Giske-saken viser at #metoo endret normer i politikk og presse

Giske-saken viser at #metoo endret normer i politikk og presse

En video hvor Trond Giske danser med en ung dame satte norske medier på hodet. Håndteringen av «dansevideoen» viser at #metoo har hatt reelle konsekvenser for samfunnets forståelse av seksuell trakassering, mener forskere.
Mer om Media
Mer om Politikk
Da første sak om Giske og seksuell trakassering ble publisert i Dagens Næringsliv 13. desember 2017, fant #metoo veien inn i de politiske redaksjonene. Giske-saken viser hvilken gjennomslagskraft #metoo har hatt, mener forskere.

Februar 2019 spredde en video seg som ild i tørt gress i sosiale medier. Videoen er seks sekunder lang, og viser arbeiderpartipolitiker Trond Giske og en ung kvinne som danser. I ukene som fulgte ble Giskes oppførsel, maktkamp i Arbeiderpartiet og medienes håndtering av den såkalte «dansevideoen» tema i hundrevis av nyhetssaker. Men hva skjedde egentlig?

– Det som er så fascinerende, er at folk ser helt forskjellige ting i de sekundene videoen varer. Hva denne saken handler om kommer an på hvem du spør, sier Kristin Skare Orgeret, professor ved Institutt for journalistikk og mediefag på OsloMet – Storbyuniversitetet.

Sammen med samfunnsgeografen Anja Sletteland har hun gått systematisk gjennom pressedekningen av videoen fra Bar Vulkan i Oslo. Analysen er nylig publisert i Nytt Norsk Tidsskrift.

Den store metoo-saken

Høsten 2017 startet den verdensomfattende metoo-bevegelsen. Det begynte med et oppslag i New York Times om filmprodusent Harvey Weinstein og spredde seg via kampanjer i sosiale medier og bransjespesifikke opprop mot seksuell trakassering. Bevegelsen har oppnådd lovendringer og ikke minst oppvask i politiske partier og store organisasjoner. Den skulle også endre alt for Trond Giske.

– Det fantes mange historier om Giske, alkohol og unge damer. #metoo åpnet for at flere valgte å varsle om han, sier Anja Sletteland.

Da første sak om Giske og seksuell trakassering ble publisert i Dagens Næringsliv 13. desember 2017, fant #metoo veien inn i de politiske redaksjonene.

– Det var da #metoo ble politisk, sier Kristin Skare Orgeret.

– Mediedekningen av Giske-saken har fra begynnelsen handlet mest om maktkamp i Arbeiderpartiet.

Få personer anklaget for seksuell trakassering har blitt navngitt i norske medier. Derfor er Giskesaken spesiell.

– Det er den store norske metoo-saken, understreker Skare Orgeret.

Forskerne trekker frem mediestormene rundt Ap-politiker Tore Tønne i 2002 og LO-leder Gerd Liv Valla i 2007, som saker med lignende dimensjoner.

– Enkeltpersoner er i fokus, mediene jakter i flokk og en får inntrykket av at hovedpersonen står hjelpeløs tilbake, sier Skare Orgeret.

Tre ulike virkelighetsforståelser

Både Kristin Skare Orgeret og Anja Sletteland har forsket på #metoo siden kampanjen startet. Skare Orgeret har intervjuet redaktører og journalister om deres vurderinger i å skrive om seksuell trakassering. Anja Slettelands bakgrunn som konfliktforsker gjorde at hun satt med teorier som passet overraskende godt i analysene av #metoo.


Hva Giske-saken og en berømt «dansevideo» handler om, kommer helt an på hvem du spør, mener Kristin Skare Orgeret, professor ved Institutt for journalistikk og mediefag, OsloMet. Foto: Mari Lilleslåtten.

I de mer enn 500 sakene som er publisert om dansevideoen, fant forskerne tre dominerende forståelser av hva som egentlig foregikk.

– Disse tre perspektivene kan du trekke videre inn i hele #metoo og synet på likestilling og seksuell trakassering generelt, sier Skare Orgeret.  

Før saken om Giske ble rullet opp, eksisterte to tydelige forståelsesrammer side om side. Den første vektlegger strukturell sexisme.

– Dette lå til grunn for #metoo: Man så det som et opprør mot strukturell sexisme i samfunnet. Seksuell trakassering ble her sett som en av flere metoder for å opprettholde kvinners underordning i samfunnet, og samtidig som et resultat av akkurat det, forklarer Sletteland.

Innenfor dette perspektivet skriver man om konsekvensene av menns maktmisbruk, for eksempel at unge kvinner trekker seg ut av politikken.

– En annen diskurs oppsto samtidig som #metoo. Her var man veldig redd for at #metoo ville føre til en heksejakt på anklagede menn og skape en gapestokkultur. Man fryktet at enkeltpersoner skulle bli navngitt og forhåndsdømt, uten å kunne forsvare seg, sier Sletteland.

Mange bekymret seg for at mindre overtramp skulle bli blåst opp som alvorlige overgrep.

