– Den norske statens måte å bekjempe tvangsekteskap på baserer seg i stor grad på rasetenkning, hevder samfunnsviter Eileen Muller Myrdahl.
Hun disputerte nylig med avhandlingen Orientalist Knowledges at the European Periphery: Norwegian Racial Projects, 1970-2005 ved University of Minnesota, USA. Her tar hun et oppgjør med ideen om at rasebegrepet er irrelevant i det norske samfunnet.
Behandles ikke som individer
Et av eksemplene hun bruker er statens bruk av Utlendingsloven for å bekjempe tvangsekteskap. Hun har tatt for seg planleggingsdokumenter som forberedte den siste endringen i loven, i hovedsak NOU 2004:20. Endringene trådde i kraft 1. januar 2010.
– I dette dokumentet oppfattes ungdommer vokst opp i Norge som ikke-norske. Perspektivet som fremkommer i NOU 20:2004 er at disse barna må beskyttes mot sine egne foreldre, sier forskeren.
Hun mener tvangsekteskap behandles på en helt annen måte i innvandringslovgivningen enn lignende problemer, som proformaekteskap, eller det at norske, hvite menn utøver vold mot utenlandske koner.
– Disse mennene behandles i lovverket som individer, ikke som produkter av sin kultur, eller som innehavere av rasistiske holdninger som kanskje gjør det lettere å mishandle en utenlandsk kone. Disse ekteskapene overvåkes heller ikke på lignende eksepsjonelle måter, påpeker Myrdahl.
Når ingen av partene i ekteskapet defineres som hvite, blir det annerledes.
– Her behandles en del norske ungdommer som gruppe, ikke som individer. Disse ungdommene ses som svake og uten evne til å beskytte seg selv, og som at de har tilknytning til et tradisjonelt, voldelig og veldig annerledes sted. Jeg mener dette er basert på rasetenkning: Det rene, hvite, koselige, og moderne Norge må i denne tankegangen redde de brune ungdommene fra dette andre, sier Myrdahl, og fortsetter:
– På denne måten gjøres tvangsekteskap til noe som tilhører en fremmed kultur, i stedet for at man ser det som at noen familier er dysfunksjonelle eller voldelige. Slik kan man også se dette problemet som helt uavhengig av «det norske». Dermed blir «det norske» igjen fremstilt som det rene og gode.
Maktesløse jenter?
– Selv om diskusjoner om tvangsekteskap stadig minner om at dette gjelder gutter også, er hovedfokus på jenter, og da de jentene som har vokst opp i Norge, sier Myrdahl.
I Storbritannia, hvor Myrdahl har bodd i en årrekke, er man også opptatt av hvordan kvinner som kommer til landet gjennom ekteskap kan bli svært isolert, hvis de er hjemmeværende husmødre og ikke lærer engelsk. I Norge er det ikke disse kvinnene som skal beskyttes, men kun de som har vokst opp i Norge.
– Disse ses på som pliktoppfyllende unge jenter, helt maktesløse, og fanget i en familie og en kultur som vil dem vondt. De tilkjennes liten egen vilje eller evne til å forme egne liv, sier forskeren.
Hun mener tankegangen bak bruken av utlendingslovgivningen for å bekjempe tvangsekteskap er basert på en banal orientalisme der de brune jentene kan og må reddes fra den voldelige, orientalske mannen. Ifølge denne logikken er det ved å ta avstand fra foreldrenes opprinnelseskultur at disse jentene kan bevise at de er innlemmet i det norske samfunnet.
Orientalisme er den kunnskapen som Vesten konstruerer om Orienten, altså et stereotypt bilde av denne delen av verden.
– En viktig del av de forestillingene vi har fra orientalismen er at brune kvinner er offer for patriarkalske og voldelige menn og kulturer, og at de ikke har handlingsevne, mener Myrdahl.
– Staten krever Disney-kjærlighet
Beviset på at man går inn i et ekteskap av egen vilje, er i Norge og den vestlige verden kjærlighet.
– Det handler om kjærlighet og tid; kjærligheten må komme først, det holder ikke at man ender opp med å bli glad i den man er gift med. Og det skal nærmest være en Disney-kjærlighet med kvitrende fugler, ellers er det ikke ekte, sier Myrdahl.
Staten regulerer hvilke rettslige følger et ekteskap har, og blander seg normalt ikke i hvorfor folk gifter seg. Men ved søknad om familiegjenforening kan det fort bli annerledes.
