En feministisk offentlighet

En feministisk offentlighet

I 1999 kom Fittstim i Sverige. En antologi hvor unge svenske feminister konstaterte at det var et stykke igjen til likestilling i likestillingslandet Sverige. Boka spredte seg raskt til resten av Skandinavia og den inspirerte unge norske og danske kvinner til å gi ut lignende bøker. Danske Christina Fiig har analysert debattene i bøkenes kjølvann.
Mer om Norden
Mer om Media
Mer om Feminisme
 

 – Jeg ble interessert i noen åpenlyse dilemmaer i den nyfeministiske debatten, forteller Christina Fiig, som er adjunkt ved institutt for historie, internasjonale studier og samfunnsforhold ved Aalborg universitet. Og som i 2003 fullførte doktoravhandlingen: A Feminist Public Sphere. An Analysis of the Habermasian Public Sphere in a Danish Gender Political Context


Christina Fiig (foto: Beret Bråten)

– De som startet en ny feministisk debatt var unge kvinner født inn i og vokst opp i de kvinnevennlige skandinaviske velferdsstatene. Men nettopp de følte altså behovet for en diskusjon om kjønn og likestilling, om forholdet til yrkesliv, familie, kropp, utseende og seksualitet, påpeker Fiig. 

De unge kvinnene organiserte seg ikke i sosiale bevegelser eller foreninger. De ga ut bøker, engasjerte seg i det offentlige ordskiftet og dannet senere nettverk. 

– I Danmark ble de unge feministene av enkelte kritisert for å være apolitiske, egoistiske og navlebeskuende. Noe av denne kritikken hadde utgangspunkt i at de ikke oppsøkte organisasjoner og politiske partier. Men etter min mening representerer en slik kritikk en snever definisjon av hva politikk er. Hvis man forstår politikk som kun knyttet til det institusjonelle, reduseres potensialet i den feministiske debatten. Men dersom man i stedet bruker et bredt politikkbegrep som også inkluderer debatter, aksjoner og aktivitet utenfor de politiske institusjonene, så synliggjøres slike initiativer som politisk virksomhet. Da tilføres disse aktivitetene et maktpotensiale som ellers forsvinner, sier Fiig.

Habermas og Fraser

Christina Fiigs teoretiske utgangspunkt er den tyske sosiologen og politiske teoretikeren Jürgen Habermas, og hans vektlegging av offentligheten i demokratiet. En offentlighet der borgerne skal ha adgang på like vilkår til å utfordre og diskutere alle mulige spørsmål og problemstillinger. I tillegg trekker hun inn den amerikanske politiske teoretikeren Nancy Fraser, som i dialog med Habermas har utfordret ideen om en enhetlig offentlighet. Dette har hun gjort ved å skille mellom såkalte sterke og svake offentligheter.

Her betegner sterke offentligheter parlamentariske forsamlinger rettet mot at beslutninger skal fattes, mens svake offentligheter betegner debatter som foregår utenfor disse institusjonene og som fokuserer på bred meningsdannelse.

Fiig viser videre til at de norske forskere Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum har erstattet Frasers begrep om svake offentligheter med begrepet generelle

– For i Skandinavia nytter det ikke å kalle alt som forgår utenfor parlamentets grenser for svakt, bare tenk på hvilken innflytelse kvinnebevegelsen, arbeider- og miljøbevegelsen historisk har hatt her. Derfor begrepet generelle offentligheter, sier hun.

Er det så riktig å rangere sterke offentligheter foran generelle offentligheter, og betrakte det ene som mektigere og viktigere enn det andre? Er ikke mye av det som etter hvert blir mulig å vedta i parlamentet, helt avhengig av en forutgående debatt i offentligheten utenfor parlamentet? Tenk for eksempel på abortlover i de skandinaviske landene. Her startet kampen for sjølbestemt abort utenfor partiene og parlamentene.
 
– Utenomparlamentartisk debatt kan helt klart ha samfunnsendrende kraft, understreker Fiig. 