– Her finner vi det typiske spørsmålet ‘Er det ikke lov å gi en kollega en klem lenger?’, sier Skare Orgeret.

I tillegg fant forskerne et tredje perspektiv, som handlet spesifikt om Arbeiderpartiet.

– Det plasserer seg i en spagat mellom de to første, sier Sletteland.

– Her blir Giskes overtramp definert som dårlig dømmekraft. Det handler om hvorvidt man kan ha tillit til Giske som ledende politiker. Fra dette perspektivet ser Bar Vulkan-hendelsen ut som at Giske ikke har lært fra varslingssakene, og at han setter seg selv og hva han har lyst til å gjøre høyere enn partiet.

Uenighet om sakens kjerne

Hvordan journalister, kilder og kommentatorer forstår de seks sekundene med video, handler ifølge forskerne om hvilken av disse tre posisjonene de ser den fra.

– Etter publiseringen av videoen, ser strukturell sexisme-posisjonen VG’s håndtering av saken som et nytt overgrep. At Sofie ikke får ha en stemme i sin egen sak, sier Skare Orgeret.

– Og at en mann kan bruke #metoo for å angripe en annen mann. At kvinners vilje ikke betyr noe, skyter Sletteland inn.

– Det andre perspektivet ser medienes håndtering av videoen som et politisk attentat.

Sletteland påpeker at få mente Bar Vulkan-hendelsen handlet om seksuell trakassering.

– Mediedekningen av Giske-saken har fra begynnelsen handlet mest om maktkamp i Arbeiderpartiet. Trakasseringssaken er en liten del av en stor konflikt som handler om mye mer. Men folk er ikke enige om hva det egentlig handler om, så de krangler om det, sier hun.

– Det er ingen klare spilleregler, så det blir også kamp om rammene for diskusjonen.

Sletteland bruker begrepet politisk anomi for å beskrive konfliktsituasjoner med uklare rammer.

– Det er ingen klare spilleregler, så det blir også kamp om rammene for diskusjonen.

Da forskerne analyserte mediesakene så de at menn og kvinner er likt representert i de ulike diskursene. Men de finner flere eldre i heksejaktposisjonen, og flere yngre i strukturell sexismeposisjonen. Når det gjelder mediene, er det ingen skarpe skiller, selv om noen utpeker seg.  

– Innenfor strukturell sexismediskursen finner vi Vårt land, men også Dagsavisen og Nationen. VG har ligget på den tredje linjen hele veien, om maktkamp i Arbeiderpartiet.

– Hvilken posisjon har fått mest gjennomslag?

– Vi har ikke studert lesertall eller hva som er mest delt i sosiale medier. Påvirkning trenger heller ikke henge sammen med hva folk har lest. Men andre undersøkelser har vist at vanlige folk mener #metoo har gått for langt i personfokusering, det synes journalister i mindre grad og redaktører i enda mindre grad, sier Skare Orgeret.

Hun synes det er vanskelig å slå fast hva folk faktisk sitter igjen med etter Giske-saken.

– Kanskje at det er satt punktum? Selv om det ikke er det.

– Sier materialet deres noe om hvorvidt #metoo oppfattes som et eliteprosjekt?

– Vi fant at konflikten mellom sentrum og periferi står sterkt i alle tre diskursene, sier Sletteland.

– Men det er ikke enighet om hvem som er folket og hvem som er eliten i denne saken. Og heller ikke om hva som er by og hva som er land, og hvor Giske er plassert i det.

Les også: Maktens kjønnede dynamikk

Kritikk av medienes håndtering

Dansevideoen førte til hard kritikk av medienes håndtering av saken. Særlig gjaldt dette VG, hvor journalist Lars Joakim Skarvøy ble anklaget for å presse Sofie, som danset med Giske. Forskerne synes ikke mediene har vært helt håpløse, men forstår håndteringen i lys av de tre ulike diskursene.

– Sett i etterkant har VG’s dekning vært ganske lik Arbeiderpartiets egen linje. De tolket Giskes oppførsel i lys av tillit og dømmekraft, sier Sletteland.


Samfunnsgeograf Anja Sletteland har utviklet begrepet «politisk anomi» for å beskrive politiske konfliktsituasjoner hvor spilleregler og rammer for diskusjon er uklare. Hun mener Giske-saken er en slik situasjon. Foto: Mari Lilleslåtten.

– Bortsett fra kildehåndteringen, er det ikke så mye som utmerker seg her. Flere medier har fått skarp kritikk for både vinklinger og bruk av anonyme kilder i Giske-saken. Det skyldes også den grunnleggende uenigheten om premisset.

Skare Orgeret kommenterer det fra et presseetisk ståsted.

– Det er ikke god journalistikk, men likevel er det ganske vanlig å hente inn sitater til en sak man har klar. Problemet her er at kilden ble presset.

VG valgte å håndtere saken ved å selv granske egne metoder, og publiserte resultatet i en rapport. Det var denne rapporten som siden ble dømt i Pressens faglige utvalg (PFU). PFU-dommen gjør bildet mer komplisert, ifølge Sletteland.