– Ideen om at ekteskapet skal være basert på en forutgående kjærlighet står så sterkt at når jenter selv sier at de ønsker seg et arrangert ekteskap, ses også dette som suspekt. De oppfattes som hjernevasket, de skjønner ikke at de egentlig blir tvunget. Par som ønsker familiegjenforening må derfor bruke krefter på å bevise at de er forelsket, sier forskeren.
Ønsker mer spørrende forskning
Myrdahl understreker at hun selvsagt mener at tvangsekteskap er et alvorlig problem som må bekjempes.
– At jeg stiller spørsmål ved vinklingen betyr ikke at problemet ikke er der. Men man må være oppmerksom på hvilke skylapper man får av de ferdiglagede kategorier man opererer med: Hva disse sier om hvem som får høre til i Norge og hvem som ikke får det.
Myrdahl har ikke selv forsket på hvilke tiltak som hjelper, og vil ikke mene noe om dette.
– Det som er sikkert er at ingen har bevist at å begrense familiegjenforening har noen effekt. Men jeg tviler på at det som hjelper er å fordømme en stor del av den norske befolkning – akkurat som det ikke vil hjelpe på bekjempelse av familievold å fremstille alle heterofile hvite familier som dysfunksjonelle fordi noen av dem er voldelige.
– Bruk rasebegrepet
Myrdahl mener at rasebegrepet bør brukes i forskning og samfunnsdebatt også i Norge. Hun bruker selv begrepet i avhandlingen, og i tillegg til analysen om tvangsekteskap har hun analysert to tidligere perioder i norsk innvandringshistorie: Innvandring fra Sør- og Øst-Europa i perioden etter andre verdenskrig, og diskusjonen rundt arbeidsinnvandring og innvandringsstopp på 1970-tallet.
– I Norge mener mange at rasebegrepet kun beskriver biologi, men jeg mener rasetenkning skapes på mange måter. Vi trenger et ord som beskriver historie og kontekst, som kan vise og analysere hvilken tankegang som ligger til grunn for kategoriene vi bruker i samfunnet. Begreper som kultur og avstand eller geografi blir ikke dekkende, mener forskeren.
Hun mener tvert imot at disse begrepene ofte vikarierer for oppfatninger om rase, og derfor blir brukt på måter som bekrefter og styrker rasebasert tenkning og kategorier.
Myrdahl er født i Norge, men har hele sin akademiske utdannelse fra Storbritannia og USA. Der er rasebegrepet legitimt som analytisk verktøy både i forskning og i samfunnet generelt, uten at det nødvendigvis gir biologiske konnotasjoner.
Forskeren understreker at begrepet må brukes med forsiktighet, og at hun ikke ser rase som noe biologisk reelt.
– Men det er sosialt reelt. Når man for eksempel skal se på hva som skjer ved diskriminering i arbeidslivet, gir det innsikt i den «nervøsiteten» mange hvite nordmenn føler overfor de som ikke blir sett på som hvite. Man kunne valgt et annet ord, men rase er det opprinnelige begrepet og beskriver et vedvarende tankegods, og vi kan like godt kalle en spade for en spade, mener hun.
Fokuserer på majoritet, ikke minoritet
I motsetning til mye av forskningen på innvandring i Norge tar Myrdahl utgangspunkt i majoritetsbefolkningen.
– Jeg er interessert i hvordan hvithet oppstår, og hvordan man skaper forskjellighet. Når forskningen tar utgangspunkt i at noen mennesker er innvandrere, og definerer hvem disse er, kan intensjonen med forskningen undergraves av språket man bruker, sier hun, og fortsetter:
– Mye av innvandrerforskningen dreier seg ikke om innvandrere, men om nordmenn som ikke defineres som hvite. Det gjøres mye bra og viktig forskning her, men kategoriene som er i bruk har hemmet norsk forskning på hvordan Norge skal bli et åpnere samfunn, sier hun og fortsetter:
– Vi må stille spørsmål ved kategorier som innvandrer og norsk. Men slik forskning er vanskelig å få i gang fordi det ikke gir direkte forslag til politikkutforming. Forskerne ledes in i blindgater når de hele tiden må komme med løsning på et gitt problem, mener Myrdahl.
Myrdahl, Eileen Muller: Orientalist Knowledges at the European Periphery: Norwegian Racial Projects, 1970-2005. Levert ved University of Minnesota 2010.