Færre kvinner når toppen i snowboard

Snowboard ble popularisert på 1960-tallet av amerikanske skatere og surfere, og var en del av datidens motkultur og ungdomsopprør. Sporten ble også raskt en livsstil for de vågale og tøffe typene.

– Jentenes identitet har ikke vært like mye knyttet opp mot snowboardkulturen, slik den har blitt for guttene, påpeker Mari Kristin Sisjord.

– Guttene har dyrket snowboard mer aktivt gjennom filming, og tilhørt vennegjenger som deler den samme interessen for sporten og som dyrker den gjennom alle deler av livet.

I sin nye bok Women in snowboarding viser Sisjord hvordan og hvorfor mekanismene i snowboard, som har bidratt til å opprettholde skjev maktbalanse mellom kjønnene, har vært godt skjult. De har ført til at det er færre kvinner på toppen, i organisasjonene, i styrerom og i media.

Kjønn, kropp og skader

Professor Emerita Mari Kristin Sisjord har forsket på snowboard som sport og ungdomskultur siden 1996, og har en lang rekke publikasjoner på området bak seg. Hun begynte å arbeide med utgivelsen Women in snowboarding i 2018. Det begynte med forskning på skader; et tema hun ikke hadde sett på tidligere, men som burde med for å gi et helhetlig bilde av sporten.

– Forskningen på skader viser godt hvordan det naturvitenskapelige feltet, med kjønn som variabel, ikke bruker kjønn som et perspektiv innenfor skadeforskning, forteller hun.

– Man deler mellom jenter og gutter og ser på hvilke skader som er hyppigst blant kjønnene. Men man problematiserer det ikke videre og undersøker hvilke konsekvenser det har for utøverne.

Det finnes bare én standard, og det er den mannlige.

For eksempel kjører kvinnelige og mannlige utøvere samme anlegg og gjør samme type triks, som i begge tilfeller er bygget og utarbeidet for og av menn.

– Det finnes bare én standard, og det er den mannlige, sier Sisjord.

– Det er mye skader i snowboard, og mye av forskningen tyder på at det er flest jenter og kvinner som blir skadet. Det skyldes hvordan banene og anleggene er utformet. De er ikke tilpasset kvinnekroppen.

Forskeren bruker den franske sosiologen Pierre Bourdieus begreper om kapital og maskulin dominans for å beskrive hvordan kjønnsforskjellene kommer til uttrykk i sporten. Hun sier for eksempel at kvinnene mangler tilstrekkelig fysisk kapital for å håndtere utfordringene i anleggene og konkurransene.

– Dette viser seg i hvordan jentene og guttene utnytter luftrommet og fasilitetene ulikt. Hvis jentene kommer skeivt ut, er de ikke like gode til å hente seg inn som det guttene er. Guttene har mer spenst og styrke, forklarer hun.

– Jeg fant ut at flere av de kvinnelige utøverne venter med å gjøre triksene til selve konkurransen, fordi de er redde for å skade seg i forkant.

Er forskjellsbehandling alltid feil?

Mangelen på fysisk kapital kan påvirke utøvernes selvtillit, som igjen kan ha innvirkning på prestasjonene, ifølge Sisjord. Jentene kan i noen tilfeller føle seg mer usikre når det gjelder å utføre triks. Disse aspektene kan føre til at kvinner fort blir annenrangs, eller «den andre» i en maskulin sport som snowboard.

– Spørsmålet er om det nødvendigvis er problematisk at kvinner blir «den andre», bemerker Sisjord.

– I andre vinteridretter, som hopp og alpint, tilrettelegges det forskjellig for kvinner og menn. I alpint har kvinner egne løyper og i hopp starter de gjerne en avsats høyere.

Arenaer bygd for menn

Anne Tjønndal er professor ved Nord universitet, og har blant annet forsket på idrett og kjønn. Hun mener at selv om kvinner deltar på lik linje med menn, er det et problem at arenaene er bygd for menn.

