Kvinneforskning og vitenskapelige paradigmer

Issue:
4
2017

Kvinneforskning og vitenskapelige paradigmer

Juryens begrunnelse for 80-tallets artikkel

Kan kvinneforskningen fortsette å se på sitt bidrag som et supplement til den mannlige normalvitenskapen, eller representerer den et paradigmatisk skifte, spør Hanne Haavind i denne artikkelen. Hun argumenterer for at ytre omstendigheter, nærmere bestemt avfeiingen av kvinneforskningens perspektiver som ideologiske og partikulære, gjør det nødvendig å vise at kvinneforskningen rokker ved etablerte forestillinger om hva som er «systematisk søken» og «balansert resultat». Artikkelen er på tross av sitt tema skrevet i et svært tydelig og godt språk som er lett å lese og lett å forstå. I tillegg har den en særlig klar og presis stemme som gjør at artikkelen snakker direkte til leseren.

Slutten av 80-tallet markerer et skifte i den norske kvinneforskningen som til da i stor grad hadde vært et synliggjøringsprosjekt med vekt på kvinners situasjon i et mannsdominert samfunn. Nå får vi en serie med artikler som diskuterer implikasjonene av å integrere kjønnsperspektivet i ulike fagdisipliner. Temanummeret Vitenskapsteori: Kvinneforskningens utfordringer og nyvinninger, der denne artikkelen inngår, inneholder flere viktige bidrag til en samlet diskusjon av de grunnlagsteoretiske implikasjonene av «kvinneforskningens nyvinninger». Det virker overveiende sannsynlig at Haavinds artikkel er inspirert av de viktige bidragene til feministisk vitenskapsteori som akkurat på samme tid vokser frem i andre deler av verden, kanskje særlig i Nord-Amerika, som filosofen Sandra Harding og fysikeren og vitenskapsteoretikeren Evelyn Fox Keller. Artikkelen viser på en særlig god måte hvordan den empiriske forskningen som til da har dominert den norske kvinneforskningen, presser frem nye grunnlagsteoretiske spørsmål.

Hilde Bondevik og Helene Aarseth

Artikkelen:

Amerikanske og franske feminister presenterer vitenskapsteoretisk kritikk av patriarkal samfunnsvitenskap. De diskuterer prinsipper eller retningslinjer for en alternativ kvinnelig vitenskap. Våre hjemlige kvinneforskere har vært meget forsiktige med å definere seg som vitenskapsteoretikere, men mange har nok spurt seg selv og hverandre om kvinneforskningen er et vitenskapelig alternativ, bygget på andre og nye paradigmer. Få har følt seg kallet til å svare, oppsummerer Hanne Haavind, som i denne artikkelen drøfter hvordan kvinneforskning innen samfunnsvitenskapene kan representere en erkjennelse som er grunnleggende forskjellig fra den etablerte.

Mine faglige ambisjoner har gått i substansiell retning. Som de fleste andre kvinneforskere, har jeg søkt kritiske og avslørende analyser av interessante og viktige sosiale fenomener. Etter hvert har likevel ytre omstendigheter fremtvunget en sterkere interesse for vitenskapsteoretiske spørsmål. Vitenskapsteoretiske resonnementer er blitt et nødvendig forsvar for det jeg driver med, og et angrep på dem som ikke aksepterer det.

Jeg hadde trodd at kvinneforskningens resultater skulle vekke mer interesse og anerkjennelse i den vitenskapelige verden. I løpet av ti år har kvinneforskningen vunnet politisk legitimitet og allmenn interesse, men ikke vitenskapelig anerkjennelse. Det har fått meg til å se om igjen på hvordan erkjennelse vokser frem og blir brukt i vitenskapens verden. Kan det tenkes at kvinneforskningens forståelsesformer og «malestream» samfunnsvitenskap er mer forskjellige enn jeg og flere med meg overskuet da den første feministiske fagkritikken vokste frem her i Norge tidlig på syttitallet? Her skal jeg prøve meg med noen foreløpige svar.