– Det kan bidra til å skape opinioner og utfordre de politiske partiene. Andre nyere eksempler på dette er partnerskapsloven og lesbiske kvinners rett til inseminasjon. Men ofte blir dette underkommunisert i politiske analyser der parlamentet og de politiske institusjonene gis den sentrale posisjonen.  Det som skjer i generelle offentligheter og maktpotensialet i debattene gis en mindre framtredende rolle. Slik er det også i Skandinavia, enda vi her har en sterk tradisjon for å vektlegge sivilsamfunnet og bevegelsene.

– Hvis du ser ut over nasjonalstatene, er det også opplagt at utenomparlamentarisk nettverk og debatt spiller en stor rolle, påpeker Christina Fiig. Det er Muhammed-tegningene et ferskt eksempel på. Her utfordrer hendelser og diskusjon i generelle offentligheter og i sivilsamfunnet nasjonale og internasjonale politiske institusjoner.

Avstand til Rødstrømpebevægelsen

I den danske utgaven av Fittstim skriver den danske redaktør og journalist i Dagbladet Information, Christine Grøntvedt,  innledningsvis: “Fisseflokken adskiller sig på mange måder fra min generations billede af feminister. De sidder ikke i basisgrupper og fletter tæer og diskuterer enøjet verdenssyn, men er individualister og har forskellige definitioner af feminisme fra mod til rock`n roll. De ligner rigtige, smarte kvinder og ikke mænd med læbestift. De er unge, midt i tyverne. De hader ikke mænd. Og så giver de mening i dag.”

I Norge kalles 1970-tallets feminister ofte rødstrømper. I Danmark var dette navnet på en viktig del av kvinnebevegelsen: Rødstrømpebevægelsen, som startet i 1970 og ble lagt ned i 1985.

– Men de unge danske feministene ville slett ikke kalles rødstrømper, fastslår Christina Fiig.

 – Jeg har inntrykk av at det både i Danmark og i Norge er en generasjonsbetinget konfliktlinje mellom 1970-tallsfeministene og dagens unge feminister. De unge omtaler en feminisme som er “feil” eller “ut”, og som er representert ved rødstrømpene, mens de selv står for en “riktig” feminisme. Alt som handler om 1970-tallet blir framstilt som veldig ukult; da skulle man ikke bry seg om hvordan man så ut, nå snakker man om retten til å bruke leppestift og den enkeltes individuelle iscenesettelse er viktig, forteller Fiig.

Organisasjonsformer fra 1970-tallet er heller ikke tingen.

– De nye feministene er ikke del av en kollektiv bevegelse, og her er ingen basisgrupper. Men de tar sine personlige opplevelser knyttet til yrkesliv, familie, kropp, utseende og seksualitet ut i det offentlige rommet, og bruker dem som utgangspunkt for en diskusjon om samfunnsmessige spørsmål og politikk. Slik gjør de på mange måter det samme som 1970-tallets feminister: de gjør det personlige politisk.

Generasjonsbrytninger

Også avstanden til tidligere tiders kvinneaktivister har de nye feministene felles med rødstrømpene. Fiig viser til teorier om sosiale bevegelser som legger vekt på diskontinuiteten som har preget kvinnebevegelsen. 

– I Danmark tok 1970-tallets Rødstrømper avstand fra de såkalte “hatte-damene”;  de som kjempet fram stemmerett og kvinnesak i første halvdel av 1900-tallet. Slik sett kan du si at dagens unge feminister skriver seg inn i en tradisjon, som handler om å ikke ville identifiseres med tidligere generasjoners kvinneorganisasjoner og deres kulturelle uttrykk, sier Fiig.

Likevel mener hun det er en viktig forskjell.

– Når de nye feministene snakker om sine mødre, er det med takknemlighet. De ser på dem som forbilder og som viktige årsaker til at de som kvinner nyter større frihet enn generasjonene før dem. 1970-tallets feminister hadde ikke tilsvarende takknemlighet og beundring for sin mødregenerasjon. De var mest opptatt av å ta avstand fra husmorprosjektet de mente mødrene representerte.

Finnes samme generasjonsbetingete konfliktlinjer og diskontinuitet i forhold til bevegelser som miljø- og arbeiderbevegelsen, eller er dette spesielt for kvinnebevegelsen? –

I forhold til fredsbevegelsen mener jeg, at vi kan identifisere en generasjonskonflikt, sier Fiig.

– Det har vært forskjellige generasjoner kvinner og forskjellige mål, strategier og visjoner i fredsbevegelsen i både Danmark og de øvrige nordiske landene gjennom det 20. århundre.

