Jussprofessor mener LHBTI-personer må vernes bedre mot diskriminering

– Arbeidet med å styrke lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnpersoners rett til likhet, frihet og integritet har gått sakte framover, sier jussprofessor ved Universitetet i Oslo Anne Hellum.

Hun er sammen med Anniken Sørlie redaktør for boken Frihet, likhet og mangfold.

De har fått med seg kapittelforfattere innenfor juss, medisin, historie, psykologi og samfunnsfag for å gi et bilde av retts- og samfunnsutviklingen på LHBTI-feltet.

Hastet med ny lovgivning

Med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som kom i 2008, lå Norge i forkant av den internasjonale rettsutviklingen. Denne loven førte til en rekke endringer på familie- og reproduksjonsfeltet, forteller Hellum.

– Men det var først i 2013 vi i Norge fikk et generelt forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. 

Norge hadde en høy profil innen LHBTI-rettigheter i internasjonal og europeisk sammenheng, men lå etterpå nasjonalt nivå. Derfor hastet det å få ny lovgivning på plass, opplyser hun.

Før dette var LHBTI-personer til en viss grad beskyttet mot diskriminering gjennom lov om likestilling mellom kjønnene fra 1978. Likestillings-  og diskrimineringsombudet og klagenemnda for likestilling anså homofile og lesbiske for å være omfattet av kjønnsdiskrimineringsforbudet.

– Transpersoner som hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling ble også ansett for å være dekket av dette vernet.

Frem til 2016 måtte transpersoner ha fått diagnosen «kjønnsforstyrrelse», ha gått gjennom operasjon og bli sterilisert for å kunne endre juridisk kjønn.

– De som verken følte seg som kvinner eller menn, og som ikke hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, ble ikke ansett for å være omfattet av kjønnsdiskrimineringsvernet.

Sparsomt utredet

Loven fra 2013, som er innbakt i den felles likestillings- og diskrimineringloven som ble vedtatt i 2017, anerkjente samfunnets kjønns- og sekskualitetsmangfold. LHBTI-personers diskrimineringsvern er imidlertid sparsomt utredet, mener Hellum.

– Det står lite i forarbeidene om hva det konkrete innholdet i diskrimineringsforbudet er, og hvilke konsekvenser det får for annen lovgivning. Dette gjelder særlig lover som på papiret er like for alle, men som virker ulikt.

Dette får direkte konsekvenser for LHBTI-personer. Hellum trekker frem et kapittel i boken som eksempel. Det handler om folketrygdloven og medmødres rett til foreldrepenger og er skrevet av Thea Austgulen, Maria de Michelis Sperre og Ingunn Ikdahl.

Det står lite i forarbeidene om hva det konkrete innholdet i diskrimineringsforbudet er, og hvilke konsekvenser det får for annen lovgivning.

Kapittelet tar utgangspunkt i situasjonen til et lesbisk ektepar som fikk hvert sitt barn med tre måneders mellomrom.

– Folketrygdloven krever at det skal gå ni måneder mellom hvert barn et par får for at de skal få full utbetaling av foreldrepenger, sier Hellum

– Sånn sett er den myntet på heterofile foreldrepar der kvinnen føder med minst ni måneders mellomrom, og ikke tilpasset par der begge kan få barn.

Dersom to kvinner får hvert sitt barn med mindre enn ni måneders mellomrom, kortes stønaden til den som fikk barn først når den andre føder. Dette kan få store økonomiske konsekvenser for lesbiske mødre, forklarer Hellum.

– Det viser tydelig hvordan folketrygdloven tar utgangspunkt i den heterofile majoritetens livssituasjon.

Mødrene i eksempelet over henvendte seg til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).

– JURK kunne ikke ta saken til likestillings- og diskrimineringsnemnda som har som oppgave å håndheve diskrimineringslovgivningen.

Nemnda kan ikke lenger komme med uttalelser i saker der det er konflikt mellom diskrimineringsvernet og annen lovgivning, forklarer Hellum.

Folketrygdloven tar utgangspunkt i den heterofile majoritetens livssituasjon

– JURK tok derfor saken til trygderetten. Der tapte kvinnene saken uten at trygderetten tok stilling til om kvinnene ble diskriminert på grunnlag av seksuell orientering.

Saken ble ikke anket inn for lagmannsretten fordi det ikke gis fri rettshjelp i diskrimineringssaker, forteller Hellum

Mangler diskrimineringsvern i andre lover

Situasjonen de to kvinnene havnet i, henger blant annet sammen med at man ikke har fulgt opp forbudet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet gjennom å utrede konsekvensen det får for andre lover.

– Forbudet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er mye dårligere utredet enn andre gruppers diskrimineringsvern.

Hellum trekker frem at det kun ble skrevet 15 sider i lovproposisjonen til diskrimineringsloven.

Les også: En av fire LHBT-personer opplever hets

Til sammenligning jobbet offentlige utvalg i flere år med utformingen av andre diskrimineringslover, og som medførte utredninger på mange hundre sider, forklarer hun.

Det gjelder for eksempel forbudet mot etnisk diskriminering eller loven som verner personer med funksjonsnedsettelse.