Kamp om forståelsesformer

For å begynne veldig enkelt: I virkeligheten foregår kamper, men i den vitenskapelige verden foregår det kamper om virkeligheten. Som forskere kjemper vi om forståelsesformer. Forståelsesformer kan sammenliknes på flere forskjellige måter, og det er en rekke vansker knyttet til disse sammenlikningene.

  1. Den første type sammenlikning gjelder forståelsesformens uttalthet. Det er ofte vanskelig å bli enige om hva en forståelsesform utsier. Det er en stor fordel at den er eksplisitt på en måte som gjør det mulig å ta stilling til den.

  2. Den neste type sammenlikning har med vitenskapsinterne krav å gjøre. La meg her kalle det forståelsesformens skjønnhet og appell. Vitenskapelige konvensjoner kategoriserer noen kunnskaper som grunnleggende, andre som detaljer. Noen forståelsesformer oppleves som nye og revolusjonerende, andre som banale og selvfølgelige. Slike former for kategorisering er det selvfølgelig ikke lett å oppnå full enighet om. Likevel er det den bevisste refleksjon over erkjennelsesmessige konvensjoner som skiller den vitenskapelige forståelse fra den dagligdagse. De vitenskapsinterne krav er mangesidige og kan ikke rangeres på noen enkel måte. En forståelsesforms evne til presisjon kan f.eks. oppveies av en annens evne til å samle mye kunnskap under et lite antall prinsipper.

  3. Den tredje type sammenlikning dreier seg om hvordan forståelsesformer griper og preger virkeligheten. Samfunnsvitenskapelige forståelse blir menneskelig selvforståelse, på en måte som styrker eller svekker sosiale verdier.

Det første kriteriet viser til at det vitenskapelige språket er det samme som det dagligdagse. Det andre kriteriet viser til ambisjonene i retning av å skape en uttrykksmåte som ved hjelp av refleksjon overskrider dagligspråkets partikulære forankring i kontekst. Det tredje kriteriet forankrer vitenskapelig erkjennelsesproduksjon som virksomhet i en virkelig verden.

Alle tre kriteriene må brukes ved sammenlikning av forståelsesformer for å vurdere deres fortrinn og ulemper. Slike sammenlikninger fører vanligvis ikke til at en forståelsesform blir betraktet som sann og en annen som falsk, snarere er det slik at forskjellene mellom forståelsesformene sett i lys av de tre typene kriterier, driver den videre utvikling av erkjennelsen. Forskjellene mellom forståelsesformene må bli oppfattet som så interessante at de er verdt å gå videre på.

Kvinneforskere er blitt i opposisjon til våre fags toneangivende forståelsesformer. Det var utviklingstrekk i psykologisk teori som forskrekket meg, i første omgang fordi de grep og rammet virkeligheten på en måte som var uforenlig med mine verdier. Psykologisk teori kunne bidra til å legitimere kvinners underordnede situasjon. Dette gjaldt ikke bare eldre teorier. Drivende krefter i utviklingen av psykologisk teori så ikke hvilken side deres forståelsesformer støttet i virkelighetens kamper. De følte ikke noe ansvar for å analysere de sosiale konsekvensene av den erkjennelse de presenterte. De holdt seg til vitenskapsinterne krav alene. Da kunne de rose seg av at de kun lot seg lede av nysgjerrighet for å vinne sannhet.

Sammenlikning og kritikk av vitenskapelig forståelse etter det tredje kriteriet gir ofte fruktbare impulser til selvkorreksjon. Om jeg stusset over en psykolog som er egnet til å legitimere kvinneundertrykking, kunne jeg ikke vinne gehør i vitenskapens verden uten også å komme med kritikk etter vitenskapsinterne kriterier. Min ambisjon ble å være med å lage en motforståelse. En motforståelse måtte både være mer uttalt og ha større skjønnhet og appell. Bare på denne måten kunne den gripe virkeligheten slik at andre verdier, slik som likeverdighet og gjensidighet i forhold mellom kvinner og menn, ble styrket.

