Kunnskapsløs politikk mot kjønnslemlestelse

Historien om Nadia som ble bortført til Marokko av foreldrene skapte stor debatt og oppslag i Norge i 1997, og førte til den første handlingsplanen mot tvangsekteskap i 1998. Og en TV2-dokumentar i 2000 resulterte i strakstiltak og den første handlingsplanen mot kjønnslemlestelse samme året.

‒ Ved tvangsekteskap var det særlig fokus på enkeltskjebner, mens ved kjønnslemlestelse var det særlig handlingen i seg selv som sjokkerte. Da blir engasjementet og følelsene rundt veldig voldsomme, sier Beret Bråten, forsker ved Fafo.

‒ Det er selvfølgelig legitimt at medieoppmerksomhet fører til politisk handling. Men når du står overfor noe man har så lite kunnskap om, som Norge gjorde da disse sakene for alvor ble satt på dagsorden på 1990-tallet, er det særlig viktig med forskning som kan bidra til økt kunnskap. Dette ble også påpekt i stortingsmeldinger både på 1980- og 1990-tallet.

Å ta beslutninger uten kunnskap

Gjennom to tiår har norske myndigheter arbeidet for å hindre tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I en ny Fafo-rapport gjennomgår Beret Bråten og Olav Elgvin forskningen som har vært gjort på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i norsk sammenheng.

Forfatterne ser også på politikken som har blitt ført på feltet, og reiser spørsmål om og hvordan denne har forholdt seg til forskningen.

‒ Både kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er områder hvor vi mangler forskning på en god del spørsmål. Dette gjelder selvsagt på andre områder også, men det som gjør det ekstra uheldig akkurat her, er at de som fatter beslutninger har få egne erfaringer.

‒ Dette er et felt hvor majoriteten fatter beslutninger som har betydning for minoritetsgrupper, og det er ofte felt de kjenner lite eller ingenting til fra egen erfaring. Derfor er forskning særlig viktig når det gjelder disse sakene, sier Bråten.

Lite kunnskapsbasert om kjønnslemlestelse

Særlig når det gjelder kjønnslemlestelse har politiske tiltak i liten grad vært kunnskapsbasert, finner forskerne i sin gjennomgang.

Den første handlingsplanen i 2000 la vekt på dialog og kunnskap som metode mot kjønnslemlestelse. Evalueringer i 2005 viste at slike tiltak hadde virket positivt. Likevel ble de ikke videreført.

Neste handlingsplan kom i 2008, også som følge av debatter i mediene. Nå ble i stedet avskrekking og avverging fokus. Allerede en uke etter at en nyhetsreportasje fra Somaliland ble send på NRK sommeren 2007, hadde regjeringen satt inn strakstiltak – blant annet større oppmerksomhet i barnevernet og skolen, og større hjemmel for inndragelse av pass dersom politiet mistenkte at en familie hadde tenkt å omskjære sitt barn.

‒ De politiske tiltakene tok utgangspunkt i en antakelse om at denne praksisen foregikk i betydelig omfang, og var vanskelig å utrydde, mener Bråten.

Men samtidig hadde forskning begynt å vise at holdningene til kjønnslemlestelse endret seg når innvandrere med slike tradisjoner kom til Norge. Erfaringer fra hjelpeapparatet viste også at det var få tilfeller der barn født i Norge ble kjønnslemlestet. 

- Det at verken hjelpeapparatet, offentligheten eller forskningen hadde god kunnskap om utbredelsen i Norge, gjorde at politikken og tiltakene i stor grad ble til som følge av mistanker og antakelser om store mørketall.

De siste ti årene har norske myndigheter brukt mer enn 72 millioner kroner i kampen mot omskjæring av jenter i Norge.

Et "glemt" tema i dag?

Forskning på kjønnslemlestelse har særlig undersøkt holdninger og hvor utbredt praksisen er i Norge.

I første del av 2000-tallet ble det utført én undersøkelse på hvordan omskårne kvinner opplever møtet med helsevesenet og hvordan helsepersonell håndterer dette. Den viste at mange omskårne kvinner opplevde møtet som vanskelig, og at ansatte i helsevesenet hadde lite kunnskap.

