Skittent samarbeid

Skittent samarbeid

Gulvteppebiter dandert som DNA-molekyler. En engelsk sosiolog og kunstner som synger Virvelstevet med tynn stemme og pussig aksent. En tekst om kvalmen som oppstår når man kommer hverandre for nær. Slikt får du når du fører sammen et knippe kjønnsforskere og noen kunstnere og gir dem et år på å utforske temaet intimitet.

Samtalestykke. Wencke Mühleisen og Beathe C. Rønning. Sitat: Geir Gulliksen. (Foto: Beathe C. Røøning)

Det er ikke sånn VI gjør det!

Replikken falt noen ganger under arbeidet med utstillingen Sammen om det? Åtte forskere fra Universitetene i Oslo og Stavanger og ni kunstnere fra Kunstakademiet ved NTNU gikk sammen og kjempet seg forbi skepsis, usikkerhet, misforståelser – og overdreven respekt. Denne uka vises resultatet fram for publikum på Galleri KiT i Trondheim. Foruten de nevnte eksemplene kan du blant annet se hva som skjedde da kunstner Beathe C. Rønning og forsker Wenche Mühleisen utvekslet kunstfotografier og sitater fra store teoretikere på e-post og forsker Unn Conradi Andersens tekstlige supplementer til kunstner Christel Sverres hagefotografier.

 – Vi slipper det improvisatoriske og intuitive inn i forskningen og roter til kategoriene kunst og vitenskap. Du kan si vi skitner det til, sa prosjektleder Wencke Mühleisen fra UiS da hun åpnet utstillingen forrige fredag sammen med makker Christel Sverre fra Kunstakademiet. I februar presenteres resten av prosjektet i en bok som også har fått tittelen Sammen om det?.


Sosiolog og kunstner Nina Wakeford med sitt lydverk Virvelstevet. (Foto: Beathe C. Rønning)

Kunstkræsj

Prosjektlederne forteller om en krevende prosess, der to ulike tankesett og metoder stadig var i kollisjon.

– Kunsten og vitenskapen har det til felles at de er – i hvert fall ideelt sett – autonome felt. Begge har i oppdrag å stille de spørsmål som stilles kan og kritisk undersøke, fri for andre interesser. Samtidig er innfallsvinklene veldig forskjellige, sier Mühleisen.

 – Vi kunstnere beskjeftiger oss med livet og verden, og er ikke opptatt av å snevre inn og lage rammer. Vi nærmer oss temaer uten forskningens strenge struktur og systemer. Vi trenger ikke bekymre oss om kildehenvisninger, men bruker, stjeler og snylter, og tillater oss å mene noe om alle slags felt, sier Sverre.

– Der vi forskerne hele tida spurte oss hva er det vi holder på med her og forsøkte å ramme prosjektet inn, ville kunstnerne holde det hele så åpent som mulig, sier Mühleisen.

 – Og vi bekymret oss kanskje litt for om forskerne virkelig kunne lage kunst, om de forsto hvor viktig og alvorlig det er, smiler Sverre, og forteller at kunstnere, kanskje i motsetning til de fleste andre, synes forskere har det litt for travelt med å bli ferdig.


Prosjektlederne Christel Sverre (til venstre) og Wencke Mühleisen. (Foto: Kristin Engh Førde)

Forløsninger

En trang fødsel til tross, i løpet av ett år og fire workshoper løsnet det, for det ene kunstverket etter det andre. I tillegg til at prosjektlederne er stolte over og begeistrede for resultatet, opplever de at veien fram har vært svært lærerik for begge parter. De forteller om forskere som har montert utstilling og etter hvert tatt over ansvaret for den visuelle finpussen og om kunststudenter som har overvunnet skrivesperren og produsert akademiske essays til den kommende boka.

– For meg har det nærmest vært en antropologisk studie i seg selv, det å være både del av og vitne til noen andres undersøkelse av et tema, sier Mühleisen.

Sverre er enig, men legger til at kunstfeltet generelt allerede har åpnet seg opp for teori og det akademiske.

– Vi er jo vant til å ta for oss av andre felt uten særlig respekt. Men denne typen nærdialog er jo en spesiell måte å jobbe på, som vi har fått mye ut av.

– Men hva er det egentlig dere har produsert – kunst eller forskning?

– Kunst, svarer Sverre resolutt.

– Utstillingen er først og fremst kunst. Forskningsdelen kommer mer til sin rett i den kommende boka, supplerer Mühleisen.

Buzz-ord - men vanskelig

– I flere sammenhenger har dere snakket om dette prosjektet som risikabelt. Hva mener dere med det?

– Tverrfaglighet har blitt et buzz-ord. Det snakkes mye og entusiastisk om det, men det er veldig vanskelig å få til. Det handler delvis om at hele akademia – inkludert finansieringen – er bygd opp rundt disiplinene. Men de gangene det roter seg til når vi forsøker å jobbe tverrfaglig, er det også fordi det dukker opp et emosjonelt forsvar. Vi frykter for vår seriøsitet og vår faglighet og har lett for å føle at andre fag skitner til det vi holder på med, forklarer Mühleisen, som medgir at det hun og Sverre har gjort kanskje ikke er tverrfaglighet i vanlig forstand.

– Prosessen har vist at vi kanskje heller har holdt på med interfaglighet – altså ikke bare lagt fagene ved siden av hverandre, men undersøkt hva som skjer når feltene åpner seg for hverandres tilnærminger og er ’sammen om det’.


Gjengen bak Sammen om det? på åpningskvelden. (Foto: Kristin Engh Førde)

Mühleisen mener imidlertid at hennes eget ståsted og bakgrunn gjør henne mer villig til å ta risikoen.

– Jeg er en slags hybrid selv. Før jeg ble forsker var jeg performancekunstner i mange år. Så gikk jeg inn i medievitenskapen, som oppsto for 20-30 år siden som en blanding av humanistiske og samfunnsfaglige perspektiver. Også kjønnsforskningen har en forse i at den har vært tverrfaglig fra starten. Den ville utforske årsaker til og betydninger av koblingen kjønn og makt, og det var åpenbart at dette måtte gjøres fra mange vinkler, sier Mühleisen.