Når kroppen «forteller» om seksuelle overgrep

Også i voksen alder fortsatte kroppen å «fortelle om» de seksuelle overgrepene de opplevde som barn.

– Barn opplever og håndterer seksuelle overgrep svært forskjellig, sier forsker Mari Dalen Herland.

I artikkelen «The body as a site of knowledge: Tacit and embodied narratives of child sexual abuse» skriver hun om opplevelsene til 14 voksne personer som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn.

Informantene hadde særlig én ting til felles:

– De ønsket å sette seksuelle overgrep på dagsordenen, og bidra til at flere forstår hva det innebærer for den som er utsatt.  

Flere av personene Herland snakket med, sa de hadde et ambivalent forhold til overgriperen sin.

– Flere av dem forteller at de også kunne ha ulike følelser for overgriperen sin, som å være glad i dem, selv om vedkommende også utsatte dem for vonde ting.

Dette kunne skape en enorm skyldfølelse og skam som gjorde det enda vanskeligere å stå frem, forteller Herland.

Umulig å sette ord på det

Tidligere forskning på barn og seksuelle overgrep baserer seg på et paradoks, ifølge Herland:

– Man har vært særlig opptatt av dette med «disclosure»: Vi er avhengige av at barna nettopp forteller, og gjerne så tidlig som mulig.

Men her har vi en utfordring, ifølge Herland:

– De fleste sier ikke fra.

Og det er det ifølge henne flere grunner til.

– Mange er veldig små når overgrepene finner sted. Da forstår man kanskje ikke hva man er utsatt for.

– For andre er overgrepene en «hemmelighet». Noe de holder tett til brystet. De blir kanskje fortalt at de ikke skal fortelle det videre. Eller de mottar signaler fra andre i familien om å holde tyst.  

Forskning har vist at det i gjennomsnitt tar 17 år fra overgrepet skjer til barna gir verbalt uttrykk for hendelsen. Det viser en norsk studie fra 2017.

De fleste informantene i Herland sin studie følte at det var umulig å sette ord på det som hadde skjedd.

– I stedet prøvde flere av dem å si fra om de seksuelle overgrepene gjennom ulike former for kroppslig adferd, sier Herland.

Kroppen forteller

To ting går igjen i intervjuene.

Den første tingen er at kroppen forteller om de seksuelle overgrepene over tid og på flere ulike måter.

– Alle jeg snakket med forklarte at de husket at de som barn utviklet ulike strategier. Måter å forklare nonverbalt hva som skjedde.

En av informantene, «Erik», forteller at han pleide å skrike når han måtte besøke bestefaren.

De forsøkte å formidle til omverden.

«Anne» og «Rita» hadde motsatt strategi. De ble musestille.

En annen sier han rømte hjemmefra, og hoppet ut av vinduet om vinteren. En tredje sluttet å spise:

«Jeg fornektet alle fysiske behov – spiste ikke når jeg var sulten, gikk ikke på toalettet før jeg absolutt måtte.»

Ifølge informantene var dette noe de hadde gjort delvis bevisst.

– De forsøkte å formidle til omverden. Og mange opplevde at noen rundt så dem, selv om de ikke fortalte med ord.

Mareritt og flashbacks

Den andre tingen som går igjen i informantenes fortellinger, er at de traumatiske opplevelsene satte seg i kroppen.

– Når et barn utsettes for seksuelt overgrep, hender det at barnet fortrenger de vonde opplevelsene. Men det betyr ikke at opplevelsene forsvinner fra kroppen, sier Herland.

I artikkelen blir det beskrevet som «Kroppslig forvirring».

– Flere av informantene hadde som barn følt det i kroppen. Som en klump i magen. Som en tung sekk.

Mareritt og flashbacks var også vanlig.

– En av informantene kjente det som et slags stikk i hjertet. Som voksen skjønte hun at det kanskje var angst.

Med andre ord: Kroppen er en mulig kilde til informasjon. Ikke bare for personer i barnevernet, lærere og andre som jobber med barn, men også for barna selv.

Større åpenhet om seksuell vold

I 2023 gjennomførte NOVA en ny datainnsamling i spørreundersøkelsen UngVold, som kartlegger erfaringer med vold og overgrep i oppveksten blant norske barn og unge.

– Den viser at flere unge rapporterer om seksuell vold nå i 2023 enn de gjorde for åtte år siden, sier prosjektleder av UngVold-studien Lars Roar Frøyland.

