– Flyktninger er en spesiell gruppe på grunn av mange felles utfordringer, sier Abamosa.
Det gjelder for eksempel avbrutt og manglende dokumentasjon på tidligere utdanning, problemer med godkjenning av utdanning, men også tilgang til informasjon og nettverk, ifølge Abamosa, førstemanuensis ved Høgskolen i Innlandet (HINN).
Han disputerte nylig med en avhandling om sosial inkludering av flyktninger i høyere utdanning, og mener at både forskningspolitikken, institusjoner som NAV, samt lærestedene må belyse disse problemene.
Nøkkelen til høyere utdanning
I den ene artikkelen i avhandlingen har Abamosa analysert tre politiske dokumenter, det ene er en stortingsmelding om integrering og de to andre er langtidsplaner for høyere utdanning og forskning (se faktaboks).
– Disse dokumentene handler tradisjonelt mest om tilgang til utdanning og kvalifisering til arbeidsliv.
Abamosa er kritisk til det han mener er ny-liberalistisk språk i dokumentene.
– Det handler om markedsøkonomiske prinsipper som for eksempel opplæring av personer slik som det passer arbeidsmarkedet.
– Myndighetene kunne i stedet basert seg på diskurser som uttrykker like muligheter, slik at alle, inkludert flyktninger, får realisert sitt potensial. For eksempel kunne noen grupper, som flyktninger med spesifikke behov, fått tilpassede tiltak for å oppnå målet sitt. Men det mangler en overordnet og tydelig politikk for sosial inkludering av flyktninger i Norge.
Abamosa mener at sosial inkludering er en tredelt prosess. Det første handler om tilgang til høyere utdanning. Det andre om deltakelse i høyere utdanning og det siste om myndiggjøring:
– Det vil si at utdanningsinstitusjonene ikke bare skal sikre flyktninger tilgang til høyere utdanning. De må også sikre oppfølgingen som trengs slik at studenten kan delta i avgjørelser som påvirker sitt liv og bruke kunnskapen de har til å utgjøre en forskjell, sier Abamosa.
– Det var jo ikke noe feil med flyktningenes motivasjon til å ta høyere utdanning.
Flyktningers kamp mot systemet
Da Abamosa kom som flyktning til Norge fra Etiopia i 2011, erfarte han selv å måtte kjempe for å kunne ta høyere utdanning. Det resulterte i en masteroppgave om temaet i 2016.
– Da jeg intervjuet flyktninger til masteroppgaven min, skjønte jeg at jeg måtte se mer på systemet. For det var jo ikke noe feil med flyktningenes motivasjon til å ta høyere utdanning. Tvert imot hadde de en sterk motivasjon for høyere utdanning.
– Da tenkte jeg at det må være systemet det er noe feil med, forteller Abamosa.
Abamosa skulle gjøre seg enda en erfaring som ledet ham til å skrive avhandlingen. Etter master i pedagogikk jobbet han som programveileder i NAV.
– Her opplevde jeg å ikke få lov til å informere om høyere utdanning som et valg for flyktninger. Det eneste min leder var opptatt av var å få flyktninger ut i arbeid.
– Hva er feil med det målet?
– Jeg mener at det er flyktningen selv som må bestemme hva hen vil. Er det å ta utdanning eller å jobbe? Eller eventuelt å kombinere begge deler. Utover det bør ingen diktere hva som er best for den enkelte.
– Det er et par utfordringer med å tvinge flyktninger ut i arbeidslivet. For det første havner mange flyktninger i stillinger som ikke gir sosial mobilitet uansett hvilket utdanningsnivå de har fra tidligere. Dette kan føre til sosiale ulikheter mellom flyktninger og majoritetssamfunnet på sikt.
– For det andre taper både den enkelte og samfunnet på et urealisert potensial hos en flyktning.
– For det tredje er mange av veiledningene om jobbtilbudene ikke i flyktningenes beste interesse. Jobbene som tilbys handler enten å rapportere til IMDi at flyktningene er i jobb, eller for å dekke behovet for lokal og regional arbeidskraft, sier han.
– Det er flyktninger som taper, de kommer i klem
I tillegg til dokumentanalyse, intervjuet Abamosa utvalgte institusjoner som jobber med å inkludere innvandrere og flyktninger. Han gjorde totalt ni intervjuer til doktoravhandlingen, med representanter fra blant annet NAV, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), universiteter og voksenopplæringen.
– Institusjonene som jobber med inkludering av innvandrere og flyktninger mangler en klar politikk og praksis rettet mot å inkludere flyktninger i høyere utdanning.
Abamosa er opptatt av at disse institusjonene har forskjellige mål og at de mangler samarbeid om sosial inkludering av flyktninger i høyere utdanning, noe som gjør at flyktningene kommer i skvis.
– Et godt eksempel er at mens NAV trenger at flyktninger lærer seg språk og går raskt over i arbeidsmarkedet, ønsker voksenopplæringen at flyktningene blir der så lenge som mulig.
– Dette taper flyktningene på, de kommer i klem mellom ulike krav og forventninger, sier han.
– Hva kunne det målet vært?
– Institusjonene kunne ha tatt utgangspunkt i flyktningenes egne mål og interesser i stedet for å gå sin egen vei i integreringsarbeidet, sier han.
