Kvinner i fengsel får det stadig verre

Soningsforholdene til kvinnelige innsatte i norske fengsler er helseskadelige, viser ny forskning. 

Bredtveit fengsel
På Bredtveit kvinnefengsel har de kun én mannlig fastlege, og bygningsmassen er gammel. – Når de slår hodet i veggen i tredje etasje, hører man det i første, sier tidligere innsatt og fadder i stiftelsen Wayback. Foto: Kriminalomsorgen

I verste fall blir de låst inne på en celle.

Fengselsbetjenten holder et øye med den kvinnelige innsatte gjennom ei luke i døren, som åpner seg tre-fire ganger i timer.

Etter 22 timer i cellen, blir den innsatte tatt med ut i fengselsgården av en betjent. I isolasjonstiden har hun rett på en to timers luftepause med «meningsfull kontakt», men har liten eller begrenset mulighet til å snakke med de andre kvinnene i fengselet.

I en ny besøksrapport fra Sivilombudet fortelles det om en kvinne som tilbragte 286 ½ døgn i isolasjon i løpet av en seksten måneders periode fra 1. januar 2022 og 31. mars 2023.

– Mange av de innsatte har omfattende psykiske problemer og utfordringer allerede når de kommer inn, sier rettsosiolog Ingrid Rindal Lundeberg.

I artikkelen «Kjønn, soningsforhold og helseutfordringer i fengsel», skrevet med professor i rettsosiologi Peter Scharff Smith, skriver Lundeberg om soningsforholdene til kvinner i høysikkerhetsfengsler.

Ingrid Rindal Lundeberg
Et stort omfang av akuttproblematikk tar mye oppmerksomhet og gjør det vanskelig å skape et helsefremmende soningsmiljø, sier Ingrid Rindal Lundeberg. 

Dette er et stort og komplekst spørsmål i forskningen: Hva er med inn i fengselet, og hvilke av de helsemessige utfordringene oppstår under soning?

I sin artikkel gir de flere eksempler på at soningsforholdene til kvinnelige innsatte i norske fengsler ikke er helsefremmende, og at mange av de innsatte får det verre.

Dagens system er derfor i strid med det såkalte normalitetsprinsippet, mener hun. 

– Prinsippet pålegger staten et ansvar for å sikre at soningsforholdene skal være så lik som mulig tilværelsen utenfor. 

Innsatte skal sikres samme rett og adgang til helsehjelp.

– Staten skal i det minste sørge for at soningsforholdene ikke i seg selv skader de innsatte og utsetter dem for en unødvendig helserisiko. Vi ser at dette er noe norske myndigheter har store utfordringer med.  

Om artikkelen

Ingrid Rindal Lundebergs artikkel «Kjønn, soningsforhold og helseutfordringer i fengsel»  er skrevet med professor i rettsosiologi Peter Scharff Smith.

Artikkelen baserer seg på intervjuer med kvinnelige innsatte, fengselsbetjenter og ansatte i helseapparatet, samt en spørreundersøkelser blant innsatte og informasjon fra kriminalomsorgen om ulike hendelser i fengslene.

Det meste av datamaterialet ble innsamlet i forbindelse med rapporten «Lengst inne i fengselet – Kvinnelige innsatte med behov for helsehjelp» fra 2021.

Mens tidligere forskning ofte har fokusert på enkeltstående fengsler og kun studert en spesifikk kvinnepopulasjon som soner i disse fengslene, har studien til Lundeberg og Smith en tverrsektoriell tilnærming til problematikken.

Dunker hodet i veggen

En av de innsatte de skriver om i artikkelen har omfattende rusproblemer.

I et spørreskjema forteller kvinnen at hun kom inn i fengselet med abstinenser og ønsket å dø, hvorpå hun ble låst inn på en sikkerhetscelle i fem døgn. Sengetøyet ble fjernet «for at jeg ikke skulle henge meg der inne. Fikk ingen menneskelig kontakt annet enn når de serverte mat gjennom luka på celledøra».