Avsløring av uuttalte forutsetninger

Siden jeg nå med hensikt blander vitenskapsteoretiske betraktninger med min personlige historie, vil jeg si hvor jeg begynte. Det som opprørte meg, var psykologiens teorier om mødres betydning for uheldig utvikling hos sine barn. I 1973 skrev jeg en artikkel som het «Myten om den gode mor». Det var et opprør med psykologiens uttalte og uuttalte moderlighetsforestillinger. Det som fra min side var ment som en faglig kritikk, ble oppfattet som en debattbok. Den vakte først og fremst interesse hos mødre med høyere utdannelse. Det var tydeligvis lettere å slå igjennom med forståelse i virkeligheten enn i forskningen. Dette var i 1973, altså før kvinneforskningen hadde fått navn som det.

Hvorfor var det så en forståelsesform som behandlet mødres skyld og ansvar som opprørte meg? Det overrasker neppe noen om jeg forteller at jeg selv fikk barn i 1972. Bøker om barns utvikling og mødres betydning leste jeg på en annen måte enn før. Barnet ble beskrevet som morens ansvar, mens den uuttalte forutsetningen var at hun var dets eneste håp.

Når jeg så nærmere på forståelsesformer som ble brukt, oppdaget jeg at de var lite uttalte. Teorien sa noe om hva mor måtte mene eller burde, men sa det kanskje ikke allikevel. En rekke vanlige vitenskapsinterne krav var ikke oppfylt i fremstillingen. Teoretiske resonnement besto ofte av en blanding av følelsesmessige appeller og tilfeldig og spredt dokumentasjon. Analogier ble hyppig brukt, uten at deres relevans ble vurdert. Det ble foretatt omfattende generaliseringer fra en kontekst til en annen, uten at viktige forskjeller i kontekst ble diskutert.

Det var særlig disse formelle svakhetene ved forståelsesformene som gjorde dem lite egnet til å legitimere den sosiale isoleringen av kvinnene med småbarna som sitt eksklusive ansvar. Troverdigheten hos dem som kjempet for at barn skulle bli et felles ansvar for kvinner og menn i en samfunnsmessig sammenheng, ble svekket. Men det var jo dem jeg ville støtte.

Nå var jeg ikke dummere enn at jeg forsto at selv om ingen vitenskapelige aktiviteter kan sies å være helt verdifrie, så er ikke alle verdibegrunnede standpunkter og handlinger nødvendigvis vitenskapelig verdifulle. Mitt verdibegrunnede engasjement ble omsatt i vitenskapelig virksomhet. Jeg så meg rundt og oppdaget at den kritikken jeg rettet mot utviklingspsykologien, hadde sine paralleller i alle samfunnsvitenskapelige fag. Jeg fikk være med å utvikle et kvinneperspektiv. Det var den første omformingen av en flink skolepike til en selvstendig forsker. Redselen for å gjøre feil, den stadige forsikringen i retning av at det ikke skal være noe å si på det jeg gjør, vek gradvis for et engasjement.

Kvinneforskningens ambisjon er å utvikle erkjennelse, som er egnet til å avsløre og forandre kvinners posisjon som underordnede i et samfunn med mannlig dominans. Ser en på den enkelte kvinneforskers historie, er nok den feministiske posisjonen først blitt inntatt med en politisk begrunnelse. En vitenskapssosiologisk analyse av norske universiteter på syttitallet vil vise at det er kvinnelige studenter og forskere som nettopp fordi de er politiske feminister, blir i stand til å avsløre at en samfunnsmessig kvinneundertrykking opprettholdes og legitimeres i faglige analyser. Det er altså ikke kvinnenes politiske engasjement, men mangler og skjevheter ved den vitenskapelige forståelse som er kvinneforskningens begrunnelse.

Har kvinneforskning vitenskapelig interesse?

Kvinner ber ikke om å få studere kvinner fordi de selv er kvinner og fordi det derved faller lettere for dem å studere ting de kjenner og forstår og er engasjert i. De kommer med en kritikk som gjør det nødvendig å vurdere om igjen eksisterende forståelsesformer i samfunnsvitenskapene. Den vitenskapsteoretiske utfordringen gjelder ikke bare det tredje kriteriet, altså hvorvidt forståelsen er egnet til å hemme eller fremme kvinners frigjøring. Mannlige kolleger tar ikke utfordringen alvorlig nok, om de bare akter seg for å si noe negativt om kvinner, eller for sikkerhets skyld ikke sier noe om kvinner i det hele tatt. Utfordringen gjelder like meget de to første kriteriene.

