Vårt syn på fosteret er i stadig endring

I dag har kortfilmen «Ikon» Oslo-premiere på Teknisk Museum. Isa Dussauge, forsker og filmskaper, forteller at filmen sprang ut av et samarbeid mellom en forskergruppe ved Universitetet i Uppsala: Medicine at the Borders of Life, Idé- och lärdomshistoria, og animasjonsfilmteamet Don’t Stop The Motion.

– Med filmen ønsker vi å vise at alt som har å gjøre med reproduksjon, som abort eller reproduksjonsteknologi, egentlig er dypt politisk, sier hun.

Fosteret og graviditet er områder de fleste mener noe om, men de er også arenaer for forhandling om rettigheter; ikke minst kvinners rettigheter. Filmen prøver også å formidle hvordan synet på fosteret i Vesten har forandret seg over tid, forteller Dussauge.

– Vi ville belyse vidt forskjellige aspekter ved fosterets historie, som hvordan det var å være gravid på 1700-tallet og hvordan det var å ta abort på 1950-tallet i Norge eller Sverige, sier hun.

– Filmen problematiserer også spørsmål som: Hvilke roller og interesser har medisinske aktører hatt? Og hvordan ble fosteret et kulturelt bilde på selve livet — brukt av antiabortbevegelsen, men også av seksualopplysningen?

Ulik praksis i Sverige og Norge

Kari Tove Elvbakken, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og Malin Noem Ravn, antropolog og instituttleder ved NTNU, er invitert til å delta i en panelsamtale etter filmvisningen. Elvbakken mener det er viktig å skille mellom norsk og svensk aborthistorie.

– Den norske historien om reguleringen av abort skiller seg fra den svenske på noen vesentlige punkter, sier Kari Tove Elvbakken.

Hun forsker på abortlovgivningens politiske historie på 1900-tallet og understreker at filmen først og fremst baserer seg på svensk aborthistorie. Ifølge Elvbakken fikk Sverige sin første abortlov i 1938, mens Norge fikk en tilsvarende lov først i 1960.

– Norge hadde ingen abortlov, men likevel var det flere lovlige aborter i Norge enn i Sverige ved utgangen av 1930-tallet, forteller hun.

– Leger kunne foreta aborter i Norge hvis det var fare for kvinnens liv eller helse, og mange aborter ble utført med denne begrunnelsen.

Selv om man hadde en abortlov i Sverige, betydde ikke det at det var enkelt å få abort, ifølge Elvbakken.

– Forskjellene mellom Norge og Sverige kan skyldes at det var flere liberale leger i Norge enn i Sverige, sier hun.

– Samtidig er det viktig å understreke at det var svært vanskelig å få legal abort, og at de aller fleste abortene var illegale, både i Norge og i Sverige.

Les også: Karl Evang var arbeiderkvinnenes mann

Utførte aborter etter tredje måned

Mange diskusjoner om abortlovgivningen var felles i Norge og Sverige, men Elvbakken forteller at aborter ble utført senere i svangerskapet i Sverige enn i Norge. 

– Utover på 1940-tallet økte andelen av aborter etter tredje måned.

En av grunnene var at beslutningsprosessene om å innvilge abort tok lang tid. Men også gynekologene argumenterte for aborter etter tredje måned, mener Elvbakken.

– I høringsuttalelser tok gynekologene til orde for at aborter etter 20. uke ikke var farligere enn tidligere aborter, forteller hun.

– I tillegg ble det argumentert med at kvinnene var mer psykisk ustabile i de tre første månedene av svangerskapet og at det derfor var bedre å vente.

Det fantes også kristne leger som var for abort av barmhjertighetshensyn til kvinnen.

Elvbakken mener dette var en strategi for å få ned antallet aborter, og samtidig avslører et syn på kvinner som umyndige vesener.

– De langvarige prosessene, og det at mange søknader ble avslått, gjorde at mange kvinner ikke søkte abort, men fikk utført illegale aborter, sier hun.

Og legger til at de norske legene var svært uenig i den svenske abortpraksisen.

Hun mener også at legenes innstilling til abort var mer nyansert enn det som kommer frem i filmen.

