De usynlige barnesoldatene

De usynlige barnesoldatene

I Kongo er 30-40 prosent av barnesoldatene jenter. De opplever mer sexmisbruk, større stigma og får sjeldnere hjelp enn guttesoldater. Til tross for dette får jentene langt mindre oppmerksomhet fra verdenssamfunnet.

Mer om Krig
Mer om Afrika
Jenta, som ble kidnappet og tvunget til å bli barnesoldat i Kongo, er nå mor til en liten gutt og bor i Izege i Sør-Kivu. Hun er én av de 17 jentene Milfrid Tonheim har intervjuet i sitt forskningsarbeid om tidligere barnesoldater. (Foto: Milfrid Tonheim)

En jentesoldat i 12-årsalderen blir sendt ut på en markedsplass for å spionere. Om kvelden må hun gå tilbake til militærleiren hun kom fra. Hun må rapportere samtalene hun har overhørt til mennene som en gang kidnappet henne. De som drepte hennes familie. Hvis hun ikke returnerer, vil soldatene ta livet av leirvenninnene hennes.


Kåre Lode. (Foto: Rannveig Svendby)

Slik beskriver historiker og seniorforsker Kåre Lode situasjonen til en kongolesisk jentesoldat. Lode er initiativtager til et unikt norsk-afrikansk forskningsprosjekt om barnesoldater ved Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK). Vanligvis fremstilles barnesoldater som smågutter med svære våpen av både forskere, medier og humanitære organisasjoner. Nå er det for en gangs skyld jentesoldatene som står i fokus; en gruppe som er like oppsiktsvekkende stor som den er lite omtalt.

Kidnappes på vei til skolen

Samfunnsviter Milfrid Tonheim leder forskningsprosjektet ved SIK. Hun har intervjuet 17 kongolesiske jenter som har vært barnesoldater, og forteller at de fleste blir «rekruttert» inn i militære grupper ved å bli kidnappet.

– Mange barn blir tatt langs landeveien. Særlig sårbare er jenter som bor i områder der militære grupper opererer i skogene rundt. Soldatene tar jentene når de er på vei til markedet, skolen eller kirken. Ellers blir barn ofte tatt når en militær gruppe angriper en landsby og plyndrer den for ting, mat og mennesker. Både barn og voksne blir brukt til å bære krigsutbyttet tilbake til militærleiren. Samtidig er de en del av krigsutbyttet. Noen blir skutt når de kommer frem til leiren. Andre blir trent som soldater, forteller hun.

Levende skjold og sexslaver

I mange lokale kongolesiske forsvarsgrupper lever det en forestilling om at barn er renere og har mer kontakt med det overnaturlige enn voksne. Dette synet har ført til at både gutter og jenter er attraktive som livvakter. De må forsvare og beskytte kommandantene, og fungerer i praksis som levende skjold. Barnesoldater brukes også typisk som budbringere, bærere, kokker og spioner. Oppdragene er til en viss grad kjønnsspesifikke. Det er for eksempel flere gutter enn jenter som blir brukt i væpnet kamp, og det er flere jenter enn gutter som blir brukt som sexslaver.

– Jentene blir ofte tvunget til å være seksuelt tilgjengelige for alle mennene i den militære gruppen. De blir holdt fanget og utsatt for både enkeltstående voldtekter og gruppevoldtekter. Brutaliteten under overgrepene varierer en del fra gruppe til gruppe. Det hender at noen av jentene blir valgt ut til å være «kona» til en kommandant; hun blir da ofte én av flere «koner». Det kan være en strategisk fordel for en jente å tilhøre én person på denne måten i stedet for å være fritt vilt. Men når den såkalte «ektemannen» er på tokt, og særlig hvis han bare er en fotsoldat, så kan igjen hvem som helst voldta henne, forteller Tonheim.

Flukten fra leiren

I militærleiren blir barna utsatt for en rekke maktovergrep som skal hindre dem fra å rømme. Jentene Tonheim intervjuet, har for eksempel opplevd å bli skutt mot eller truet med å bli drept. Flere av dem har sett rømlinger bli torturert; noen ganger med døden til følge. Til tross for dette har nesten alle informantene kommet seg vekk fra leiren de var fanget i ved å rømme.

– De viser et utrolig mot og initiativ! Plutselig er det kaos i leiren på grunn av et eller annet, for eksempel en kamphandling, og da ser jentene sitt snitt til å rømme. Eller de har vært i leiren så lenge at vaktholdet har blitt mer avslappet enn før. En dag blir de bedt om å hente vann og ved uten at det er med vakter, og da løper de av gårde, forteller forskeren.

Ingen lykkelig hjemkomst

Barnesoldater som overlever en rømning og reiser hjem, blir som regel møtt med frykt og sinne fra sine nærmeste. En av jentene Tonheim snakket med beskrev det slik:  

«They said they didn’t know me any longer. [They said:] ‘What you have experienced there… A woman being with the Interahamwe doesn’t only live with one man but has several men…’ They said that if I came back to live with my family I could pass on this bad behaviour to other children in the family.»

– I Vesten kan vi lett tenke at dette er barbariske reaksjoner fra familiene. Samtidig er det viktig å huske på at dette er et samfunn som har levd med fattigdom, vold og væpnet konflikt i flere tiår. Det setter seg i ryggraden til folk, sier Tonheim, og gir et innblikk i fordommene lokalbefolkningen har om tidligere barnesoldater: 

– De blir generelt sett på som kriminelle, voldelige og fulle av sykdommer. Det finnes en forestilling om at en som har drept, sannsynligvis vil gjøre det igjen, så folk er redd dem. Noen frykter at jentesoldatene fortsatt er en del av den militære gruppen og har kommet for å operere som spioner. Andre er redde for at jentene skal tiltrekke seg soldater som kommer for å hevne rømningen. 