Kvinneforskningens fremvekst i løpet av de siste ti år er registrert av alle i den vitenskapelige verden. Men de fleste synes ikke den har brakt noe interessant. Noen tror det skyldes at kvinneforskerne har isolert seg. Mange betrakter kvinneforskning som et felt, som naturlig nok vekker noens interesse, men slett ikke alles. Mange synes det er hyggelig at man får mer kunnskap om kvinner, særlig veldokumentert kunnskap som ikke er politisk skjev. Kvinneforskningen befinner seg i den paradoksale situasjon at den ikke har vakt stor sosial oppmerksomhet og liten vitenskapelig interesse.

Kan en vitenskapssosiologisk analyse av hvordan kvinneforskningen har utviklet seg og blitt møtt på, sette oss på sporet av viktige vitenskapsteoretiske spørsmål? Jeg har forsøkt å se på de vitenskapelige vurderinger jeg selv og andre kvinneforskere har fått. Noen omfattende undersøkelse har jeg ikke foretatt, men jeg har begynt å undre meg. Siden jeg ikke mener at kvinneforskning er et felt, eller at kvinneforskere har isolert seg, er det nærliggende for meg å ha andre forklaringer på hvorfor kvinneforskningen ikke oppleves som en utfordring for de andre medlemmene av det vitenskapelige miljø.

Min erfaring er at selv de som gir positiv omtale til arbeider utført av kvinneforskere, opplever at de gjør denne forskeren en tjeneste. De opplever ikke innholdet i denne forskningen som noen utfordring for seg selv. De som vurderer, gir inntrykk av å sitte trygt, de er ikke blitt overrasket av noe, og de synes det er enkelt å ta stilling til hva som er sterke og svake sider ved de arbeidene de har vurdert.

Denne type erfaringer har fått meg til å spørre: Kan faglige vurderinger av kvinneforskeres arbeider tas til inntekt for at de som vurderer, opererer med et annet paradigme enn det som ligger bak de arbeidene som de har vurdert? Kan det tenkes at forskjellene i paradigmer, om de ikke erkjennes og sammenlignes, gjør at det samme empiriske arbeidet kan vurderes som henholdsvis trivielt eller interessant, ubalansert i sine konklusjoner eller rokker ved etablerte sannheter og liknende?

Fra kritikk til paradigmeskifte?

Med paradigme mener jeg rett og slett et sett av prosedyreregler for erkjennelsesmessig bevegelse. Samtidig er paradigme noe overordnet og mer omfattende enn forståelsesformer som kan sammenlignes etter de kriteriene jeg nevnte innledningsvis. Når forståelsesformer sammenlignes, kommer de samtidig i nytt lys fordi de blir relative til hverandre. Et paradigme er en mer prinsipiell og fast posisjon for hvordan erkjennelse vinnes. De fleste norske kvinneforskere vil antakelig si at de kritiserer vitenskapelig forståelse, men bruker de samme grunnleggende paradigmer som i annen vitenskapelig virksomhet. Det er altså dette jeg setter et forsiktig spørsmålstegn ved.

La meg illustrere med noen eksempler: En undersøkelse er bygget på omfattende personlige intervjuer med et mindre utvalg kvinner. Undersøkelsens konklusjon blir vurdert som basert på utilstrekkelig empiri. Kvinneforskningens prosedyreregler for innsamling av empiri legger stor vekt på kvinners egne erfaringer i egenskap av undertrykt kjønn. Autentisiteten i disse erfaringene fremkommer ikke bare fordi de er forskjellige fra menns erfaringer, men fordi de er erfaringer fra underordnede posisjoner i et sosialt system. Kvinnenes erfaringer gir ikke bare ny innfallsvinkel til kvinnene selv, men til dette systemet.

Slik empiri kan fremstå som svak og utilstrekkelig hvis prosedyrereglene for innsamling av empiri forutsetter at det er mulig å overskue hele systemet og alle parters erfaring fra ett objektivt ståsted. Om en tror at ens vitenskapelige tradisjon allerede har tilkjempet seg et nøytralt ståsted i forhold til maktforhold og motsetninger mellom kjønn, så vil nye og overraskende resultater lett bli tilskrevet svakheter ved empirien.

