Skal vi leke egg, sæd og embryo?

I debatten om eggdonasjon, slik den føres i Norge i dag, er genetisk tilknytning mellom barn og foreldre en av verdiene som står på spill. Flertallet i bioteknologirådet går inn for eggdonasjon, men har ulikt syn på hvorvidt en eller ingen av de sosiale foreldrene også bør ha en genetisk tilknytning til barnet. Hvis genetisk tilknytning ikke er vesentlig, kan man også åpne for dobbeldonasjon og embryodonasjon.

Stumme gener

Hva skjer hvis jeg oversetter bioteknologirådets premisser til mitt eget liv og forholdet til mine barn? Da består relasjonen mellom meg og mine barn av tre forhold. Bioteknologirådet definerer det som én genetisk tilknytning, én «biologisk» tilknytning og én sosial eller juridisk tilknytning. Den genetiske tilknytningen handler om mine genbidrag, den «biologiske» handler om gjennomført svangerskap, og den sosiale eller juridiske om min omsorg og mitt ansvar.

Det jeg stusser over er først og fremst at min fysiske relasjon til mine barn reduseres til stumme gener.

Det jeg stusser over er først og fremst at min fysiske relasjon til mine barn reduseres til stumme gener. Fra barnas perspektiv er det, ifølge bioteknologirådets logikk, «kunnskap om opphav», kunnskap om hvem genene kommer fra, som er viktig. Genene er ikke mer enn dette: noe man kan ha kunnskap om, et genetisk bidrag som er stumt og uten forpliktelser. Derfor kan de også gis til andre dersom det er hensiktsmessig. Med dette utgangspunktet kan debatten føres videre av politiske interesser, nemlig likestillingshensyn og bedre tilbud til barnløse par.

Les også: Surrogati utfordrer likestillingbegrepet

Historisk bakgrunn

Historien viser at man ikke nødvendigvis må tenke slik. Denne tenkemåten tilhører vår tid, hvor teknologien har gjort det mulig å splitte opp det som tidligere var et helhetlig moderskap. Når det gjelder sæddonasjon, er saken naturlig nok litt enklere tilrettelagt. Men også her tenkte man ganske annerledes for et par generasjoner siden. Det er verdt å reflektere over når premissene som legges for debatten i dag er i ferd med å bli selvsagte.

Det som sto på spill da sæddonasjon ble innført og diskutert på 40- og 50-tallet, var ikke barnets manglende genetiske tilknytning til sin nye far. Det var derimot den forpliktelsen som fulgte sædoverførselen. En knapp mannsalder etter de Castbergske barnelover, hvor menn skulle ta ansvar for de barn de satte på tjenestepiker og andre fristelser, kunne ikke det å donere sæd forenes med en forsvarlig mannsrolle.

Ettersom unnfangelse var en del av et ansvarlig farskap, var en ansvarlig sæddonor nesten som en selvmotsigelse å regne.

Frem mot vår tid har den viktigste endringen vært at det ikke lenger blir stilt noe moralsk spørsmål ved sæddonorens ansvarsfraskrivelse overfor avkommet. Premisset som gradvis slo gjennom er at det ikke følger med noen forpliktelser.

Mannens rolle

Nerven i debatten på 50-tallet handlet om mannens rolle: Man løsrev forplantningen fra farsrollen i ekteskapet og familien, ble det hevdet. Jørgen Løvset, lege ved kvinneklinikken i Bergen og pionér når det gjald sæddonasjon, utredet saken. Kvinnen fikk oppfylt sitt høyeste ønske og barnet fikk ideelt sett ikke vite noe. For mannen var det imidlertid langt vanskeligere, konkluderte han. Metoden kunne derfor kun anbefales til ektepar som evnet å se disse komplikasjonene i øynene. 

Da anonymitetsprinsippet ble opphevet i 2005, var ikke fremmed sæd lenger «uten mening».

Og hva med sædgiveren? Ettersom unnfangelse var en del av et ansvarlig farskap, var en ansvarlig sæddonor nesten som en selvmotsigelse å regne. «Man kan vanskelig finne noe høyverdig ved en handling som har til hensikt å bringe til verden et barn som han selv ikke vil kunne gjøre rede for. Etter min mening vil det derfor være heldigst om sædgiverne ikke visste noe sikkert om hvorvidt deres sæd skulle brukes til kunstig inseminasjon», skrev Løvset i sin utredning om praksisen.

