Det siste året har diskusjonen om kjønnstesting i idretten blusset opp med mellomdistanseløperen Caster Semenya. I 2019 tapte hun en viktig rettsak: Hun hadde klagd på det internasjonale friidrettsforbundets regelverk om grenser for kvinnelige utøveres testosteronnivå. Idrettens Voldgiftsrett avgjorde at Caster Semenya ikke fikk medhold i sin klage. For å få lov til å delta i 800 meters løp i internasjonal konkurranse, er Semenya nødt til å ta hormonreduserende medikamenter.
– Da jeg så hvordan saken ble dekket i Norge – som mange andre steder – ble det tydelig for meg at diskusjonen var formet av en grunnleggende enighet om at «problemet» i denne saken er Caster Semenya, sier Mari Haugaa Engh.
Hun er førsteamanuensis ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, og har skrevet en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning om kjønnstesting. Der ser hun på hvordan kjønn og rase spiller inn i synet på kvinnelighet i toppidretten.
– Det er Semenyas kropp og kjønn som utgjør dilemmaet. Ikke det faktum at idretten insisterer på å måle, kategorisere og avgjøre kjønn på en måte som ikke ville vært mulig på andre arenaer i samfunnet.
Engh sier hun synes det er problematisk at Semenya stadig blir beskrevet som «idrettens store dilemma» i den offentlige samtalen.
– Måten vi snakker om hennes kropp som et problem på, tar oppmerksomheten vekk fra poenget om at det ikke er mulig å fastsette kroppens kjønn på en så enkel måte som med en test. Naturlige kropper ser ut på mange forskjellige måter, sier hun.
Kvinnetesten
– Helt siden kvinner fikk lov til å konkurrere, i for eksempel OL, har det eksistert en tanke om at man må passe på at kvinnene som konkurrerer faktisk er kvinner. Folk har vært bekymret for at menn skulle finne på å late som om de var kvinner for å vinne konkurransen, sier Engh.
Hun forteller i artikkelen at det historisk har vært ulike måter å fastslå kvinneligheten på. Alt fra nakenparader for å se på kroppene til utøverne, til å måtte ha legeerklæring på at man er kvinne, til DNA- og hormontester.
– Siden 90-tallet har det vært slutt på obligatorisk testing fordi det ble tydelig hvor vanskelig det er å bestemme biologisk og kroppslig hva en kvinne er. Nå tester man i stedet de kvinnene som framstår som «mistenkelige».
Å lage regler for hvor «maksuline» kvinner kan være, er jo en ganske effektiv måte å opprettholde ideen om at menn er naturlige atleter.
I dag er det altså satt en grense for testosteron, som Det internasjonale friidrettsforbundet mener avgjør om utøveren får være med å konkurrere i kvinneklassen.
– Det har vært overgang fra å teste alle, til å kun teste noen. I regelverket snakkes det om «differences of sexual development», som gjerne betegner det man i forskinga kaller intersex – en paraplybetegnelse på en rekke forskjellige tilstander. Det er altså kvinner med naturlig høye testosteronnivåer som er målgruppen for regelverket.
Les også: Arabisk kvinnefotball: støtta av regimet, men bryt fortsatt sosiale normer
Gjennomsnittskvinnen
Engh skriver om at kvinners adgang til å delta i internasjonal eliteidrett er forankret i en fiktiv figur: gjennomsnittskvinnen.
– Hele premisset for kvinners inkludering i denne internasjonale konkurranseidretten hviler på en antagelse om at kvinner er annerledes, svakere, kortere, og tregere enn menn. Å lage regler for hvor «maksuline» kvinner kan være, er jo en ganske effektiv måte å opprettholde ideen om at menn er naturlige atleter, sier hun.
Engh trekker fram at det flere forskere mener er ulogisk, er forventningen om at noen av de som konkurrerer i eliteidretten skal være gjennomsnittsmennesker. Likevel blir kvinner som deltar holdt ansvarlige for sitt kjønn, og får ikke lov til å avvike for mye fra det man har antatt og bestemt er gjennomsnittlig for kvinner.
