Instagram-feminister gjør det personlige politisk

– Den økende bruken av sosiale medier har hatt en stor innvirkning på måten feminister bedriver aktivisme på, sier Astri Moksnes Barbala.

Hun har skrevet doktorgrad om Instagram-feminisme. Avhandlingen handler om hvordan sosiale medieplattformer legger føringer for politisk aktivisme, og hvordan feminister utfordrer de teknologiske begrensningene på kreative måter.

I en treårsperiode har Barbala fulgt de største feministiske profilene i Skandinavia — analysert innholdet som publiseres, og observert kulturen i kommentarfeltene. Hun har også intervjuet aktivister mellom 25 og 44 år som alle har over 12,000 følgere på mediet.

– Det er paradoksalt. Du har disse profilene som bruker så mye tid på dette sosiale mediet, men som er så kritisk til det. Noen sier at det er en forlengelse av patriarkatet. Men når jeg spør dem hvorfor de bruker Instagram, svarer de — hva er alternativet?

«Det personlige er politisk»

– Profilene jeg har sett på representerer ulike feministiske strømninger, og er veldig uenige i flere sentrale spørsmål. For eksempel når det gjelder sexarbeid, surrogati og identitetspolitikk, sier Barbala.

De ulike retningene har likevel et vesentlig fellestrekk: Ifølge forskeren skiller Instagram-aktivisme seg fra tidligere praksiser ved at den er mer personlig.

Fordi feministene bygger aktivismen på hverdagserfaringer, ser Barbala klare paralleller til 1970-tallet og det feministiske slagordet om at «det personlige er politisk».

– Instagram er et personlig medium. Brukerne poster som oftest både bilder av seg selv og bruker egne erfaringer om blant annet spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, endometriose og abort for å understreke politiske poenger.

Den flittige bildebruken skaper en form for «personifisering», forklarer Barbala.

– Personen som poster bilder av seg selv blir med andre ord et symbol for saken.

Mot et mer inkluderende fellesskap

Barbala mener at orienteringen mot enkeltpersoner eller såkalte frontfigurer kan være et problematisk trekk ved den nettbaserte aktivismen.

Dette er også aktivistene klar over.

For å motvirke denne tendensen, arbeidet flere Instagram-feminister for å gi stemme til marginaliserte grupper på sine profiler.

– Aktivistene visste at følgerne hadde ulike sosiale bakgrunner, og at flere av dem hadde helt andre livserfaringer enn dem selv.

Black Lives Matter-protestene som raste våren 2020, fikk mange hvite feminister til å reflektere over sine privilegier. Dette gjorde muligens bevegelsen mer inkluderende, mener Barbala. 

– For mange av Instagram-feministene ble det tydelig at de hadde en stor plattform som de kunne bruke til å løfte frem andre undertrykte grupper. Blant annet lånte flere av dem ut Instagram-profilene sine til svarte rettighetsaktivister.

Nyttig verktøy

Aktivistenes Instagram-bruk varierte.

– Mens noen av dem oppdaterte følgerne gjennom dagen, var det andre som avgrenset aktiviteten til et par innlegg i uka.

Forholdet mellom plattformteknologien og de feministiske grupperingene er et slags avhengighetsforhold med store gnisninger.

Barbala beskriver den populære applikasjonen som et nyttig politisk verktøy. Både ved at den hjalp aktivister med å organisere møter og politiske aksjoner «irl» (altså in real life), og dessuten ved at den bidro til å skape virtuelle fellesskap.

– Teknologien har gjort det enklere å knytte nettverk og bli kjent med likesinnede på tvers av avstander. Flere av personene jeg intervjuet fortalte at de hadde knyttet nye kontakter og blitt gode venner med personer som de aldri hadde møtt ansikt til ansikt.

Gjensidig avhengighet

Mens plattformteknologien gjorde det lettere for feminister å samarbeide på tvers av avstander og politiske miljøer, bydde den også på utfordringer — både personlig og politisk.

– Forholdet mellom plattformteknologien og de feministiske grupperingene er et slags avhengighetsforhold med store gnisninger, sier Barbala.

Samtidig som aktivistene bruker Instagram som et politisk verktøy, tjener selskapet som eier Instagram indirekte annonsepenger på at aktivistene bruker tiden sin på applikasjonen, sier forskeren.