– Særlig sosialistiske leger kjempet for fri abort. Men det fantes også kristne leger som var for abort av barmhjertighetshensyn til kvinnen, sier Elvbakken.

– I det hele tatt var det sterke krefter som kjempet for en abortlov både i Norge og ellers i Europa i mellomkrigstida.

Elvbakken trekker frem arbeiderkvinnebevegelsen som en særlig viktig aktør i kampen for fri abort på sosialt grunnlag.

– Mange forbinder abortkampen med nyfeministene på 1970-tallet og mener vi kan takke dem og deres aktivisme for at retten til fri abort før 12. uke ble innført i 1978, sier hun.

– Da glemmer man at arbeiderkvinnene har kjempet for legalisering av abort siden tidlig på 1900-tallet og dermed la grunnlaget for 70-tallsfeminismens abortkamp. Det er viktig med paroler, men for å få til en lovendring så kreves det flertall på Stortinget.

Viktig med relasjon til fosteret

Malin Noem Ravn har forsket på norske kvinner som har blitt gravide ved hjelp av fruktbarhetsteknologi, og mener at synet på fosteret som et individ, som er et av temaene som drøftes i filmen, ikke er ensidig negativt.

– Det kommer an på hvilken fagtradisjon og perspektiv man snakker ut ifra. Som antropolog er jeg opptatt av vanlige folk, men de er jo ikke til stede i filmen, sier hun.

– For en kvinne som er ønsket gravid kan det å se på fosteret som et individ være en forutsetning for å bygge en følelsesmessig relasjon til barnet som blir født.

Filmen forteller også historien om den svenske fotografen Lennart Nilsson som ble berømt for sine fotografier av fosteret på forskjellige utviklingsstadier. En mindre kjent side av historien er at bildene er av aborterte fosteret, noe filmen kritiserer.

– Jeg tror bildene til Nilsson har vært viktig for mange gravide kvinner for å klare å knytte seg til barnet som skal komme mens det ligger i magen, sier Ravn.

– Gravide kvinner som ønsker seg barnet de bærer kan ha glede av bildene og få hjelp til å knytte seg til fosteret sitt. Det samme gjelder for ultralyd. Disse kvinnene ser ikke politisk på dette.

Staten bestemmer mye

Ravn roser den norske svangerskapsomsorgen, men påpeker at statens viktige rolle her også gjør den til en maktfaktor på dette området.

– Staten bestemmer mye, både gjennom svangerskapsomsorgen og ved å tilby fertilitetshjelp til mange kvinner som ønsker seg barn, sier Ravn.

– Den bidrar til å fremelske en relasjon mellom den gravide kvinnen og fosteret, for eksempel gjennom svangerskapskontroll hos jordmor. Her oppfordres kvinner til å snakke med barnet i magen og synge for det for å skape kontakt mellom mor og barn lenge før fødselen, noe som bare er mulig hvis man ser på fosteret som et individ.

Det å se på fosteret som et individ kan også være viktig for flere enn moren.

Ravn mener at selv om det er mye positivt med å fremelske en relasjon mellom mor og barn, kan det også for noen mødre oppleves som påtvunget og ikke ønskelig.

– En del gravide føler seg fremmedgjorte og lider under forventningen om at de skal ha en relasjon til fosteret selv om de ikke føler det sånn, sier hun.

– Men det å se på fosteret som et individ kan også være viktig for flere enn moren, som partneren, eller den øvrige familien og andre som er en viktig del av barnets nettverk etter at det blir født.

Ravn er også opptatt av hva vi ser på som naturlig når det gjelder graviditet og mener denne grensen er utvidet med fertilitetsteknologi.

– I Norge har vi stor tillit til staten sammenliknet med mange andre land. Det at staten tilbyr fertilitetshjelp gjør for eksempel at vi etter hvert ser på det som naturlig, noe vi absolutt ikke gjorde i starten, sier hun.

– Det samme gjelder for abort. Det er staten som setter grensen for når vi kan ta abort, og denne grensen fremstår dermed for mange som fornuftig og ‘naturlig’, selv om den er høyst diskuterbar.