– Det er åpenlyst ulogisk å forvente at eliteidrettsutøvere – som per definisjon skal bryte grenser og sette rekorder – ikke avviker fra gjennomsnittet. Poenget er vel nettopp at disse eliteutøverene skal være ekstreme. For herrer finnes det ikke en gjennomsnittsmann, og å avvike fra normalen er heller et uttrykk for ekstrem prestasjon og ferdighet, sier hun.
Rettferdig for hvem?
I idretten er hovedargumentet for kjønnstesting at det sikrer rettferdig konkurranse. Flere mener et høyere testosteronnivå vil gi fordel i idretter hvor hurtighet og kraft er viktig, som mellomdistanse i friidrett. Å ha en slik medfødt fordel mener de undergraver idealet om egeninnsats og trening blant utøverne.
– Det er noe selvmotsigende ved at man sier at kvinner skal kunne gjøre alt menn kan, men når man nærmer seg menns nivå i idretten, kommer anklagene om at noen ikke er kvinne nok.
– Hvem er denne regelen egentlig rettferdig for? spør Prisca Massao.
Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, og har skrevet en doktorgrad om rasisme i norsk idrett. Hun argumenterer for at det er idrettssystemet som er urettferdig mot Semenya, som aldri har brukt doping.
– Likevel er kroppen hennes nærmest ansett for å være kriminell. Jeg tror Semenya utfordrer veldig mange maktsystemer på en gang, fordi hun ikke passer inn i det forventede bildet av femininitet og rase.
– Det er noe selvmotsigende ved at man sier at kvinner skal kunne gjøre alt menn kan, men når man nærmer seg menns nivå i idretten, kommer anklagene om at noen ikke er kvinne nok.
Les også: Færre jenter med innvandrerbakgrunn deltar i idrett
Den indirekte rasismen
Massao mener at rase på mange måter spiller inn på hva vi anser som «riktig» type feminitet.
– Også idretten tar utgangspunkt i den vestlige femininiteten, hvor du skal være hvit og slank. Kvinner som er særlig muskuløse, for eksempel, passer ikke nødvendigvis inn i denne vestlige feminiteten, selv om de er på toppidrettsnivå, sier Massao.
Massao har selv forska på rasisme i norsk idrett. Noe som kom fram i løpet av samtalene, var at det som regel var guttene som opplevde den direkte rasismen.
Det er andre ting enn bare kjønn som problematiserer ideen om rettferdig konkurranse.
– Kvinnene opplevde i større grad en indirekte form for rasisme, og hadde vanskeligere for å sette ord på opplevelsene sine. Den rasismen i idretten som blir bekjempet i offentligheten i Norge er den direkte. Den som er institusjonell, og derfor ikke like enkel å få øye på, blir ikke tatt på alvor på samme måte, sier Massao.
Å snu blikket mot normene
Engh sier at hun ikke går inn på hva som er rettferdig i artikkelen sin, men at hun heller ikke er overbevist om at regelverket sikrer rettferdighet – kanskje snarere tvert imot.
– På internasjonalt toppnivå er det mye som bidrar til urettferdig konkurransegrunnlag, som tilgang på ressurser og treningsutstyr og konkurransearenaer. Det er altså andre ting enn bare kjønn som problematiserer ideen om rettferdig konkurranse.
Engh mener også at bildene vi har av hvordan en kvinne skal se ut, og hvilke kvaliteter hun innehar, har utgangspunkt i den hvite, heteroseksuelle, middelklassekvinnen.
– Når dette posisjoneres som den normale kvinnen, er det en hel rekke andre kvinner som blir kategorisert som unormale. På tross av at hvite, heteroseksuelle og middelklassekvinner utgjør en minoritet i gruppen «kvinner» så er det likevel de som historisk og fortsatt blir ansett som normale og ideelle kvinner. I vitenskap om kjønn har man tatt utgangspunkt i det.
Engh tror at hvitheten som ideal ofte er så selvfølgelig at den oppleves som usynlig for de fleste.
– Når vi forsker på utenforskap og diskriminering, fokuserer vi gjerne på de som havner utenfor, og på den måten lokaliserer vi problemet hos dem. Men hva skjer om vi snur blikket, og ser på hvilke normer som gjør at noe eller noen fremstår som annerledes?