– Slike hendelser ble nevnt av alle som jobber der som ekstremt utfordrende og illustrerer hvilke utfordringer man står overfor, sier Lundeberg.

De innsatte har en vesentlig høyere forekomst av psykiske lidelser som angst, depresjon, ADHD, personlighetsforstyrrelser og psykose. Og mange av kvinnene i fengsel har traumebakgrunn.

Nylig utgav Sivilombudet en rapport som peker på tydelige svakheter i kriminalomsorgens arbeid med å forebygge selvmord og selvmordsforsøk i fengsel. Det gjelder både for menn og kvinner.

Selv om kvinner kun utgjør seks prosent av innsatte i norske fengsler, ble 57 av 88 selvmordsforsøk i fengsel i 2022 utført av kvinner. Det viser tall fra Norges institusjon for menneskerettigheter.

Også selvskading har en kjønnet dimensjon, påpeker Lundeberg. Hyppigheten av selvskadetilfeller er over åtte ganger større hos kvinner enn hos menn.

– Selvskading omfatter alt fra å rispe seg, skjære seg i armen og til å svelge en gaffel eller dunke hodet veldig hardt i celleveggen.

Ressurskrevende selvskading

Problemene knyttet til selvskading er særlig bekymringsverdige, mener Lundeberg.

– Ansatte opplever det som utfordrende, og det påvirker også andre innsatte og soningsmiljøet på en dramatisk måte.

Når de innsatte skader seg selv, kontakter man vanligvis psykiatrien i fengselet, men helsetjenesten opplever ofte at kapasiteten er sprengt.

– Dermed tyr de ansatte til isolasjon som en måte å avverge fare på, noe som er problematisk. Isolasjon og tvang medfører vesentlig risiko for de innsattes helse.

Et stort omfang av akuttproblematikk tar mye oppmerksomhet og gjør det vanskelig å skape et helsefremmende soningsmiljø.

Bruken av tvangsmidler i fengsel har økt markant de siste årene. I 2022 fattet Bredtveit kvinnefengsel tre ganger så mange vedtak om plassering på sikkerhetscelle som i 2018 (fra 27 til 92 vedtak), ifølge en ny besøksrapport fra Sivilombudet.

«Vedtakene utgjorde ca. 925 døgn med isolasjon, og omfattet 80 innsatte», skriver de i rapporten.

– Når ressursene og oppmerksomheten går til å håndtere utagerende hendelser, blir alle som har mindre alvorlige plager eller plager som ikke blir sett på som akutte nedprioritert, sier Lundeberg.

I artikkelen har de snakket med flere ansatte fra akuttpsykiatrien.

– De oppfatter riktignok at fengselet er en arena der helsen blir ivaretatt. Ifølge dem er det største problemet at de er for dårlig til å følge opp innsatte etter at de blir skrevet ut.

Kvinner i fengsel

Akkurat nå soner mellom 200-300 kvinner i norske fengsler.

Selv om de kun utgjør en liten andel av de innsatte – rundt seks prosent, er det relativt mange av dem som sitter inne for mer alvorlig kriminalitet, som drap.

Det er fire rene kvinnefengsler i Norge: Bredtveit, Evje, Ravneberget og Kragerø.

Her soner 75 % av de kvinnelige innsatte.

Betjenter blir portvoktere

I tillegg til manglende ressurser, kan barrierer i tilgang på helsehjelp og mangel på kartlegging, bidra til at kvinnene får det verre, mener Lundeberg.

Det er kriminalomsorgen i kommunen som har ansvaret for å tilrettelegge for samarbeid med helsetjenesten. Helsetjenestene i den aktuelle kommunen er ikke underlagt kriminalomsorgens styring, men har et selvstendig faglig ansvar for å gi tjenester på samme måte som for øvrige borgere. 

Når en person blir satt i fengsel skal det egentlig gjennomføres en helsekartlegging. Men undersøkelsen er basert på frivillighet, og det er innsatte som av ulike grunner ikke ønsker å delta.