Nederst på lista
Når det gjelder høyere utdanningsinstitusjoner, har Abamosa undersøkt hvordan Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) jobber med flyktninger i praksis. Det har han gjort gjennom dokumentanalyse og intervjuer.
Konklusjonen hans er at universitetene gjør lite for å inkludere flyktninger.
– UiB har gratis språktilbud, med plass til fem-ti flyktninger hvert år. Det må applauderes, men det er ikke nok, sier han.
Abamosa ønsker at alle flyktninger som ønsker det skal få språktilbud ved utdanningsinstitusjonene.
– UiO mangler gode norskkurs som er gratis for flyktninger, og der deltakerne kan være til stede. Digitale kurs fungerer ikke. Du kan ikke sitte på nett og lære akademisk språk.
En annen utfordring er at informasjonen om språktilbudet på nettsiden er vanskelig tilgjengelig.
– I UiOs dokumenter står det at de har gratis norskkurs til selvfinansierte studenter og utvekslingsstudenter – og dersom det er plass kan flyktninger få tilgang til norskkurset. Flyktninger er altså prioritert til slutt.
Studiedirektør Hanna Ekeli ved Universitetet i Oslo forteller at det er mange ulike tilbydere av norskkurs til flyktninger i Norge, blant annet som del av introduksjonsprogrammet.
– Universitetet i Oslo har også en viktig rolle i norskopplæring, men den er særlig rettet inn mot UiOs studenter og akademikere. Vi har mange norskkurs, med og uten studiepoeng, sier Ekeli.
UiO rangerer de gratis studiepoenggivende kursene i denne prioriterte rekkefølgen, ifølge nettsiden: Først utvekslingsstudenter, deretter akademiske flyktninger, så fulltidsstudenter og til slutt internasjonale studenter.
– Hvor er flyktninger prioritert her og hva inngår i betegnelsen akademiske flyktninger?
– Tilbudet om gratis norskkurs (med studiepoeng) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier er rettet mot studenter som er tilknyttet UiO. Akademiske flyktninger vil normalt være flyktninger som studerer ved UiO under “Students at risk-ordningen”. Personer uten opptak til et studietilbud ved UiO vil normalt ikke ha tilgang på disse norskkursene, sier Ekeli.
– Vi har også utviklet gratis lavterskelkurs som er digitale og åpne for alle, Introduction to Norwegian 1 og 2.
Foruten disse digitale kursene er alternativet for flyktninger norskkurs mot betaling ved Den internasjonale sommerskolen på UiO. Men UiO jobber akkurat nå med å utvide studietilbudet til flyktninger som følge av krigen i Ukraina. Norske myndigheter har etter krigen i Ukraina bedt universitet og høyskole-institusjonene om å øke studietilbudet til personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 4.
– Lavterskelkurset er gratis og inkluderer både digitale norskkurs og kurs med fysisk oppmøte, med og uten studiepoeng, informerer Ekeli.
Prorektor Pinar Heggernes ved Universitetet i Bergen forteller at universitetet har hatt norskkurs for flyktninger og innvandrere siden starten av 1990-tallet.
– Det generelle tilbudet for flyktninger og innvandrere er språkopplæring på flere nivåer, og det gis opptak til rundt 45 personer hvert semester. UiB har også opprettet sommerkurs for flyktninger på begynnernivå der 38 personer er påmeldt i år.
– I sommer tilbyr UiB tilbyr kurset English for Academic Purposes for flyktninger. Det vil også bli et økt tilbud for flyktninger til høsten, sier Heggernes.
Inkludering er mer enn bare språk
For å bidra til inkludering av flyktninger, er Abamosa opptatt av opplæring i akademisk kultur, i tillegg til norsk og engelsk språkkurs.
Mens UiO tilbyr opplæring i akademisk kultur gjennom opplegget for nye studenter “Klar, ferdig, UiO”, tilbyr UiB kurs i norsk språk og kultur for flyktninger.
UiB er på sin side i gang med et nytt mangfoldsprosjekt støttet av Helsedirektoratet.
– Vi ønsker å rekruttere flere studenter med flerkulturell bakgrunn, studenter som kom til Norge som barn eller ungdommer, i tillegg til flere førstegenerasjonsakademikere.
– Universelle tilbud er noe vi jobber med hele tiden, men noen ganger er det ikke nok til å treffe behovene til studentgrupper med særskilte behov, for eksempel knyttet flyktninger. Derfor må universitetet tenke nytt og gjøre det vi kan for å treffe også disse studentene, sier Heggernes.
Taper flyktningetalenter
Abamosa mener at konsekvensene av at flyktninger ikke får muligheten til å ta høyere utdanning er store.
– Det er ikke bare samfunnet som taper ressurser, men flyktninger og barna deres taper også. Satsing på høy utdanning er også viktig for flyktningenes barn og barnebarns fremtid.
Fremtidige tiltak kan være å opprette et overgangsprogram for flyktninger til høyere utdanning, som finnes i andre land, mener Abamosa. Et eksempel er ved Universitetet i Leiden, Nederland, der de tilbyr et overgangsår for flyktninger. Et slikt tiltak innebærer blant annet å lære seg språk, akademisk skriving og å bygge nettverk.
Artikkelen ble først publisert på Kifinfo.no. Les den HER
