Lokalt konstruerte kjønn

Lokalt konstruerte kjønn

Hvordan skrive om kjønn i lokalhistorisk sammenheng? Det var et av spørsmålene da Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening inviterte til kurs for sine medlemmer.
Monumentet utenfor Sveg kirke i Sverige viser hvordan mennene i de mest utpregede skogsbygdene er blitt portrettert som skogens menn også i form av statuer. (Foto: Ingar Kaldal)

I september 2006 stilte debattredaktør Knut Olav Åmås følgende spørsmål i Aftenposten: «Hva med regionale perspektiver i Norge? Hvor mange kjønnsforskere formulerer problemstillinger som har med ennå eksisterende konflikter og spenninger mellom by og land å gjøre?» Anledningen var tjueårsfeiringen av Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.


Hans Hosar (Foto: Siri Lindstad)

- Jeg vet ikke hvor grundig Åmås hadde kartlagt forskningssituasjonen da han etterlyste regionale perspektiver i kjønnsforskningen. Det finnes imidlertid flere gode eksempler på kjønn i lokalt og regionalt perspektiv, påpeker Hans Hosar. Selv er han forsker ved Norsk lokalhistorisk institutt og var en av innlederne da Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) inviterte til kurset «Hvordan skrive om kjønn?». Selv anser han seg som en «allmennpraktiker med kjønnsperspektivet som en del av porteføljen». Han skriver bygdebok for Skjåk og holder for øyeblikket på med et bind som tar for seg perioden 1914-1945.

- I min egen bevissthet har kjønnsdimensjonen i høyere grad enn før kommet inn i forbindelse med akkurat den tidsperioden jeg jobber med nå. Det er dels en følge av fagutviklingen og debatter i tiden, ikke minst de senere års mannsforskning. Fjorårets nordiske antologi Män i Norden er et godt eksempel i den sammenhengen. Men også realhistoriske fenomener gjør at kjønnsperspektivet blir viktig om man skal prøve å få en helhetsforståelse av lokalsamfunnshistorien i den aktuelle perioden jeg forsker på, knyttet til «modernitetens inntog». I kildematerialet mitt - livsløpsintervjuer, aviser og fotografier - har jeg kommet over kjønnshistoriske relaterte fenomener som i det minste har gjort meg mer årvåken og skjerpet sansene mine på feltet, forteller Hosar.

Fleksible kjønn

På kurset ga han flere eksempler på det han kalte en «pragmatisme med hensyn til kjønnsdiskurser» i Skjåk i den aktuelle perioden. Det var blant annet historien om unggutten Nils som folk sa var «litt på kvinnfolksia». Han meldte seg på vevkurs sammen med jentene i 1920-årene og skapte dermed stor oppstandelse i husflidslaget. Men som en mannlig innsender skrev i lokalavisen: «Gamle fordommer er det verste som finnes å slåss med, enten det nå gjelder materielle eller åndelige. […] Takk skal Nils ha for at han så modig har vært med på å rydde en gammel fordom av veien.» Et annet eksempel på brudd på kjønnsnormene stod en kvinne ved navn Torø for. Hun gikk kledd i mannsklær, jobbet på kontor og spilte til dans på torader.

- Jeg har altså samlet på episoder og eksempler, først og fremst for å komme på sporet av det «mannlige» vs. det «umannlige», og det «kvinnelige» vs. det «ukvinnelige» i Skjåk. Mange kjønnsforskere snakker om «fleksible kjønn», og det har vært hevdet at hankjønnet har vært minst fleksibelt når det gjelder hvilke gjøremål de har kunnet befatte seg med uten å miste prestisje. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det er så entydig for Skjåk i første halvdel av forrige århundre.