– Dermed går man ofte glipp av potensielt viktig informasjon om de innsatte sin helsetilstand, sier Lundeberg.

Mange har for eksempel traumer som ikke blir oppdaget.

– Så når de innsatte møter utfordringer, kan de reagere kraftig på grunn av personlige forhold som fengselet egentlig ikke er klar over.

Lundeberg er særlig kritisk til dagens «lappesystem»:

– For å få tilgang til helsetjenester, må de innsatte skrive en lapp til betjentene, som skal kontakte lege og sørge for rask hjelp når den innsatte ber om det.

Betjentene, som også har ansvar for å følge med på og overvåke de innsatte, har ingen helsefaglig utdanning, forteller Lundeberg.

– Det at de fungerer som mellomledd gjør at noen innsatte kvier seg for å ta kontakt og er redde for at den sensitive informasjonen skal komme på avveie. Kvinnene opplever også at det gjennom dette lappesystemet tar alt for lang tid før de får hjelp.

Siden betjentene er pliktet til å rapportere videre til helsetjenesten, skaper det mistillit, særlig blant innsatte med rusproblemer.

– Noen er redde for at de vil bli møtt med mer kontroll i stedet for hjelp.

Kjønnede fengselspiner

Et annet tema for artikkelen er i hvor stor grad fengselsplagene kvinnene baler med er kjønnet.

Kvinnene opplever gjerne et større stigma knyttet til det å sitte i fengsel, sier Lundeberg.

– Det er vanlig å tenke at kvinner er mer avvikende når de begår lovbrudd enn menn, forklarer hun. De opplever mer fordømmelse fordi de ikke bare bryter loven, men også normer for kvinnelighet og særlig hvis kvinnen har barn.

Mange opplever kanskje at de har sviktet personene der hjemme; kvinner er kjent for å ta større sosialt ansvar enn menn, og er ofte primære omsorgspersoner for barn:

– Dermed forteller flere av kvinnene at de er bekymret for hvordan barna har det, og at de sliter med savnet av mennesker de er knyttet til utenfor fengselet.

I forskningen på soningspiner legges det vekt på at sosiale savn og tap er tyngre for kvinner, noe som gjør at innesperringen smerter kvinner mer enn menn, tilføyer forskeren.

Utfordringene kan forsterkes ved at kvinnene ofte blir nødt til å sone langt borte fra personene de er glad i.

— I Norge har vi valgt å ikke ha felles soning for kvinner og menn, så de fleste kvinnene er fordelt ut over fire kvinnefengsler. Det innebærer ofte lengre reisevei og færre muligheter for besøk, sier Lundeberg.

Offergjøring og «oppmerksomhetsstrategier»

Kjønn spiller også inn på hvordan fengselsbetjentene og ansatte i helsetjenesten forholder seg til kvinnelige innsatte.

Ofte ser de på kvinnene som ofre.

– Kanskje opplever de kvinnene som mer hjelpeløse, eller tenker at de ikke evner å ta vare på seg selv.

Å bli behandlet som stakkarslig er lite frigjørende, påpeker hun.

Dessuten er det ekstreme omgivelser man lever under i fengselet. Og det er mange tilfeller av sinneutbrudd, aggresjon og utagering, sier Lundeberg.

– Ansatte har uttalt at kvinnelige innsatte har et tilsynelatende uendelig behov for hjelp, og at de kan oppfattes som litt kranglevorne.

Noen avfeier den utagerende adferden som en kvinnelig oppmerksomhetstrategi.

– For eksempel kan selvskading bli tolket som drama og provokasjon, mer enn et uttrykk for å ønske hjelp.

De kjønnede stereotypene skaper dermed en gjensidig mistillit mellom de innsatte og personene som jobber i fengselet.

– Når det gjelder å bygge tillit, oppmuntre til hjelpesøkende atferd og etablere en god relasjon, er det avgjørende å bli hørt og tatt på alvor.