Lignende systematiske studier er ikke gjort siden, og man har dermed lite kunnskap om situasjonen i dag. Men Bråten og Elgvin mener at helsevesenet de siste årene har blitt bedre rustet til å møte omskårne kvinner – som følge av flere tiltak i helsevesenet siden 2000-tallet.

Etter 2008 ble det igjen nokså stille om kjønnslemlestelse i offentligdebatt. Da nye handlingsplaner kom i 2012 og 2013 ble kjønnslemlestelse og tvangsekteskap slått sammen til ett satsingsområde.

I den siste handlingsplanen foreslås ingen nye tiltak mot kjønnslemlestelse, men tidligere tiltak videreføres.

Tvangsekteskap mer kjent, men klare kunnskapshull

Sammenlignet med kjønnslemlestelse, har det blitt dokumentert langt flere tilfeller av tvangsekteskap i Norge.

Forskning på tvangsekteskap begynte i 1998, og sosiolog Anja Bredal har siden vært den sentrale forskeren på feltet i Norge.

‒ Gjennom forskningen har tvangsekteskap blitt mer kjent. Vi har ikke hatt den samme dybdekunnskapen om kjønnslemlestelse. Dette kan ha hatt betydning for hvordan politikken har utviklet seg ulikt her, sier Bråten.

Politiske tiltak mot tvangsekteskap har langt på vei fulgt anbefalingene fra forskningen på feltet. Forebygging og hjelpetiltak for unge har stått sentralt. I det norske lovverket står det også at ekteskap skal inngås med partenes samtykke og at tvangsekteskap er forbudt.

‒ I forskningen har man fokusert på å forstå de unges situasjon og deres behov for hjelp. Det vi har manglet er hvordan de unge selv oppfatter tiltakene som har blitt satt i gang i Norge, brukerperspektivet har ofte vært lite tilstede når tiltak er blitt evaluert, sier Bråten.

Videre har forskningen så langt først og fremst forstått tvangsekteskap som et spørsmål om kultur. Det handler om autoritære familierelasjoner og æreskodekser som knytter familiens ære til kvinnenes seksuelle uskyld.

- Vi vet mindre om andre mulige motiver for tvangsekteskap – som penger og eiendom. Og vi vet lite om foreldrenes perspektiver når det gjelder arrangerte ekteskapstradisjoner og giftepress. Vi vet derfor ikke nok om hvorfor noen foreldre bruker tvang og kontroll i denne sammenheng, mens andre ikke gjør det.

‒ Dette er et kunnskapshull, som forskere selv også har påpekt, sier Bråten.

Mangler en helhetlig handlingsplan

Flere forskere har siden 2002 jevnlig anbefalt gjennom sine evalueringer at arbeidet mot tvangsekteskap bør gjøres til en del av det generelle arbeidet mot vold i nære relasjoner – noe som ikke er fulgt opp i politiske tiltak.

‒ Tvangsekteskap blir fortsatt behandlet som en del av integreringspolitikken – ikke likestillings- og antivoldpolitikken. Begge sider kunne nytt godt av å knyttes sammen. Derfor har flere anbefalt å integrere disse temaene i én handlingsplan og anerkjenne at dette er en del av det norske bildet, sier Bråten.

‒ Så hvorfor har ikke dette – og flere av de andre anbefalingene – blitt fulgt opp?

‒ Vår undersøkelse kan ikke svare presist på dette. Da måtte vi gjort en grundig policyanalyse. Men vi håper at kunnskapshullene vi peker på vil bli fulgt opp, sier Bråten.

De aller fleste prosjektene på både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har vært oppdragsprosjekter fra myndighetene, hvor problemstillingene dermed allerede i stor grad er bestemt.

‒ Forholdsvis lite forskning har vokst fram utenom, sier Bråten.

- Er dette forskernes eller politikernes ansvar? Eller handler det om at forskerne ikke har fått finansiering til forskningen de mener trengs?

‒ Det er et godt spørsmål. Mye politikkrelevant samfunnsforskning foregår i forskningsinstitutter som er basert på oppdragsforskning, og dette er et felt hvor myndighetene har etterspurt en del forskning. Samtidig står det jo enhver forsker fritt å søke penger som gjør det mulig å sette egne problemstillinger og tema på dagsorden. Noen har jo også gjort dette.