– Norden har banet vei i familiepolitikken

At kvinner gikk ut i arbeidslivet endret samfunnet vårt for alltid, mener Anne Lise Ellingsæter. I en ny bok ser hun på nordisk familiepolitikk i et historisk perspektiv.

Pappa på tur på stranden med ett barn i bæresele og ett på nakken
To reformer på 1970-tallet ga bud om den familiepolitiske nyorienteringen i Norge. I 1977 ble morspermisjon erstattet av foreldrepermisjon. Fedre fikk for første gang mulighet til å ta permisjon når de fikk barn. Illustrasjonsfoto: iStockphoto

– Noe av det som skiller Norden fra resten av Europa er at vi har hatt en klar likestillingsambisjon i familiepolitikken, forteller Ellingsæter, sier professor emeritus i sosiologi Anne Lise Ellingsæter.

Den nye boken hennes bygger på over tredve års erfaring med forskning på kjønn, familiepolitikk og likestilling. 

– Andre land har etter hvert innført noen av de samme tiltakene, men da har begrunnelsene ofte vært mer praktiske: «Vi vil ha opp fruktbarheten», «vi trenger arbeidskraft». Mens her – i Norden – har det også vært et tydelig mål om å gjøre samfunnet mer likestilt. Det synes jeg er verd å anerkjenne. 

Fakta

Anne Lise Ellingsæter er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og har vært tilknyttet likestillingssenteret CORE -ved Institutt for samfunnsforskning siden 2013.

Hun har nylig gitt ut boka Nordic Earner-Carer Politics. A Comparative and Historical Analysis. 

Bort fra den mannlige forsørgeren 

Boken starter på 1970-tallet.

Portrettfoto av Anne Lise Ellingsæter, professor emerita ved UiO
– Noe av det som skiller Norden fra resten av Europa er at vi har hatt en klar likestillingsambisjon, sier Anne Lise Ellingsæter. 

– Da så man de første stegene bort fra den mannlige forsørgermodellen der menn forsørget familien økonomisk og kvinner tok seg av barn og hus. 

Mye har endret seg siden da. 

– I dag har vi institusjoner, ordninger og tilbud som var helt utenkelige for femti år siden.

Barnehager og foreldrepermisjon er blant de familiepolitiske ordningene Ellingsæter skriver om i boken, i tillegg til den omstridte fedrekvoten. Disse reformene ble ikke til ved en tilfeldighet. 

– I dag er det en forestilling om at den likestillingsorienterte familiepolitikken bare har grodd frem naturlig, som en forlengelse av den nordiske velferdsstatsutviklingen. Sånn er det ikke i det hele tatt, mener hun.  

Politisk kamp i familiepolitikken

Hvordan kan man forstå hva som har skjedd? Ellingsæters undersøkelse av historien hviler på to pilarer. 

– Den ene er ideene som driver utviklingen: «Hva har vært begrunnelsene og argumentene for reform?» Den andre er hvilken rolle de ulike politiske partiene har spilt. Partiene har hatt ulike ideer om hvordan forholdet mellom stat, familie og individ bør reguleres, og det gjelder også balansen mellom stat og marked. 

Kvinner ville jobbe, de ville ha ekstra inntekt. 

Et av hovedfunnene i boka er at likestilling og valgfrihet har vært sterke, og til tider konkurrerende ideer. Et annet funn er at familiepolitikken i Norden har vokst frem gjennom blokkpolitikk. Altså en konflikt mellom to akser: høyre–sentrum og sentrum–venstre.  

– For eksempel har fedrekvote og kontantstøtten vært viktige partipolitiske markører.

Barnehager manglet, jobbet likevel 

To reformer på 1970-tallet ga bud om den familiepolitiske nyorienteringen i Norge. I 1977 ble morspermisjon erstattet av foreldrepermisjon. Fedre fikk for første gang mulighet til å ta permisjon når de fikk barn. 

 En annen viktig reform var å bygge ut barnehager. En barnehagelov var blitt innført i 1975. 

– Der ble det slått fast at staten skulle ha et ansvar for omsorgstjenester for førskolebarn.  

Men utbyggingen gikk sakte, kommunene hadde kun fått plikt til å planlegge barnehager, men ingen plikt til å bygge og drive dem. 

Ellingsæter synes det er tankevekkende at mange kvinner valgte å gå ut i arbeid, selv om det nærmest ikke fantes barnehageplasser. Det skapte et omfattende, i hovedsak svart, dagmammamarked.

– Det var ikke sånn at kvinnene, slik mange har trodd, måtte presses ut på arbeidsmarkedet. Hvis man ser historisk på det, har det faktisk vært motsatt. Kvinner ville jobbe, de ville ha ekstra inntekt. 

Reform endrer holdninger 

– En ting som er interessant her, er den rollen barnehager har spilt for å fjerne stigma knyttet til institusjonell omsorg for småbarn, sier Ellingsæter. 

På 70-tallet var det fremdeles mange som så på fulltidsbarnehager som noe suspekt. 

– Det var ikke ønskelig. Tradisjonelt anså man familien som den beste arenaen for å oppdra barn. Barnehageutbyggingen endret dette synet. Den bidro til å normalisere omsorg i offentlig regi.

Dette understreker et viktig poeng, mener Ellingsæter. 

– De statlige ordningene man har, er normgivende. De påvirker folks holdninger.  