På lignende vis kan en tenke seg at de som vurderer og den som blir vurdert har forskjellige syn på hva som er ensidige og tilfeldige analyser, i motsetning til balanserte og systematiske. Selv om en vitenskapelig vurdering er en sammenligning av forståelsesformene hos den som vurderer og den som blir vurdert, blir vurdererens forståelse lett den overordnede. Den som blir vurdert kan vanskelig stille spørsmål ved dette, uten ytterligere å blamere seg selv.

Kvinneforskningens ambisjon er å være kritisk og korrigerende. Hensikten er ikke bare å løfte frem supplerende analyser, men å rokke ved etablerte forestillinger om hva som er systematisk søken og et balansert resultat. Om denne ambisjonen ikke oppfattes, vil analyseresultatet nødvendigvis bli vurdert annerledes. Om de som vurderer bruker prosedyreregler som tilsier at analysens ideologiske formål kun er en følge av forskerens personlige engasjement, så vil resultatet nødvendigvis virke tilfeldig og ensidig.

Om det er slik at kvinneforskningen representerer et paradigmatisk skifte, men dette ikke blir erkjent ved vurderingen av den enkelte forskers arbeider, så vil forskeraktørene bli utstyrt med noen personlige egenskaper. Kvinneforskerne roses for å vise vilje og energi. De betraktes som noen som har en spesiell personlig motivasjon for sin forskning. Dette kan aksepteres, så lenge en er villig til å overholde de saklighetskrav andre stiller. Engasjementet er prisverdig, så lenge en innordner seg andres vurderinger. Jeg vil tro at det er flere enn meg som kjenner igjen denne type beskrivelser av kvinneforskere.

De tankebaner jeg nå er inne på, kan virke ganske besynderlige. Jeg antyder altså at det kan tenkes at kvinneforskningen representerer et paradigmatisk skifte som verken blir erkjent av fagenes etablerte utøvere, og heller ikke av kvinneforskerne selv. Kvinneforskerne tar ofte ikke mål av seg til å drive vitenskapsteori. Skal de bli akseptert, kan de ikke formulere sin vitenskapsteoretiske posisjon. I stedet legitimerer de sin faglige innsats med den samfunnsmessige betydning den kan få. De personvurderinger de blir utsatt for, stemmer i noen grad med deres selvoppfatning. Vi er ivrige og allsidige, men ikke bedre enn andre.

Den innebyggete motstand mot å gjøre forskerkjønn relevant

Eva Lundgren hører til de få norske kvinneforskere som argumenterer for at forskjellene mellom feministisk forskning og patriarkalsk forskning er paradigmatiske. I en annen artikkel i dette nummeret tar hun opp hvorfor bestrebelsene i retning av et paradigmeskifte ikke blir erkjent, verken av kvinneforskerne selv eller av fagenes etablerte utøvere.

Motstanden mot å gjøre forskerkjønn til en vitenskapskonstituerende kategori henger, ifølge Eva Lundgren, sammen med den toneangivende vitenskapelighets kategorisering av hva som er relevant og irrelevant. Vitenskapens påståtte kjønnsnøytralitet fremkommer som en følge av at kjønn gjøres irrelevant for å forstå vitenskapelig virksomhet. Dette pretenderer å være forskersamfunnets hjelpemiddel for å avlære hverdagslivets kjønnssosialisering. Eva Lundgren avslører at den kjønnsnøytraliteten som derved oppstår egentlig er et resultat av en sekundærsosialisering som snarere underbygger og styrker den primære kjønnssosialiseringen. I vitenskapelens verden blir patriarkalske verdier løsrevet fra en samfunnsmessig kontekst og abstrahert. Derved blir de mindre partikularistiske og tilsvarende mer universalistiske.

