Skikkelige gutter

Skikkelige gutter

På 1950- og 60-tallet ble gutter med såkalte tilpasningsvansker sendt til Foldin verneskole for å skikke seg. Men hva var en skikkelig gutt slik institusjonen så det? I sitt doktorgradsarbeide har Nina Jon studert rapporter, elevjournaler og annet arkivmateriale, og analysert hvordan guttene på Foldin ble sett, møtt og forstått.
Nina Jon. (foto:Beret Bråten)

Foldin verneskole er mer kjent fra tiden den var Bastøy skolehjem. Bastøy sto ferdig i 1900, samtidig med at Norge som første land i verden, fikk et offentlig barnevern gjennom loven om forsømte Børns Behandling. Beliggende midt i Oslofjorden, gikk Bastøy under navnet «Djeveløya». Nina Jon viser blant annet til Bjørn Evjen, som hadde vært både lærer, husfar og konstituert bestyrer på Bastsøy, og som under pseudonym skrev boken Under loven. Her beskriver han et system preget av konstant overvåking og fysiske avstraffelser i form av pisking, dårlig mat og hardt arbeid.


En av de gamle skolebygningene på Bastøy i 1970, rett etter nedleggelsen av Foldin verneskole. I 1.etasje i kirken var det gymsal. Bildene er hentet fra en reportasje i bladet Aktuell i 1970. (foto: Ivar Aaserud/SCANPIX)

I 1952 fikk Norge så ny spesialskolelov, og Bastøy ble til Foldin verneskole. Verneskolene skulle være siste ledd i tiltakskjeden for vanskelig barn. De som normalskolen ikke taklet ble sendt på spesialskole, og de spesialskolene heller ikke klarte å hjelpe, skulle verneskolene ta imot. Tanken var at ungdom med tilpasningsvansker og kriminelle tilbøyeligheter, ikke trengte straff men oppdragelse, karakterdanning og arbeidstrening. De skulle tilbys medisinsk-psykiatrisk behandling.

– Behandlingsoptimismen var stor. Men på Foldin hadde de enten ikke stillingshjemler, eller så hadde de ikke nok fagfolk, forteller Nina Jon. Da man i 1965 til slutt klarte å mønstre et fullt fagteam, utviklet det seg en konflikt som endte med at fagteamet sa opp i protest mot et system «hvor fagfolk ikke har noen reell innflytelse på behandlingstiltakene». Det innledet begynnelsen på slutten for Foldin. Men før den tid hadde 419 gutter, de aller fleste i alderen 14-17 år, tilbrakt måneder - og i noen tilfeller år, på verneskolen.

Fattige og marginaliserte - med tilpasningsvansker

Hvem var guttene som kom til Foldin?

– De var fattige, marginaliserte gutter som var offer for omsorgssvikt, noen av dem hadde også vært utsatt for seksuelle overgrep. I den tiden var det normalt å slå barna, men disse hadde nok måttet ta imot mer juling enn vanlig. De var utstøtte og avviste gutter som levde i fattige kår, ofte med enslige mødre, forteller Nina Jon.

Likevel var det ikke trøblete livsbetingelser, men guttenes handlinger, som sendte dem til Foldin.

– Det ble grepet inn på grunn av deres atferd, på grunn av såkalte tilpasningsvansker, sier Jon. Tre fjerdedeler av guttene hadde begått en form for kriminalitet.

– Noen hadde stjålet en lommebok, andre hadde brutt seg inn på hytter. Ofte ikke så alvorlig ting, men det måtte reageres mot lovbruddene og man mente altså at guttene var for unge til fengselsstraff.

Temme cowboyer

I arkivene til Foldin verneskole har Nina Jon funnet institusjonens fortellinger om guttene. I tillegg har brev guttene selv skrev, gitt mulighet til å høre deres stemmer. Jon viser hvordan arbeidet med datidens «vanskelige» barnevernsgutter fokuserte på måten de var gutter, på deres maskulinitet.

Hennes utgangspunkt er mannsforskeren Robert Connell, og hans understrekning av at det ikke finnes en mannsrolle, men at maskulinitet er noe som gjøres på ulike måter, og som blir til i samhandling med andre.

– Guttene som kom til Foldin framviser det jeg vil kalle cowboymaskulinitet, sier Jon, og fortsetter:

– En maskulinitet kjennetegnet av tøffhet. Det handler om å tørre, om selvhevdelse, individualitet og om å være noe til kar. Kriminalitet og vold inngår som ledd i prosjektet, men her er også idealer om kameratskap og om å stille opp for hverandre.