Også forfatteren Aksel Sandemose (1899-1965) hevdet seg i debatten. Han mente at å snakke om «kunstig befruktning» var en tilsløring av sannheten: «Befruktning uten samleie er et trick. Men kunstig er den ikke. Den krever en mann. Ennu blir det ikke fremstilt syntetiske egg eller spermer og ingen kunstige mennesker. Ønsket om å fjerne mannen fra befruktningen er hittil resultert i en omfangsrik produksjon av løgn».

Les også: Eggstriden

Anonymitet

Om det ikke akkurat var «løgn» Løvset etterstrebet, så var det i alle fall å skape størst mulig avstand mellom sædgiver og det barnløse ekteparet. Det kunne skje ved anonymitet. Hvis sædgiver ikke fikk vite om noen eventuelle barn, unngikk han moralske kvaler, lød argumentet. Anonymitet ville sikre at sædoverførselen ikke ble tillagt mening.

Jeg ser dem komme mot meg, med varianter av mine lyter og svakheter.

Da anonymitetsprinsippet ble opphevet i 2005, var ikke fremmed sæd lenger «uten mening», slik Marit Melhuus har påpekt. Donor kom frem i lyset, og distinksjonen mellom genetisk far og sosial far ble en del av selve unnfangelsen. Da var det ikke lenger relasjonen mellom giveren og mottakerparet som var viktig, men relasjonen mellom donor og barnet. Men hva besto denne relasjonen i, var det bare en overlevering av stumme gener, eller fulgte det noen forpliktelse med?

«Fantombarn»

For Morgenbladjournalist Simen Sætre, som i 2010 testet ut sæddonasjon som journalistisk stunt, var det et uavklart forhold til eventuelle donorbarn som fikk han til å droppe hele prosjektet: «Åtte små barn med mine gener stirrer mot meg fra fremtiden. Nå finner jeg også på et ord for det: 'fantombarn'.  Avledet av fantomsmerter. Barn du antar at finnes, men ikke kjenner. Barn som er dine speilbilder, men som ikke er dine … Og nå ser jeg hvorfor jeg hang meg opp i den setningen i brosjyren: 'Du kan med andre ord bli oppsøkt av inntil 8 personer etter at de er fylt 18'. Det er ordet 'oppsøkt'. Å skulle bli oppsøkt. Ikke 'kontaktet', ikke 'besøkt', men oppsøkt. Jeg ser dem komme mot meg, med varianter av mine lyter og svakheter. Hva vil de si til meg? 'Du har overhodet ingen rettigheter eller plikter overfor disse.' Har jeg virkelig ikke det? Er det så klinisk?»

Les også: Mamma og pappa eller egg og sædcelle

Reduksjonistisk?

Et blikk på debatten om sæddonasjon viser at det å donere egg og sæd kan ha en mening som går utover medisinske definisjoner. Forpliktelsen overfor eget avkom fanges ikke opp når foreldrerelasjonen oppstykkes til genetisk, biologisk eller juridisk tilknytning. Med utgangspunkt i historien kan man derfor stille spørsmål ved selve grunnlaget ved resonnementet i dagens debatt om eggdonasjon – eller sæddonasjon, for den del.

Skal det være lov med dobbeldonasjon må det være lov med embryodonasjon.

Snart skal bioteknologiloven revideres. I verste fall er menneskesynet reduksjonistisk, og politikken basert på prinsipper om likestilling satt på «repeat». Skal det være lov å donere sæd, må det være lov å donere egg. Skal det være lov å donere egg og sæd hver for seg, må det være lov med dobbeldonasjon, både av fremmed egg og fremmed sæd. Skal det være lov med dobbeldonasjon må det være lov med embryodonasjon.

Hvis denne tankegangen er «bottom line» i den etiske refleksjonen, bør det blinke noen varsellamper.  Da er en forpliktende relasjon mellom opphav og avkom definert bort. Det vil i så fall ikke bety annet enn en tilpasning til et internasjonalt marked hvor sæd og egg ikke har noen annen mening enn å inneholde ettertraktede gener, og hvor donasjon av arveanlegg neppe forblir altruistisk.

Kilder:

Sandemose, Aksel, «Unnfanget i løgn», Årstidene: brev fra Kjørkelvik. Bind 1, 1951–53. Oslo: Aschehoug, 1999, 117–188, 148.

Melhuus, Marit, "Kan skinnet bedra? Noen meninger om assistert befruktning" i Signe Lise Howell & Marit Melhuus (red.), Blod, tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge.  Fagbokforlaget, Bergen: Fagbokforlaget, 2001.