– Ofte har likestillingskampen i idretten handla om tilgang, det vil si å vise at kvinner kan gjøre de samme aktivitetene og prestere like godt som menn, sier hun.

– Man kan likevel stille spørsmål ved om det er likestilling å behandle kjønnene likt når kroppene er forskjellige og idretten er organisert på menns premisser.

Det er fremdeles slik at de fleste idrettsstrukturene er bygd med utgangspunkt i mannskroppen. Dette er et problem, mener Tjønndal.

– Det er nødvendig å forske mer på skader for å undersøke hvordan det påvirker kvinnelige og mannlige utøvere ulikt, sier hun.

– De siste årene har man fokusert mer på å skape kunnskap om den kvinnelige utøverkroppen.

Hun påpeker at de skjulte mekanismene er blant de mest utfordrende aspektene ved dagens likestillingsproblematikk.

– Utfordringene i dag er mer rettet mot subtile kommentarer, tilbakeholding av informasjon, rekrutteringsmekanismer til topplederverv og hvordan mediene vinkler kjønn og kvinner i idretten.

En maskulin kultur og sfære

En sentral del av Mari Sisjords bok handler om å organisere sporten. Her kommer det også frem at det store flertallet av menn i organisasjonene og i styrerommene kan ha konsekvenser for hvordan kvinner deltar og presterer.

– Når det gjelder internasjonal organisering av snowboard, er det menn som utvikler og styrer sporten. Det er i all hovedsak menn som er dommere, og menn som er trenere, forteller Sisjord.

Utover 2000-tallet har sporten blitt institusjonalisert, blant annet som et resultat av at snowboard ble inkludert i de olympiske lekene i 1998. Inkluderingen skjedde til tross for at store snowboardstjerner som Terje Håkonsen har beskrevet sporten som «Everything the Olympics isn´t». Denne utviklingen har påvirket både sportens image og økonomi.

– Det er ikke en like «kul» sport lenger, og det er heller ikke så mye penger i det nå som det var før, påpeker Sisjord.

– Men det er mye som også har endret seg i positiv retning. For eksempel fikk kvinner og menn ulik premie i sportens tidligere fase, men sånn er det ikke lenger.

Menn har bedre sponsoravtaler

Den reduserte økonomiske støtten i sporten betyr at utøverne i stor grad er avhengige av solide sponsoravtaler for å kunne opprettholde en profesjonell karriere, forteller Sisjord. Her spiller fremstillinger på sosiale medier en avgjørende rolle – og hvordan disse igjen preger sosiale forestillinger om kjønn.

– Menn har ofte bedre sponsoravtaler, fordi man også har forestillinger om at det er menn som bedriver sporten. Kvinnene må spille mer på utseende for å bli sett og få flere følgere på sosiale medier.

Sisjord viser til at mange utøvere i praksis må fungere som selvstendig næringsdrivende. De må være aktive både på sosiale medier og på brettet for å lykkes. Veien til toppen er krevende, og det krever både talent og guts. Det er nødvendig med ekstern oppmuntring, da støtten ikke alltid er systematisk organisert.

Kvinnelige topputøvere oppnår stor respekt

– Kvinnelige utøvere som oppnår toppresultater får ofte stor respekt fordi veien dit kan være særlig utfordrende nettopp fordi de er kvinner, sier hun.

Tidligere har engasjerte utøvere prøvd å få inn flere jenter i sporten gjennom initiativer som «PowderPuff Girls» og «Jenter på brett». Initiativene har gjort at man har lykkes i å kapre flere jenter, men kanskje ikke nok jenter, forteller Sisjord.

Guttene tar bilder og filmer hverandre, og lever ut snowboardkulturen som en livsstil.

– Det er en tendens til at de fleste jentene som driver med snowboard i tenårene forlater sporten og velger andre karriereveier når de nærmer seg slutten av tenårene, påpeker hun.

Dette kan knyttes til hvordan jenter ofte ikke lever og ånder for snowboardlivet på samme måte som guttene, mener Sisjord.