Ifølge ham kan økning skyldes to forklaringer. Økt omfang, og at flere rapporterer.

– Vi heller mot at det først og fremst handler om sistnevnte.

Et positivt funn i rapporten er at tre av fire av de utsatte har fortalt noen om erfaringen sin.

– Samtidig er det over seks av ti som da har snakket med venner, mens et fåtall har snakket med foreldrene sine eller andre voksne som helsesykepleier, lærer eller rådgiver på skolen, sier Frøland.

Jenter forteller oftere enn gutter.

– Særlig vanlig er det at jenter snakker med vennene om det de har vært utsatt for.

Jenter mest utsatt

UngVold-studien viser at omfanget generelt er langt høyere for krenkelser fra andre unge enn fra voksne, både i og utenfor familien.

Jenter er mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter.

– Omfanget av seksuell vold er omtrent fire ganger så høyt blant jenter som blant gutter, sier Frøyland.

Han legger til at dette gjelder så og si uansett hvilken form krenkelsene tar: Både for mildere krenkelser, som erfaring med uønsket beføling, og for alvorlige krenkelser som innebærer seksuell penetrering.

Overgriperen var som regel av motsatt kjønn:  

– Jenter oppgir tilnærmet alltid en gutt eller mann som utøver, mens gutter i noe flere tilfeller oppgir utsatthet for seksuell vold fra en gutt eller mann, sier Frøyland.

– Samtidig er det tre av fire gutter som oppgir en jente eller kvinne som utøver.

Gutter har oftest vært utsatt for seksuell vold fra en venn eller venninne. Mens for jenter var det ofte «en ungdom de kjente» eller kjæreste som utøvet volden.

Les også: Overgrepene vi ikke snakker om

Holdt det hemmelig

I sin forskning er ikke Mari Dalen Herland ute etter noen fasit.

– Jeg er ute etter å belyse kompleksitet.

Som liten forstår man kanskje ikke at det er feil.

Og den kommer særlig til uttrykk i barnas relasjon til overgriperen.

Dette skriver Herland om i en annen artikkel, «Narratives of child sexual abuse – Conceptualizing relational complexities».

Artikkelen baser seg på et viktig prinsipp:

– Barn har et behov for kos og nærhet, og det vil de søke. – Men de vil ikke søke seksuelle overgrep, legger Herland til.

Flere av informantene hadde opplevd at de var «fanget» i relasjonene sine.

– Som liten forstår man kanskje ikke at det er feil. Ikke på et intellektuelt plan. Men kroppen sier gjerne fra om at det som skjer ikke er riktig.

Overgriperen kunne være en person de var glade i. En far, bestefar, eller noen i nær familie.

– Noen som ga dem trygghet i mange situasjoner, samtidig som de utgjorde en trussel. 

«Hvorfor lot jeg det skje?»

Mange av informantene i studien hadde fortsatt å søke nærhet og oppmerksomhet fra overgriperen da de var små – også etter at overgrepene hadde funnet sted, noe som skapte en forvirring.

Det gjorde at mange klandret seg selv for overgrepene i ettertid, forteller Herland.

For noen kunne det oppleves som en form for misforstått «kjærlighet».

– Dette med skyldfølelse går igjen i mitt materiale: «Hvorfor lot jeg det skje?» «Hvorfor sa jeg ikke nei?»

– Når man utsettes for noe traumatisk, har forskning vist at det er vanlig at kroppen fryser til.

Les også: Vold er en menneskelig, ikke kjønnet erfaring

«Monster in the public discourse»

For noen ble skammen gradvis forsterket etter som de skjønte at det som foregikk i hjemme deres, ikke var normalt ellers i samfunnet.

I media blir overgripere gjerne fremstilt som et monster.

– Det kan gjøre det vanskelig for personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep å stå frem. Noen kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen.

Noen av informantene var veldig små da overgrepene begynte.

– For noen kunne det oppleves som en form for misforstått «kjærlighet», som en av informantene mine sa det.

Skammen gjør det vanskelig å fortelle om overgrepene.

De opplevde kanskje at det var en måte å komme nær omsorgsgiveren sin på:

– Man satt på fanget, fikk kos og nærhet – og så ble det plutselig «noe mer». 

Først forstår man ikke helt hva som skjer. Men med tiden begynner man å skjønne det, mener Herland.

– Og så kommer skammen.

Det blir en ond spiral, forteller han:

– Skammen gjør det vanskelig å fortelle om overgrepene. Og da får de kanskje ikke den hjelpen og støtten de trenger.