Den sosiale plattformen har blitt en sentral del av hverdagen for mange av dem.

– Selv når de ikke var inne på appen, brukte aktivistene mye tid på å planlegge ting de ville legge ut. For eksempel kunne de bruke masse tid på å skrive teksten til en Instagrampost i en separat notatapp.

For å gjøre teksten så korrekt og nyansert som mulig, hendte det også at aktivistene søkte råd hos faglige eksperter før de postet, forteller Barbala.

Særlig tidkrevende var arbeidet med å administrere profilen.

– Mange brukte store ressurser på å svare på meldinger i innboksen. Ofte fra følgerne som skrev om ting de slet med, relatert til temaer aktivisten selv hadde skrevet om på profilen sin.

– Én nevnte til og med at hun tok videreutdanning for å være bedre i stand til å svare og hjelpe følgerne, sier Barbala.  

For andre ble ansvaret tungt å bære.

– Samtidig som at de ønsket å stille opp for følgerne, var de redde for å gi villedende råd om fysisk og mental helse. I tillegg ble dette en type emosjonelt arbeid som opptok enormt mye tid og krefter.

– Algoritmer skaper «synlighetsregimer»

Et annet tema som opptok aktivistene, var plattformens omfattende bruk av algoritmer – en sorteringsmekanisme som bestemmer hva brukerne får opp på profilene sine.

Petter Bae Brandtzæg er professor i medieinnovasjon ved Universitetet i Oslo, og har forsket på hvordan algoritmer påvirker politisk deltagelse. 

– Algoritmene skaper synlighetsregimer i den forstand at de bestemmer hva brukerne ser til enhver tid. Sannsynligvis ser jeg helt andre ting på Instagram enn naboen, sier han.

Når brukerne surfer på nettet, poster et innlegg, liker eller kommenterer andres innhold, blir denne informasjonen lagret av selskapene som driver plattformene. Deretter blir informasjonen solgt videre til andre selskaper.

– Dette skjer i sanntid hele tiden, og på tvers av ulike plattformer, sier Brandtzæg.

Denne dataen gjør det lettere for plattformene å tilpasse innholdet for den enkelte brukeren. Men bruken av algoritmer får også politiske konsekvenser, mener han. 

– Man kommer inn i det som kalles filterbobler hvor man blir eksponert for innhold du allerede er interessert i og som samsvarer med dine holdninger.

Feministiske ekkokamre

I doktorgradsarbeidet snakket Astri Barbala med flere Instagram-aktivister som sa at de trivdes i det de opplevde som feministiske ekkokamre.

– Mens noen var kritiske til ekkokamre, så andre dem som noe positivt. De sa at de prøvde å bygge opp under et slags feministisk ekkokammer for å skjerme seg fra antifeministiske holdninger som rådet ellers i samfunnet.

– Instagram ble et «safe space», sier hun.

Barbala mener at algoritmene sannsynligvis gjør en nyttig sorteringsjobb i form av å vise brukerne mer av det de vil se, men vektlegger samtidig utfordringene de skapte for hennes informanter.

– Instagram-feminisme handler i stor grad om å flytte grensen for hva som er akseptabelt å ytre i en offentlig kontekst. For eksempel når det kommer til hva som er lov å vise av kvinnekroppen, sier hun.

Mange opplevde grensen for hva som er lov å poste og ikke som diffus.

Brudd på retningslinjene medførte gjerne at innlegg ble slettet, at brukerne ble suspendert for ei stund, eller i verste fall kastet ut av plattformen.

– Derfor tenkte aktivistene nøye gjennom hva de la ut, sier Barbala.

Selv om sensuren var verst for dem som brukte bilder i sin aktivisme, var den også et tema for feminister som jobbet i et mer skriftlig format. 

– For å unngå at innlegg blir fjernet, brukte aktivistene eksempelvis stjerner (*) når de skrev ord de visste var politisk kontroversielle.

Ulike ytringsklima

Medieforsker Petter Bae Brandtzæg poengterer at feminister i forskjellige land har ulike vilkår for å uttrykke seg.

– Instagram-feminister i Skandinavia har større spillerom enn feminister i land som for eksempel Iran, hvor normene og reglene er strengere. I autoritære land kan man bli forfulgt dersom man legger ut upassende innhold på Instagram.