Skal denne sekundærsosialiseringen avsløres, må vitenskapssosiologiske analyser trekkes inn. Når mannlige forskere ikke opplever kvinneforskningen som en utfordring, så er det nærliggende for oss å tenke at det skyldes kjennetegn ved dem som personer. De er kanskje tradisjonelle, eller sløve og dovne, eller opptatt av å beskytte egne maktposisjoner i forskningsmiljøene. Etter vitenskapelige konvensjoner blir dette oppfattet som irrelevant for vurderingen av kvaliteten av deres tenkning. Men om vi godtar dette skillet mellom relevant og irrelevant, så blir de patriarkalske verdiene abstrahert, og kvinneforskningens bestrebelser i retning av et paradigmeskifte blir samtidig usynlig.

Om vi ikke godtar det konvensjonelle skillet mellom vitenskapsteori og vitenskapssosiologi, så vil vi heller ikke se egenskapene til de innflytelsesrike menn i samfunnsvitenskap som tilfeldige. Deres egenskaper er sentrale vitenskapsteoretisk relevante kjennetegn ved de eksisterende prosedyreregler for å utvikle erkjennelse. Disse reglene er slik at de à priori utelukker den posisjon vi forsøker å utvikle.

Har kvinner biologisk kjønn og menn sosialt kjønn?

Det er det konvensjonelle skillet mellom vitenskapsteori og vitenskapssosiologi som tilsier at kvinner som kvinner ikke kan ha noe spesielt å bidra med. For, sier disse reglene, kjønn er en biologisk kategori, og biologiske forutsetninger kan ikke bidra til vitenskapelighet.

Med en slik argumentasjon overses at det kvinnelige mennesket er et sosialt vesen. Innebygget er forestillingen om at det kvinnelige som «bare» er sosialt, det kan og bør avlæres for å gjøre en egnet til forskning, mens det som er biologisk må holdes utenfor. Hvem ser på den tenkende mannen som en biologisk kategori? Hvem betrakter hans dannelse til et sosialt menneske som noe irrelevant som må avlæres totalt?

Vitenskapelig virksomhet gir nettopp mulighet til å overkomme svakheter og begrensninger i eget erfaringsgrunnlag, og kan trekke inn andres. Følgelig må man ikke være kvinne for å forstå kvinner, det er riktig nok. Men man kan ha forskjellige interesser i å basere seg på kvinners erfaringer. Interessene i retning av ikke å overkomme den patriarkalske forskningens begrensninger kan være skjult, og stilltiende akseptert. Derfor blir det slik at bare de som ikke deler disse interessene, blir de som er i stand til å avsløre dem.

Har kvinneforskere rett?

Som kvinneforskere mener vi selvfølgelig ikke at vi har rett uansett, men vi mener at det er innebyggende hindringer for at vi kan få det. Disse hindringene skyldes i praksis at vi er få, nye på arenaen osv, men disse sosiologiske hindringene har sin vitenskapsteoretiske parallell, de er innebygget i metareglene. De siste årenes kvinneforskning har stadig tatt for seg enkelte slike prosedyreregler, men sjelden oppsummert dem til å utgjøre et mønster.

Den eneste muligheten vi har til å markere en spesiell kvinnelig paradigmatisk posisjon, er at vi gjør forestillingen om en ikke-erkjent underordning gjeldende også innen den prosessen som konstituerer vitenskapelig virksomhet. Den kjønnsbaserte underordningen i vitenskapens verden finnes i forholdet mellom de prosessene som betraktes som offentlige, formelle, legitime, viktige osv., og de prosessene som betraktes som private, uformelle, illegitime og uviktige. Kvinneforskningen må, som Eva Lundgren fremhever, bryte slike grunnleggende epistemologiske skiller ved å snakke høyt om forskningens hverdagsliv.

Dette er høyttenkning. Jeg kan ikke bevise nå at det jeg sier er sant. På sett og vis har jeg gjort spørsmålet om kvinneforskningen representerer et eget paradigme til et empirisk spørsmål. Bare møysommelig vitenskapelig arbeid kan dokumentere om jeg har rett eller ikke. Som vanlig vil det bli et dobbeltarbeid. For å klargjøre vår egen posisjon, må vi også forstå de andres posisjon. Det er det våre mannlige kolleger slipper. Samtidig peker det rett på det patriarkalske i universalistisk form.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0