Kontantstøtten på 90-tallet 

Mange fikk ikke barnehageplass. På 90-tallet klaget barnefamilier over «tidsklemma». Kontantstøtten, som betalte foreldre for å være hjemme og ikke bruke barnehage, skulle gi dem mer tid til barn.

Det er ikke så mange som er for kontantstøtte i dag.

– På Island og i Danmark fikk kontantstøtten liten betydning. Men både i Norge, Sverige og Finland ble den et viktig trekk ved familiepolitikken.

I Norge var reformen svært omstridt.

– Her ble den innført i 1997 av en sentrumsregjering med Kristelig Folkeparti i spissen. 

Partier på venstresiden var kritiske fordi de mente at kontantstøtten bygget opp under en tradisjonell familiemodell hvor mor ble hjemme med barn. 

Svekket status til kontantstøtte

I dag er det færre som roper høyt om kontantstøtten. 

– Det som har skjedd i Norge, er at bruken har falt drastisk. Det har å gjøre med en storstilt utbygging av barnehageplasser for barn under tre år på 2000-tallet. Og i 2009, fikk barn rett til barnehageplass. 

Et annet argument som svekket statusen til kontantstøtte, var at en overvekt av innvandrere fortsatte å ta ut kontantstøtte, forteller Ellingsæter. 

– Det ble av mange oppfattet som et problem i forhold til integrering. Det er ikke så mange som er for kontantstøtte i dag. Den rødgrønne regjeringen fjernet kontantstøtten for toåringer i 2011, og i år har de strammet den inn enda mer. Uten nevneverdige protester på Stortinget. 

Større konsensus i dag 

Ellingsæter forteller at over tid har posisjonene i familiepolitikken endret seg, og motsetningene blitt mindre. 

– De siste årene har familiepolitikken vært preget av større konsensus, sier hun. 

– I dag støtter de fleste partiene opp om den likestilte omsorg-forsørger-modellen. Den går ut på at begge foreldrene arbeider, og deler husarbeid og barneomsorg. 

Dessuten har man gått vekk fra en familiesentrert politikk. 

– Nå står individene mer sentralt, og deres forhold til staten. Staten gir rettigheter til individer i familien, ikke familien som en enhet.  

Fedrekvoten er et eksempel på et tiltak som virker individualiserende. Her er det faren, og ikke familien, eller foreldrene, som får rettighetene.  

Fedrepermisjon

– Det er veldig interessant at fokus nå dreier mot at foreldrepermisjonen skal være en individuell rett du har som far og forelder, sier Knut Oftung. 

Portrettfoto av Knut Oftung, førstelektor ved UiO og seniorrådgiver ved Likestillings- og diskrimineringsombudet
Knut Oftung savner en mer kunnskapsbasert debatt om hva fedre trenger av tid for å kunne fylle omsorgsrollen. Arkivfoto: Heidi Elisabeth Sandnes

Han er seniorrådgiver ved Likestillings- og diskrimineringsombudet og førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. 

Da Norge innførte betalt fedrekvote i 1993, var kvoten på 4 uker. Fedrekvoten har siden blitt utvidet flere ganger. I dag er far forbeholdt 15 uker. Nå ventes nye utvidelser: 

– Norge har i år blitt pålagt av EU å gi fedre selvstendig rett til ti uker av den delen mor og far kan dele. Altså av fellesdelen. Og Mannsutvalget har foreslått at far skal kunne ha selvstendig rett til foreldrepenger til alle uker han kan ta. 

– Det er på høy tid, mener Oftung.

Men i offentligheten savner han en mer kunnskapsbasert debatt om hva fedre faktisk trenger av tid for å kunne fylle omsorgsrollen. 

– Fedrekvoten har jo opp igjennom årene vært utvidet og krympet ut fra kunnskap om mødres behov, politiske ideer og hestehandler. Vi vet nå fra forskning at barn kan knytte seg til flere primæromsorgspersoner, men det er jo ikke likegyldig under hvilke vilkår dette skjer? 

– Tiden far får til rådighet er avgjørende. Hvorfor har vi ikke en større faglig debatt hos for eksempel blant psykologene om fedres behov for tid for å bli en primæromsorgsperson?

Ny trend: Privatisering av omsorg? 

I tillegg individualiseringen representert ved fedrekvoten, påpeker Anne Lise Ellingsæter at mye av omsorgen er blitt flyttet ut av familien, til barnehager.  

Er familien den store taperen gjennom de siste tiårenes reformer?  

– Nei, familien som institusjon har fortsatt en sterk stilling. Men det som har forandret seg på grunnleggende vis, er våre forestillinger om hva en familie er.   

En annen tendens er at markedskrefter har kommet inn på familiens område. Dette synes Ellingsæter er interessant: 

– Særlig i Sverige har de gått mye lengre i retning av å innføre markedsvennlige reformer. Et eksempel er barnehagene. Der for du sånne «vouchers», en liten pengesekk som familien råder over, og kan bruke på å kjøpe plass i den barnehagen de ønsker. 

– Men selv om svenskene har en annen tenkning enn i Norge, er andelen private barnehager faktisk større her enn i Sverige. 

For å forstå dette må vi se på timingen. 

– For når ble reformene innført? Jo, i Sverige skjedde den kommunale utbyggingen raskere. Dermed stod barnehagene klare før de markedsliberale reformene ble innført, forklarer Ellingsæter. 

– Slik var det ikke i Norge. Her var det fremdeles et stort behov for barnehager da den store ekspansjonen fant sted på 2000-tallet, og dermed var det et mye større rom for private aktører.  

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.