– Den kaster et dårlig lys over alt arbeidet som ledet opp til denne saken. Det kan gjøre det vanskelig å ta tak i trakasseringsaker i politikken igjen. Samtidig er ikke dommen tydelig om hvordan man skal dekke slike saker.

– Kan saken ha gjort at journalister skremmes fra å skrive om #metoo i politkken?

– Nei, det tror jeg ikke, sier Skare Orgeret.

– Jeg tror heller ikke noen har vondt av å oppdatere seg på presseetikken. Det som er vanskelig, er at lite er avgjort om hvordan det hele burde vært håndtert. Nå overskygger forestillingen om at det ble drevet heksejakt på Giske andre viktige perspektiver.

#Metoo definerte landskapet

Da forskerne gikk gjennom materialet fant de et fellestrekk ved alt som ble skrevet: #metoo hadde ført til en stor endring.

– Det er et perspektiv som mange har diskutert på jentedoen, men som aldri har blitt tatt seriøst i offentligheten, sier Sletteland.

– Det har jo vært diskutert før, men da på individnivå. Det som gjør at vi snakker om en normendring er at det er løftet opp på et strukturelt plan, inn i organisasjoner og institusjoner, men også at det blir pekt på som et samfunnsproblem. Enkelthistoriene er bare med å beskrive problemet, sier Skare Orgeret.

– At det er illegitimt å ikke støtte #metoo, viser nettopp normendringen.

– Dere beskriver en kommentar hvor politisk redaktør i Dagbladet Geir Ramnefjell mener Klassekampen ikke tar #metoo på alvor. Her får metoo en annen funksjon. Man kan ikke ikke støtte metoo-bevegelsen. Hva betyr det?

– At det er illegitimt å ikke støtte #metoo, viser nettopp normendringen. Det var interessant å se hvor fort #metoo kom inn og definerte landskapet. Er du mot #metoo, plasserer du deg i ytterkanten. Per Sandberg var der helt i starten, men ble fort trukket inn i det større landskapet av hva som er mulig å kritisere. Det ble klart i løpet av noen dager at det er én riktig side å være på.

Sletteland påpeker at det finnes flere illegitime posisjoner.

– Det å være ute etter å ta noen politisk, har fått den samme funksjonen som å ikke støtte #metoo. Folk har vært redde for å kritisere Giske, for å bli anklaget for å bruke dette politisk. Det har skapt et ubehag. Om man går etter sterke politikere med sterke støttespillere og sterke fiender med trakasseringssaker, så ligger forestillingen om politisk motivert journalistikk sterkt til stede. Det er svært tydelig at det ikke er legitimt. Bruker man reiseregningsaker derimot, er det greit.

– Hvorfor det?

– Det er nok fordi heksejaktdiskursen er så etablert. Samtidig er det etablert en idé om at #metoo er én type forbrytelse, versus andre forbrytelser som har alle mulige graderinger.

Les også: Kvinnelige politikere får stadig mer tyn i media

Burde lære av Giskesaken

– Selv om det er Norges største metoo-sak, handler få av sakene om Giske om seksuell trakassering. Det handler mer om takt og tone i håndtering av medier og det politiske spillet. Hvorfor forsvinner seksuell trakassering ut av bildet?

– Jeg tror det har å gjøre med et av premissene i strukturell sexismediskursen. Man ville løfte dette på et strukturelt nivå, men var samtidig redd for heksejaktdiskursen. Derfor fryktet man at noen skulle bli navngitt og at det skulle bli et bevis på at metoo-kampanjen gikk i den fellen alle trodde den skulle gå i, sier Sletteland.

Hun mener at alt #metoo har oppnådd av opprydding i arbeidslivet har vært avhengig av en velvilje, som Giskesaken var en trussel mot. Hun er også usikker på hvor #metoo har ført oss.

– #Metoo har flyttet oss til et nytt sted, men det er stor kamp om hvor det stedet er. Det er for eksempel fortsatt et åpent spørsmål om når Giske skal tilbake, og hva som er en egnet sanksjon for denne typen handlinger. Også i journalistikken: hva er det egentlig man har gjort som var så galt?

– Noe av frykten underveis i Giskesaken har vært at #metoo var forgjeves, og at seksuell trakassering fortsatt ikke er viktig nok. Er den frykten begrunna?

– Nei. Ikke når du ser på materialet vårt. Ingen kan påstå at #metoo ikke er viktig i norsk politikk i dag, sier Skare Orgeret.

Forskerne vil at medier og politikere skal lære av Giskesaken.

– Det er viktig å ikke være redd for konflikt. Uenighet og diskusjon kan være veldig positivt for et demokrati. Vi har prøvd å vise at maktkamp er en bestanddel av, og en forutsetning for, all politikk. Og hvem som skal ha definisjonsmakten over hva som er illegitim maktkamp – det er det politikk og maktkamp ofte handler om, sier Skare Orgeret.


Les også Anja Slettelands artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning: Da #metoo kom til Norge