– Det er nå på tide å ta et krafttak og følge opp med en utredning av hvordan diskrimineringsvernet virker på ulike lovområder, sier Hellum.

– Kan gi et helhetlig bilde av lovverket

Også Fri, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, mener det kan høres hensiktsmessig ut med en grundigere utredning av loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

– Vi får inntrykk av at enkelte lovbestemmelser kan være diskriminerende fra personer som kontakter oss, sier jurist Elsa Skjong i foreningen.

Da prøver ofte enten personen som gjør Fri oppmerksom på diskrimineringen, eller Fri selv, å ta saken videre. I dag må gjerne den enkelte som mener at en lovbestemmelse diskriminerer på eget initiativ gjøre andre oppmerksomme på det, forteller Skjong.

– En utredning ville kunne gi et helhetlig bilde av lovverket og hva som bør endres for å unngå diskriminering.

Les også: Transkjønn i Norge: En historie om standhaftige pasienter og leger mot strømmen

Organisasjonen kjenner til flere eksempler på lover som kan være diskriminerende. Blant annet innen bioteknologiloven som omfatter assistert befruktning for transpersoner.

–  I dag tar man utgangspunkt i vedkommendes juridiske kjønn, og ikke i kroppslige funksjoner.

Også barneloven er utformet sånn at foreldreskapsbegreper er knyttet til spesifikke kroppslige funksjoner. For eksempel står det at det er den som har født som er mor til barnet, forklarer Skjong.

– Det er sendt et forslag til ny barnelov på høring, og vi håper den nye loven vil inneholde språk som inkluderer flere, men slik forslaget foreligger nå ser det ikke nødvendigvis ut som det vil skje. 

– Det kunne vært nyttig med en utredning som del av utformingen av ny lovgivning også, nettopp for å i større grad prøve å unngå at nye lovbestemmelser diskriminerer.

Skyves over på enkeltindividet

Det har altså ikke kommet rettslige eller politiske signaler om hvordan konflikter mellom diskrimineringsvernet og annen lovgivning og praksis skal håndteres. Da skyves problemet over på enkeltindividet og det er opp til hver og en å klage på diskriminerende praksis.

Hellum har sett nærmere på diskrimineringssaker der transpersoner har klaget inn saken sin til diskrimineringsnemnda.

– Det er få saker, og i de fleste sakene har klageren ikke fått gjennomslag eller fått klagen sin avvist.

I ett tilfelle fikk en transperson medhold i klagen. Klageren fikk et brev fra banken med sitt gamle navn – det viste kjønnet personen ble gitt ved fødselen og ikke kjønnet vedkommende var registrert med. Dette brevet ble sendt til bokollektivet der personen bodde.

Det er nå på tide å ta et krafttak og følge opp med en utredning.

Personen ønsket ikke sin kjønnshistorie kjent, og tok kontakt med banken som sa de skulle rette opp feilen. Men personen fortsatte å få brev med sitt gamle navn.

Diskrimineringsnemnda kom til at dette utgjorde direkte diskriminering, forteller Hellum.

– Det at banken hadde feil i systemene sine skulle ikke gå utover klageren.

Mangler et tredje kjønn

Heller ikke lov om juridisk endring av kjønn som kom i 2016, tar innover seg forbudet mot å diskriminere på grunnlag av kjønnsidentitet, ifølge Hellum.

– Det er lov å skifte fra mann til kvinne eller kvinne til mann, men det finnes ingen anerkjennelse av personer som verken anser seg som kvinner eller menn i loven om endring av kjønn.

I forarbeidet til diskrimineringsloven er det imidlertid gjort klart at det finnes flere enn to kjønn.

– Her står det at man skal anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som verken føler seg som kvinner eller menn. Dette innebærer at de ikke skal tvinges inn i en tokjønnsmodell.

Jeg mener det er gode grunner til å anse lov om endring av juridisk kjønn som diskriminering av personer som ikke identifiserer seg som kvinne eller mann.

– I forarbeidene til loven om endring av juridisk kjønn er det imidlertid ingen vurdering av forholdet til diskrimineringsloven.

– Jeg mener det er gode grunner til å anse lov om endring av juridisk kjønn som diskriminering av personer som ikke identifiserer seg som kvinne eller mann.

Hellum trekker frem at forholdet til diskrimineringsloven heller ikke ble behandlet da det ble fremmet et mindretallsforslag om et tredje kjønn på stortinget i vår. Det forslaget ble ikke stemt gjennom.

Les også: Boken som forandret rettsvitenskapen

– Diskrimineringsvernet er i prinsippet vidtrekkende, men dets anerkjennelse av samfunnets kjønnsmangfold har ikke fått gjennomslag i den viktigste loven på det feltet – altså lov om endring av juridisk kjønn.

Hellum mener at forholdet mellom diskrimineringsvernet og lov om endring av kjønn bør inngå i en større offentlig utredning om behovet for å styrke LHBTI-personers diskrimineringsvern.

Hvorvidt det bør innføres et tredje kjønn eller, som et av kappittelet til Lars Arnesen i boken foreslår, å avskaffe kjønnsregistering, er etter Hellums oppfatning en viktig offentlig diskusjon som myndighetene har ansvar for.