Resultater

Hva oppnådde så de unge feministene med sine bøker? Hva kom ut av debatten?

– Her tror jeg det er forskjeller de skandinaviske landene imellom, sier Fiig.

Dette er forskjeller dels knyttet til at utgangspunktet for debatten var ulik i landene.

– Sammenligner vi med 1970-tallet, døde kjønnsdebatten i Danmark hen mot slutten av 1980-tallet. Og på 1990-tallet var den nesten helt død. Jeg har inntrykk av at noe av det samme er tilfellet for Norge. Så det man i alle fall kan si, er at de unge feministene bidro med en kickstart av den feministiske debatten. Diskusjonen ble revitalisert ved at det kom unge og nye stemmer inn.

– Begrepet gjenerobringstokt er brukt om prosjektet til de unge norske feministene bak boka Råtekst. De ville gjenerobre feministbegrepet, og gi det sitt eget innhold. Begrepet gjenerobring kan også brukes om det danske prosjektet. Feminisme ble snakket fram som noe annet enn det hadde vært. Og de unge feministene utfordret de skandinaviske velferdsstatene og deres verdensmestertitler i likestilling, gjennom sine egne fortellinger om hvordan kjønn fortsatt spiller en rolle, både i utdannings- og arbeidslivet, i forhold til kroppslig integritet og vold, ja, på de fleste samfunnsområder.

Fiig mener Sverige skiller seg noe fra Danmark og Norge.

– I Sverige handlet det også om unge kvinner som ville gi feminisme sitt eget innhold. Men sammenlignet med Danmark og Norge var den feministiske debatten svært vital i Sverige, også gjennom 1990-tallet. Der hadde de blant annet Stödstrømperna som “truet” med å starte et eget feministisk parti. Derfor representerte Fittstim mer en fortsettelse av en debatt enn en ny start. I Sverge har de en allmenn og mer tilspisset debatt om feminisme og likestilling, enn det vi har i Skandinavia forøvrig. Og slik har det vært i snart to tiår. 

For om de unge danske feministene kickstartet og revitaliserte, har stillheten nå igjen senket seg over den offentlig debatten.

– Hvis du for eksempel spør kollegene utenfor mitt eget forskningssenter eller utenfor kjønnsforskningsmiljøet, er det mange som ikke kjenner bøkene de nye feministene ga ut og debatten de startet, påpeker Fiig.

– Mens alle i Danmark har et forhold til Rødstrømpebevægelsen. Dagens nye feminister har ikke oppnådd samme posisjon. De har ikke skapt et folkelig opprør, tilsvarende 1970-tallets. Men de har skapt nye nettverk og forum for feministisk debatt. Det er kommet en ny generasjon aktører på banen, som på ulike måter fortsatt er aktive.

Nettverk

– Nettverkene er viktige også i forhold til den institusjonelle politikken, mener Fiig.

Hun mener valget av bøker og mediedebatt som virkemidler også handler om at det blant de nye feministene i alle de tre skandinaviske landene var mange journalister og informasjonsarbeidere.

– Men for Danmarks del kan det også ha sammenheng med at  kjønnsdebatten i de politiske partiene var helt fraværende i 1990-årene. Partiene mobiliserer ikke på kjønn. De responderer i liten grad på slike problemstillinger, sier Christina Fiig.

 Så da er det kanskje ikke så underlig at de unge feministene i stedet har valgt å operere i media og i den offentlige debatten utenfor parlamentet. Der utfordrer de for eksempel etablerte forståelser av hvordan ting “er”.

– Prosjektet til de unge feministene og sakene de satte øverst på dagsorden, egner seg kanskje heller ikke så godt for parlamentarisk politikk, påpeker Fiig.

– Man kan for eksempel ikke bekjempe skjønnhetstyranniet kun gjennom vedtak i parlamentet. I stedet må man ta utgangspunkt i et bredt politikkbegrep, og bruke den offentlige debatten. Et virkemiddel i den sammenhengen er de personlige historiene som preger bøker som Fittstim. Slik sett utfordrer jo dette Habermas sin teori, som lovpriser det rasjonelle argumentet som utgangspunkt for diskusjoner.