– Guttene tar bilder og filmer hverandre, og lever ut snowboardkulturen som en livsstil. Mens jentene ofte har mer allsidige interesser og ikke tilbringer like mye tid i bakken.

Viktig med gode filmer

Likevel kan de jentene som velger å følge samme vei som guttene, oppnå betydelig suksess.

Som eksempel på dette viser Sisjord til samarbeidet mellom Kjersti Buaas og Stine Brun Kjeldaas som sammen stiftet selskapet Brun Buaas Production. De lagde videoer om snowboard-livsstilen, med penger de hadde vunnet gjennom å komme på første- og andreplass i verdenscupen i 2002. Filmprosjektet resulterte i en rekke videoreportasjer, og en ungdomsserie om snowboard.

– Filming spiller en viktig rolle i hvordan utøvere blir sett og anerkjent. Det er like viktig med gode filmer, som det er å levere sterke prestasjoner i konkurranser, forklarer Sisjord.

– Opprinnelig fungerte disse videoene også som læringsvideoer for snowboardere, men det har nå utviklet seg til å være en viktig del av sportens imagebygging og sponsoravtaler.

Har alltid følt seg velkomne

Boka reflekterer også endringene som har skjedd gjennom sportens unge historie, gjennom tre portretter av utøverne Åshild Lofthus, Stine Brun Kjeldaas og Kjersti Buaas.

– I starten ble jentene dårlig behandlet. Du måtte finne deg i mye om du skulle bli utøver, påpeker Sisjord.

Mediebildet og fremstillingen av kjønnene i sporten spiller også en viktig rolle.

Det er kanskje litt paradoksalt at de tre utøverne som er intervjuet konstaterer at de alltid har følt seg inkludert i sporten, påpeker forskeren. Dette samme uttrykte generalsekretæren i Norges Snowboardforbund i 2003, Annika Bodemar. Hun mente jenter var mer enn velkomne inn i sporten.

– Åshild Lofthus fikk dårligere premier og kontrakter enn guttene, til tross for at hun er tidenes mestvinnende snowboarder i Norge, sier Sisjord.

– Likevel følte hun seg alltid inkludert. Det var de mannlige lagkameratene som ba henne forhandle seg til bedre kontrakt, forteller Sisjord. 

I intervjuet med Sisjord sier Lofthus at hun først og fremst følte seg heldig som fikk reise utenlands og leve ut profflivet. Snowboarderen fra Vinje mente også at treningen med guttene gjorde henne til en bedre utøver.

– Hun ville ikke kjøre andre løyper enn guttene. Hun ville strekke seg etter guttene for å utvikle seg som snowboarder.

Må jobbe aktivt med likestilling

Professor Anne Tjønndal påpeker at det å føle seg inkludert ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å oppnå mangfold og likestilling. For å oppnå reell likestilling må man også jobbe aktivt med å endre de strukturelle og kulturelle barrierene som opprettholder ulikhetene.

– Selv om kvinnelige utøvere føler seg velkomne og trives i det sosiale miljøet, er sportens infrastruktur fortsatt primært tilpasset mannlige utøvere, mener Tjønndal.

– Mediebildet og fremstillingen av kjønnene i sporten spiller også en viktig rolle.

Selv om de tidligere generasjonene kvinnelige snowboardere har følt seg inkludert og ikke stilte så mange spørsmål ved forskjellsbehandlingen, er de senere utøverne mer bevisste på de strukturelle forskjellene og mer aktive i å motvirke ulikhet. Kjersti Buaas er en av dem som har vært spesielt oppmerksom på denne problematikken, forteller Sisjord.

– Kjersti Buaas forsket på skader, og fant ut av jenter blir mye mer skadet enn gutter. Det har sammenheng med fysikk – og ikke minst anlegg, som er designet for mannlige utøvere.

Å være klar over de fysiske aspektene er viktig for å utforme sporten i en mer inkluderende retning. Men det er også en annen ting som legger premissene for videre utvikling av snowboard, mener Sisjord:

– Media har mye å si for utvikling av sporten. Når det er menn du ser, er det også menn som blir standarden.