Barnesoldatenes barn

I forhold til guttesoldater har jentesoldater ofte en ekstra utfordring å leve med, fordi mange får barn med sine overgripere. Det er ikke uvanlig at jentene har et barn i magen eller et på ryggen når de rømmer fra en militærleir, og dette går ikke upåaktet hen når de vender hjem.

– Selv om jentene ble tatt med makt, så får de ikke status som ofre av lokalbefolkningen. Mange mener at de egentlig ville være sammen med soldatene som kidnappet dem. De blir sett på som medskyldige i voldtektene de har blitt utsatt for. Graviditet og barn blir dermed synlige bevis på at jentene har oppført seg i strid med kvinneidealet, forteller Tonheim, som understreker at jentene og barna deres lever under ekstreme forhold.


Forsker Milfred Tonheim. (Foto: Carina Johansen)

– Mødrene jeg snakket med, var bekymret for at barna deres kom til å gjøre opprør mot både dem selv og samfunnet etterhvert. Det står lengst nede på rangstigen og sjikaneres åpenlyst, sier forskeren, og trekker en sammenligning til måten de såkalte «tyskertøsene» og barna deres ble behandlet på i Norge etter 2. verdenskrig.

Verst stigma for jenter

Det kommer tydelig frem av forskningsprosjektet at selv om barnesoldater av begge kjønn blir stigmatisert, så rammes jentene hardest både i uttrykk og intensitet. Tonheim knytter dette funnet til de tradisjonelle kjønnsrollene i Kongo.

– Jenter som blir soldater, har krysset kjønnsgrensene. De er selv redde for å komme tilbake til familiene sine, for de kjenner sin kultur og vet hvordan de vil bli vurdert. De har vært med i krigen; en arena som tradisjonelt tilhører menn. De har vært i et miljø hvor de både har kledd seg og oppført seg på en måte som blir ansett for å være maskulint, sier Tonheim, som beskriver det tradisjonelle synet på jenter slik:

– En kongolesisk jente skal først og fremst oppfostres til å bli en god kone. Hun skal giftes bort i relativt ung alder, og hun skal ikke ha seksuelle relasjoner til andre enn sin mann. Gjennom ekteskapet blir hun en del av en ny familie, som betaler brudepris til hennes foreldre. Når tidligere jentesoldater kommer hjem, er de ofte i en alder da de burde vært gift eller på vei til å bli det. I stedet blir de sett på som skadet. Deres verdi som kvinner har minsket betraktelig fordi de ikke er jomfruer, og brudeprisen har falt tilsvarende. Kommer det beilere som ikke kjenner deres fortid, så vil ryktene snart skremme dem vekk. Jentene ender opp som en økonomisk byrde for familien, og de blir i stor grad sett på som nettopp det.

Oversett og glemt

Til tross for sin vanskelige livssituasjon er det få jenter som får hjelp.

– I Kongo er det menn som tar seg av fredsforhandlinger, demobilisering og reintegrering. Myndighetene består av menn i så å si alle ledd, og det er stort sett menn som forsker og har tilgang på mediene. Mannsdominansen har bidratt til at jentesoldatene har blitt oversett, sier Tonheim, som mener at behandlingen av jentesoldater er et overgrep som hele verdenssamfunnet har ansvaret for. Forskningsprosjektet har avdekket at usynliggjøringen har enorme konsekvenser for jentene som overlever.

– Gutter som demobiliseres, får i dag et dokument som fritar dem for juridisk ansvar for alle kriminelle handlinger som de utførte da de var barnesoldater. Dette er en avgjørende del av reintegreringen, for dokumentet baner veien til utdannelse, jobb; muligheten til å starte på nytt. Problemet til jenter i samme situasjon er at de ikke blir regnet som soldater på grunn av sitt kjønn. Dermed får de ikke papirene og hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet, forteller Lode.

Vil forsørge seg selv

Det er utviklet noen programmer for reintegrering av tidligere barnesoldater, men Tonheim er kritisk til innholdet.

– I de fleste programmene er en suksessfull reintegrering for en jente synonymt med å bli gift. Jentene i målgruppen har opplevd det ene overgrepet verre enn det andre fra menn. Da blir det helt feil å presentere dem for en plan som legger opp til at bare de får seg en mann, så er alt i orden, sier hun.

Under intervjuene kom det frem at jentene selv var mest opptatt av å bli økonomisk uavhengige.

– De ønsker hjelp til å lære seg et yrke slik at de kan forsørge seg selv og sine barn, for de ser på selvstendighet som nøkkelen til et bedre liv. De vil bidra i samfunnet for å motbevise alle fordommene. Og for å bli attraktive som kvinner igjen ved å vise at de har orden på livet sitt. De fleste kunne med tiden tenke seg å bli gift, men ikke for enhver pris, og ikke med hvem som helst. Med en inntekt på plass har de en reell mulighet til å klare seg alene dersom ekteskapet skulle ende i en skilsmisse, og det er en frihet som er viktig for dem, forteller Tonheim, som er dypt berørt av jentenes pågangsmot.

– De har hatt det forferdelig! Først ved å bli kidnappet og misbrukt gang på gang. Deretter ved å bli avvist, utstøtt og trakassert. På toppen av det hele blir de regnet som uverdige til å få hjelp. Likevel gir de ikke opp. I stedet jobber de intenst for å skape en ny fremtid for seg selv og barna sine. Disse jentene har min største respekt, avslutter hun.