Jon har valgt å bruke begrepet cowboymaskulinitet, og ikke begreper andre forskere har benyttet om noe av det samme; som protest- eller opposisjonsmaskulinitet, fordi guttenes måte å gjøre maskulinitet på ikke skiller seg vesentlig fra datidas rådende kulturelle idealer for hvordan et realt mannfolk eller en skikkelig gutt, skulle være. Men «cowboyene» overdriver.

– Det handler om graderinger. Maskulinitetsprosjektet til guttene som kom til Foldin var, i forhold til idealene, noe i overkant. Derfor var det et mål for institusjonen å lære guttene selvkontroll og å bygge en indre karakterstyrke, påpeker Jon.

– Guttene skulle få møte voksne mannlige rollemodeller som husfar og andre funksjonærer. Slik skulle de få oppleve i praksis hva en skikkelig og ansvarlig mann var. De skulle leve et regulert liv; stå opp om morgenen, bli dyktige til å arbeide, pålitelige, lojale og lære å følge ordre fra en sjef. De ble tilbudt kunnskap og kvalifikasjoner i bytte med respekt og underkastelse. Så mente man at de ville modnes etter hvert, forteller Nina Jon.

Kravene til kontroll og underkastelse ble møtt med opposisjon, og gjentatte rømningsforsøk.

– Foldin var ikke et grusomt sted. Guttene ble ikke mishandlet av personalet ut over en «lusing» eller «kilevink», noe som ble oppfattet som en del av tingenes orden på den tida. De måtte heller ikke jobbe overdrevet hardt. Så jeg tolker rømningene mest som forsøk på å vise motstand og unndra seg de ansattes posisjon som «sjefen». I tillegg kunne det å rømme være en måte å hevde seg på; vise handlekraft, mot og at man var noe til kar. Det later til at rømning bidro til økt status blant de andre guttene. Dermed ble det en måte å unngå å havne for langt ned i hierarkiet, og slippe unna stempelet som feig, sier Jon.


Bastøy i dag. (foto: Rolf Øhman/SCANPIX)

Slett ikke feig og umandig

Feig var nemlig ikke et honnørord, verken blant guttene eller personalet på Foldin.

– Det var grenser for hvor underordnet guttene burde være. De skulle ikke krype eller være veike, understreker Jon.

Det ble forventet at guttene var reale og trauste, og ikke la opp til bråk.

– Men hvis en gutt viste at han var redd for juling fra de andre guttene, ble det kommentert av husfar. En skikkelig gutt skulle ikke la seg tråkke på. Han skulle forsvare sin ære når det var nødvendig. Samtidig skulle han jo helst ikke slåss. Men det ble tolerert at gutter var gutter, sier Nina Jon.

I hierarkiet guttene imellom spilte utøvelse av vold en rolle. De eldste, største og sterkeste holdt nede de yngste og svakeste. Voldsbruk ble slått ned på av personalet, samtidig finner Jon uttrykk for de voksnes aksept av hierarkiet og dets regler som «naturlige».

– Vold og evne til å utøve vold er et trekk ved den kulturelle konstruksjonen av maskulinitet, og de voksnes aksept kan ses som del av dette, sier kriminologen.

Hun mener toleransen for gutters slåssing har endret seg en del siden den gangen. Men at angsten for feighet henger i.

– Cowboyen lever. Bare se hvordan helten framstår på film; han er macho, har selvkontroll og behersker teknikk. Og det at han vakler og sliter med å gjøre det rette stilt overfor moralske valg, gjør han bare til en større og mer helstøpt helt. Finnes ikke fristelser, får man heller ikke demonstrert sin selvkontroll.

Slik idealene på Foldin satte grenser for feighet, var det også grenser for opptatthet av utseende.

– En viktig del av det å være en skikkelig gutt var å ikke være umandig. Man skulle være renslig og prober, barbere seg og vite forskjell på hverdags- og søndagstøy, men jåleri var ikke bra. En husfar klaget for eksempel på en gutt fordi han tusket til seg fargerike klær, og var for opptatt av pynting, forteller Jon.

Kjønn som pakkeløsning

– Kjønn ble oppfattet som en slags ferdig pakke, noe man kunne overta eller arve. Man kunne lære å bli mann av eldre menn. Guttene ble forstått som jyplinger, som ikke hadde forstått hvordan de burde og skulle være. Men det kunne de lære gjennom forklaringer og formaninger, sier Nina Jon, og legger til:

– Jeg tror imidlertid guttene utmerket godt visste hvordan de burde være. Det var ikke kunnskap det skortet på. Jeg mener man både den gangen og nå, burde være mer opptatt av fattigdom og vanskelige livsbetingelser. Men når man skal få gutter på rett kjøl, er det lettere å tilby gårds- og villmarksliv enn å gjøre noe med livsbetingelsene deres.