Samtidig er skandinaviske feminister på Instagram underlagt retningslinjer som er utpreget amerikanske, mener han. Dermed kan innholdet deres bli moderert bort av retningslinjene til Meta, selskapet som eier plattformen.

– Da er det for eksempel forbudt å vise frem pupper og den slags.

De strenge og til dels uklare retningslinjene skaper tøffe kår for aktivistene, sier Brandtzæg. Han mener at det ofte er tilfeldig hva som blir sensurert. 

– Maskinene som sorterer gjennom mesteparten av innholdet klarer ikke ta høyde for nyanser og kulturell kontekst. Det er alt for få mennesker som modererer innholdet — og de som modererer innholdet i Skandinavia kan sitte i Filippinene.

– Disse personene kjenner ikke den kulturelle konteksten her i landet. Da blir det veldig tilfeldig hva som sensureres bort og ikke, sier han.

Drapstrusler og «dick pics»

Den tidligere doktorgradsstipendiaten Astri Barbala sier at de uklare retningslinjene byr på utfordringer for aktivister som har lyst å utfordre «systemet».

– Hvis de gikk for langt, stod de i fare for å miste plattformen sin. Så det var en vanskelig balansegang hvordan de skulle vise fingeren til Instagram uten å bli stengt ned.

Likevel fortsatte de å bruke mediet.

Noen av feministene sa de fikk større selvaksept av å poste bilder av seg selv.

– Instagram har blitt et slags nødvendig onde for å skape debatt rundt feministiske spørsmål, sier Barbala. 

Ved å tøye grensene for hva som er akseptabelt, fikk flere av aktivistene hard medfart i både kommentarfeltene og i Instagrams private meldingsfunksjon.

Drapstrusler, «dick picks» og seksuelle henvendelser fra fremmede menn var vanlig kost for flere av dem — særlig som følge av offentlige opptredener i media, sier Barbala.

– Selv om mange av aktivistene ble tykkhudet, hendte det at påkjenningen ble for stor. Noen måtte ta lengre pauser fra plattformen for å komme til hektene igjen.

Kollektiv selvpleie

Det røffe debattklimaet gjorde dessuten at feministene utviklet strategier for å ta vare på seg selv og andre i miljøet. Flere anså blant annet det å ta bilder av seg selv og dele dem på Instagram som en form for selvpleie.

– Noen av feministene sa de fikk større selvaksept av å poste bilder av seg selv. 

Bildedeling var et yndet virkemiddel — særlig for mange kroppsaktivister. 

– Å dele bilder av egen kropp kan virke frigjørende for den som publiserer innholdet. Samtidig er det en politisk handling som bidrar til å fremme kroppstyper man ikke ser i massemediene ellers, sier Barbala. 

I tillegg fant Instagram-feministene mye støtte i de politiske nettverkene sine, forteller hun. Dette hjalp på selvfølelsen.  

– Feministene oppmuntret hverandre og ga positiv feedback på hverandres innhold. På denne måten ble aktivismen en kollektiv form for selvpleie.

Denne selvpleien er ifølge Barbala også viktig for den politiske saken. At aktivistene har det godt med seg selv er en forutsetning for å holde kampen gående, mener forskeren. Her siterer hun den svarte aktivisten og poeten Audre Lorde: "Caring for myself is not self-indulgence, it is self-preservation, and that is an act of political warfare".

Emneknagger trigger følelser

Feministene har også utviklet mer offensive strategier, blant annet gjennom aktiv bruk av emneknagger, poengterer Barbala.

For Instagram-feministene har emneknaggene to hovedfunksjoner. Den mest opplagte av dem er at den hjelper dem å kategorisere og finne frem til relevant innhold. Men Barbala selv er mest opptatt av emneknaggenes andre egenskap som meningsbærende symboler.

– Noen emneknagger treffer en nerve i tiden og fungerer dermed som kraftfulle slagord, mener forskeren.

Et åpenbart eksempel er den feministiske bevegelsen #MeToo. Ved å symbolisere kvinners motstand mot seksuell trakassering og overgrep, vekket denne emneknaggen store følelser, mener hun.

– Mer generelt fungerer noen emneknagger som følelsesmessig triggere, noe som gjør dem nyttige når aktivister prøver å mobilisere politisk.