Hans Hosar understreker at det er helt avgjørende å se på hvordan kjønn formes av blant annet nærings- og klassestrukturer i lokalsamfunnene. Den patriarkalske «husbondsmakten» led et solid nederlag med innføringen av allmenn stemmerett og avskaffelsen av husmannsordningen. - De herskende normene for det mannlige og det kvinnelige, og det umannlige og det ukvinnelige, må studeres i forhold til ulike sosiale skikt, ulike delkulturer i bygda og ulike generasjoner og aldersgrupper. Samtidig er brudd på normene minst like viktig å studere som å konstatere normene i seg selv, sier Hosar.

Livshistoriene som kulturuttrykk

En annen innleder på NFFO-kurset var Ingar Kaldal, professor i historie ved NTNU i Trondheim. Han diskuterte hvordan man kan oppspore kjønn i folks minner og livshistorier. Selv er Kaldal involvert i et prosjekt som heter Arbeidsarven, der målet er å samle minner og dokumentasjon om folks arbeidserfaringer fra det siste århundret.


Ingar Kaldal (Foto: Siri Lindstad)

- Historiene vi forteller om livene våre er i seg selv kulturutrykk. Hvordan vi forteller uttrykker hvem vi er, hva vi er og hva vi står for. Måten menn og kvinner mytologiserer seg selv og andre på som nettopp menn og kvinner, er derfor vel verdt å se nærmere på. For meg er ikke formålet med livshistoriene vi samler inn bare å kartlegge levd liv, men derimot å se etter hvordan fortellingene har i seg spor etter fortellermåter og kulturelle koder som har vært en del av det levde livet. Jeg leser ikke mellom linjene, men er i stedet på leting etter linjene. Teksten er på en måte bare det som står mellom de linjene jeg finner.

Kaldal har blant annet studert linjene i kvinners og menns fortellinger fra Trysil og Nord-Värmland etter 1930, om skog, arbeid og dagligliv. Her står fortellingen om «skogens mann» sentralt.

- Bildet av en mann som «skogens mann» står sterkt i disse bygdene og påvirker mye av det som har skjedd her. Mennene som forteller har blitt skogens menn ikke først og fremst fordi de har vært mye i skogen, men fordi de har valgt å knytte seg til skogen gjennom sine livsfortellinger. Historiene deres har en deterministisk tone i seg, der det som skjer, skjedde fordi det måtte skje. Han som for eksempel prøvde seg en stund i et annet yrke, måtte tilbake til skogen. Historiene har en lineær tråd, ved at mennene forteller om hvordan de går i farens fotspor, hvordan de gradvis vokser inn i oppgavene og herdes. Det som fortelles, fortelles nettopp for å skape denne linja. Sist, men ikke minst har fortellingene et teleologisk preg, der livet har et mål som har ligget i det livet helt siden det begynte, nærmest organisk, på samme måte som når en hvitveis var forutbestemt til å bli nettopp det fordi den var frø av en hvitveis.

Mangfoldige kvinnesysler

Disse fortellingene står i sterk kontrast til livshistoriene som kvinnene i bygda forteller. - Her legges det vekt på det mangfoldet av oppgaver de hadde, på kjøkkenet og i fjøset. Fleksibilitet og variasjon er viktige stikkord. Det som er interessant, er at om vi hadde undersøkt litt nærmere, hadde vi nok sett at mange av disse kvinnene oppholdt seg mye mer i kjøkken og fjøs enn noen av bygdas mannfolk oppholdt seg i skogen. Men kvinnefortellingene former altså kvinnene som mangfoldige og fleksible kvinnfolk, mens de mangesyslende menn forteller om seg selv bare som «skogens menn», enda skogsarbeidet kun foregikk noen uker eller måneder hvert år. Ellers i året drev de med jordbruk, vedlikehold, anleggsarbeid og lignende.

Kvinnearbeidet ble noe man gjorde. Mannsarbeidet ble noe man var. Det er kanskje årsaken til at kvinnene forteller om teknologiske nyvinninger som fremskritt. De opplevde endringene i arbeidsvilkårene som nyvunne muligheter, og ikke tapt ære, slik tilfellet var med en del av skogens menn som måtte se seg utkonkurrert da maskinene gjorde sitt inntog i skogene på 60-tallet.