringer i andre land, heller enn her hos oss selv, sier Mari Teigen.

Ser ikke kjønn i sammenheng  

Likestillingsutvalgets utredninger så kjønn i sammenheng med klasse, livsløp og etnisitet. Den rødgrønne meldingen fulgte i det sporet.

Den blåblå meldingen på sin side lister opp en rekke kategorier i innledningen sin. Foruten mannsperspektiv og innvandrerperspektiv, heter det at mennesker skal ha like muligheter og rettigheter til å delta i samfunnet uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, språk, religion og seksuell orientering.

Dette følges ikke systematisk opp i påfølgende kapitler.

‒ Det er ikke noe interseksjonalitet her, slår Walle fast.

‒ Meldingen ser ikke på kjønn i sammenheng med alle disse andre kategoriene.

Som andre kritikere reagerer Walle på at den puslete summen av 10 millioner er alt som foreløpig skal sørge for mer likestilling her til lands. Men det handler om mer enn fravær av penger.

‒ De sier at det er utfordringer å jobbe med, men ingenting om hva de konkret vil gjøre. Regjeringen har ikke tatt inn over seg hva forskningen sier om hvilke tiltak som fungerer, og knytter heller tiltakene til sine egne ideologiske ønsker. Samtidig som de vektlegger mannsperspektivet har de for eksempel valgt å redusere fedrekvoten. Strukturelle dimensjoner får vike for den såkalte valgfriheten.

Grenser for statlig likestillingspolitikk

Cathrine Holst, forsker ved Senter for europaforskning, CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning og medlem i Likestillingsutvalget, synes ikke forståelsen av likestilling i den blåblå meldingen er så veldig ulik perspektivene i den rødgrønne; begge er opptatt av at alle skal ha like muligheter.

Hun har også notert seg at Arbeiderpartiet i opposisjon er mer positive til Skjeie-utvalgets mange forslag enn de var i posisjon.

En gjennomgående forskjell er derimot at de blå er veldig opptatt av grenser for statens inngripen.

‒ De har et prinsipielt syn på at det er grenser for hva staten skal gjøre for å fremme likestilling versus hva næringslivet og sivilsamfunnet selv bør gjøre. Regjeringen er i det hele tatt veldig opptatt av at det finnes grenser for hva man skal gjøre på dette feltet, sier Holst.

‒ Og grenser for staten må finnes, men linjen trenger vel ikke være strengere når det gjelder likestilling enn ellers? Norge har direktorater på rekke og rad. Jeg har ikke hørt at noen er «prinsipiell» motstander av alle disse direktoratene.

Statsråden kunne i det minste tilnærmet seg sine egne kampsaker mer offensivt. 

Horne overser egne hjertesaker

Holst savner dessuten en skikkelig blåblå satsing på likestilling – deres egen form for likestilling.

‒ Regjeringen som sitter nå må føre den likestillingspolitikken den mener er riktig og står for. Her hadde den mulighet til virkelig å gå ordentlig inn i saken og stake ut kursen for en moderne borgerlig feminisme. At de borgerlige kan komme til å mene noe annet enn de rødgrønne også når det gjelder likestilling, bør jo ikke overraske noen, sier Holst.

‒ Vi har en statsråd i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet nå som vi vet har andre politiske oppfatninger og andre prioriteringer enn det tidligere likestillingsministre har hatt.

Saker som Horne har flagget er for eksempel inkludering av minoritetskvinner i utdanning og arbeidsliv, og arbeid mot partnervold.

‒ Statsråden kunne i det minste tilnærmet seg sine egne kampsaker mer offensivt, sier Holst.

‒ Men meldingen er verken offensiv på disse eller andre felter. 

‒ Er det en tapt mulighet for de borgerlige til å vise hva som er deres versjon av likestilling?

‒ Ja! Samtidig viser de oss kanskje nettopp det.

‒ Det er ikke politisk vilje internt i regjeringen til å ta i et tak, og det var det heller ikke i den forrige regjeringen. Alle prioriterer andre ting høyere. 

Les mer om forskernes syn på rødgrønne og blåblå ambisjoner for likestillingspolitikken: Likestilling er ikke viktig nok. Verken for en rødgrønn eller blåblå regjering.