Arbeidskarer

Arbeidsoppgavene på Foldin var først og fremst av praktisk art. Det var gårdsarbeid og håndverk, som snekring, mekanikk og mulighet til å være i skomakerverkstedet.

Selv om oppholdet på skolen ikke varte lenge nok til at guttene rakk å ta fagbrev, bidro arbeidstrening og litt fagkunnskap til at mange fikk jobb.

– De ansatte på Foldin kjente arbeidsgivere og kunne legge inn et godt ord for en gutt, sier Jon. For mange av guttene var drømmen en jobb til sjøs. Og de kunne få hjelp til å skaffe seg hyre.

– Å være til sjøs som førstereisgutt kunne helt sikkert være kjempetøft. Likevel tror jeg det for mange representerte en god mulighet til å bryte med noe negativt. Og når guttene kom hjem, hadde de kanskje reist verden rundt og i tillegg lagt seg opp litt penger.

Styrerens fortjeneste

Da Foldin ble nedlagt handlet det om hensiktsmessigheten ved oppholdet på verneskolen. Det ble kritisert at guttene ikke fikk skikkelig skolegang og heller ingen behandling fra psykiater eller psykolog. «De oppbevares på Bastøy for at vi skal slippe å ha dem gående løse i samfunnet», skrev Gerd Benneche i Dagbladet (oktober 1965).

Det ble nedsatt et utvalg for å vurdere de to verneskolene som da var igjen. Verneskoleutvalget avla sin innstilling i 1968, og konkluderte med nedleggelse av Foldin. De skriver: «Institusjonen representerer en type som ikke lenger er relevant. Skolen ligger isolert på en øy med derav små muligheter for kontakt med et vanlig miljø. Gårdsbruket og verkstedene er en økonomisk belastning for skolen og behandlingsmessig av svært liten verdi.»

– To av medlemmene i utvalget hadde imidlertid innsigelser mot nedleggelse. De mente andre alternativer burde på plass først, og en av dem uttrykker bekymring for at fengsel vil bli alternativet for mange av guttene. Det hadde hun antakelig rett i, sier Jon.

Nina Jon finner ikke belegg for at det foregikk overgrep, straff og langvarig isolasjon på Foldin, slik tilfellet var på Bjerketun, som var en verneskole for jenter. Hvorfor?

– Jeg tror den viktigste årsaken var at Foldin hadde styrer Harstad. Den gangen var all makt i en institusjon lagt i styrers hånd. Og Harstad framstår langt på vei som en som bryter med de gjeldende forståelser av såkalt vanskelige gutter. Han skriver for eksempel at det ikke er snakk om gutter som er vanskelige, men at de har det vanskelig, forteller Jon.

– Kanskje handlet det også om at guttene på Foldin ikke hadde brutt med hva det ville si å være en skikkelig gutt eller mann. De hadde bare overdrevet sitt maskulinitetsprosjekt. Slik skilte de seg fra oppfatningen av jentene på Bjerketun. Kjersti Ericsson viser i sin studie av Bjerketun, hvordan jentene som havnet der hadde overtrådt grensene for det som på 50-tallet var akseptert kvinnelighet, særlig på seksualitetens område. Derfor måtte det så kraftige korrigeringer til.

Relevans i dag

Jon mener 1950- og 60-tallets syn på «vanskelige» gutter skiller seg noe fra dagens.

– Likevel vil jeg hevde at den tidens oppfatninger av hva det ville si å være en skikkelig gutt, og den forståelsen av kjønn som ligger til grunn, fortsatt preger barnevernet og behandlingsapparatet.

– Kjønn oppfattes fortsatt som noe man er, ikke som noe man gjør. Og det er en manglende bevissthet og refleksjon rundt hvordan barnevernsarbeidere selv gjør kjønn. Begrepet «gutter er gutter» brukes fortsatt, uten at det reflekteres mye over hva dette betyr. Tradisjonell maskulinitet er på mange måter gått av moten. Samtidig står alt som kan assosieres med feighet, svakhet og mangel på selvkontroll, fortsatt lav i kurs. Jeg synes man burde erstatte opptattheten av å få flere menn inn i skole, barnevern og institusjoner med refleksjoner rundt kjønn, understreker Nina Jon.