Økning i psykiatriske problemer

Vegard Gjerden Svendsen skriver doktorgrad om kvinner i fengsel
Andelen kvinnelige innsatte med psykiatriske problemer økte mellom 2010 og 2019, sier  Vegard Gjerden Svendsen. Foto: Privat

Vegard Gjerden Svendsen skriver doktorgrad om kvinner i fengsel, og ga nylig ut artikkelen «Psychiatric morbidity among women in Norwegian prisons, 2010-2019», som kartlegger den mentale helsen blant kvinnelige innsatte.

Den bekrefter funn fra tidligere forskning:

– Flere kvinnelige enn mannlige innsatte hadde historikk med rus og andre psykiatriske lidelser, sier Svendsen.

Et av funnene er særlig bemerkningsverdig: 

– Andelen med psykiatriske problemer økte mellom 2010 og 2019.

Svendsen peker på to mulige forklaringer:

– Den ene er nedbygging av psykiatrien. Den andre er økt bruk av alternative soningsforhold til fengsel, sier han.

Terskelen for å sende noen i fengsel er nemlig høyere i dag enn for ti år siden, sier Ingrid Rindal Lundeberg.

– Det har skjedd betydelige endringer i norsk kriminalomsorg i nyere tid, da antall innsatte har blitt stadig færre siden 2016, med en nedgang på 600 fengselsplasser. Flere kvinner soner utenfor fengsel. Kvinner får oftere alternativ til fengselsstraff enn menn.

Dette gjør at gruppen som sitter i fengsel er mer selektert, noe som kan gjenspeile seg i statistikken over psykiatriske lidelser.

"WOMPRIS"

Doktogradsprosjektet til Vegard Gjerdsen Svendsen heter «WOMPRIS», og har som overordnet mål å se på helse, dødelighet og utsikter for rehabilitering blant kvinner i norske fengsel. 

Det er del av forskningsprosjektet PriSUD.

Datamaterialet til prosjektet er NPRIS-kohorten, som består av et uttrekk fra den norske fengselsregisteret – og som har blitt koblet opp mot en rekke andre norske nasjonale register (blant annet dødsårsaksregisteret, pasientregisteret og levekårsdata fra SSB).

Foreslår tiltak

Katja Nielsen, fadder i Wayback, en ideell stiftelse som arbeider for innsattes tilbakeføring til samfunnet, er enig i at det såkalte nærhetsprinsippet ikke blir ivaretatt i dagens fengselsystem. Mange innsatte soner for langt unna venner og familie. 

– Det bør bygges små, tilrettelagte enheter i flere deler av landet, foreslår hun.

Katja Nielsen
Kvinner bør kunne sone nærmere der de bor og ha tilgang til lege av samme kjønn, mener fadder Katja Nielsen. Foto: Privat

Nielsen er også medforsker i forskningsprosjektet Prisud om kvinners helseutfordringer i fengsel. 

Det er særlig kvinner i fengsel Nielsen arbeider med.

I arbeidet bygger hun på egne erfaringer med rusavhengighet. Hver 14. dag er hun innom Bredtveit kvinnefengsel — hvor hun selv har sonet dom — for å gi støtte og veiledning til de innsatte.

Mye av arbeidet handler om å skape tillit.

– Mange av kvinnene har så mange brutte relasjoner i ryggsekken, så de bruker gjerne en del tid på å bli trygg på deg, forklarer hun.

Når de slår hodet i veggen i tredje etasje, hører man det i første.

Underbemanning og overdreven bruk av innlåsning er også blant utfordringene hun trekker frem — i tillegg til dagens fastlegeordning, hvor de innsatte ikke kan bytte lege.

– På Bredtveit har de bare én fastlege, og han er en mann. Dette kan særlig være et problem for kvinner som har opplevd overgrep, sier hun.

Dessuten er bygningsmassen i fengselet gammel. For eksempel kan mangelen på lydisolering kan skape en uheldig smitteeffekt når det kommer til selvskading.

– Når de slår hodet i veggen i tredje etasje, hører man det i første. Og da blir det nesten litt sånn suggesjon — at lyden forplanter seg sånn i bygningsmassen at de påvirker de i de andre avdelingene også.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.