Filosofihistorie, kvinner og kanon

Kronikk

Filosofihistorie, kvinner og kanon

Feminismen har spilt en viktig rolle for vår idé om likhet i Vesten. Hvorfor er det så få filosofihistoriske verk som forteller denne historien? spør Ingeborg W. Owesen.
Kjønn og feminisme kan med letthet la seg integrere i en helhetlig framstilling av filosofihistorien, skriver Ingeborg W. Owesen.

Selv om filosofien er gammel, er filosofihistorien relativt ung. Det var først på 1800-tallet, i kjølvannet av Hegel, at man begynte å historisere filosofien og lage en filosofiens kanon.

Filosofiens kanon er med andre ord ikke skrevet i stein, men et produkt av en bestemt historisk og geografisk tenkemåte. På samme måte som utvelgelsen av Bibelens tekster bygger på bestemte interesser, gjør også filosofiens kanon det.

Eviggyldige problemer?

Filosofiens historie, eller filosofiens kanon, har en helt spesiell plass i filosofien som fagdisiplin. Studiet av fagets kanon er sannsynligvis viktigere innen filosofi enn i de fleste andre fag.

Kanon består ikke bare av store tenkere, disse er igjen knyttet til viktige filosofiske temaer. Å studere disse temaene historisk er en måte å studere filosofien selv på. God kunnskap om filosofihistorien er av mange sett på som nødvendig forkunnskap for å kunne «filosofere» eller delta i en fagdebatt.

Standardfortellingene om filosofiens historie gir ofte et feilaktig inntrykk av sammenheng og enighet.

Det er en forståelse i mye filosofisk litteratur at filosofiens problemer er eviggyldige, eller at dens temaer har vært de samme siden antikken. Dette er ikke riktigt. Men filosofiens problemer kan studeres igjen og igjen til nye tider og i nye formuleringer, noen av temaene har vært de samme siden antikken, men langt fra alle.

De fleste temaer som diskuteres i filosofi i dag er helt nye, som for eksempel kunstig intelligens og nevrofilosofi. Den filosofihistoriske kanon varierer derimot fra land til land og fra generasjon til generasjon. Det er først og fremst pensumlister og undervisningsbehov som i stor grad har formet det vi oppfatter som «filosofiens historie», i tillegg til geografi og generasjonsforskjeller.

Kanon er et resultat av ulike hensyn og valg, det vil si en prosess der ikke noe er gitt. Standardfortellingene om filosofiens historie gir ofte et feilaktig inntrykk av sammenheng og enighet.

En historie om menn

Satt på spissen kan man si at framstillinger av filosofihistorien kommer gjerne i to varianter: Enten som en fortelling bestående utelukkende av menn, eller som en variant der standardhistorien med kun menn presenteres først, og deretter et kapittel om kvinner og kjønnsproblematikk som et etterord til slutt.

Den første varianten uttrykker i verste fall et syn om at det aldri har eksistert kvinnelige filosofer. Den andre varianten risikerer å indikere at de få man kjenner til er av relativt marginal betydning, men at man muligens må ta dem med for å oppfylle en politisk fastsatt kvinnekvote.

Det er ingenting som tilsier at filosofihistoriebøker må samle opp alt som har med kjønn og feminisme å gjøre til slutt, som et bonuskapittel for spesielt interesserte. Tvert imot kan kjønn og feminisme med letthet la seg integrere i en helhetlig framstilling av filosofihistorien. Kjønnslikestilling er et like stort og vesentlig trekk ved vestlig tenkemåte som troen på vitenskapelig sannhet, demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, for å nevne noe.

Feminister som har kritisert filosofihistorien har gjerne gjort dette på to måter. Enten har de gjort det via en nylesning av kanon der mannlige tenkere blir nylest og nytolket. Eller de har forsøkt å innlemme flere kvinner inn i kanon, for dermed å påpeke at kvinner ikke har vært totalt fraværende i filosofihistorien.

En tredje vei, der poenget ikke er å kritisere kanon, er å gjøre kanon til en kilde for å oppdage andre «glemte» og «skjulte» tenkere og fortellinger.

Decartes og likestilling

Man kan også argumentere for at moderne filosofi kan leses som en betingelse for feminisme, likestilling og kvinnefrigjøring overhodet. Feminismen er både inspirert og påvirket av filosofiske posisjoner som ansporer til likestilling mellom kjønnene.

For eksempel empirismen, som åpnet opp for at erfaringsevnen er lik, eller universell, for alle mennesker. Vitenskapens sannheter er sanne for både menn og kvinner, selv om empiristene ikke nødvendigvis poengterte dette. Én måte å skrive en feminismens kanon på, ville være å spore alle disse posisjonene som til sammen utgjør bakgrunnen for måten vi forstå likestilling på i dag.

En slik filosofihistorie åpner opp for å se for eksempel Descartes’ betydning for moderne likestilling. Descartes er med rette blitt kalt den moderne filosofiens far. Han bidro til at filosofisk argumentasjon og metode endret seg radikalt.

Det er ikke bare moderne filosofi som har hatt betydning for feministisk tenkning, det har også gått motsatt vei.

En av hans etterfølgere Francois Poulain de la Barre (1647–1723) anvendte Descartes filosofi og metode på «kvinnespørsmålet» og konkluderte med at den påståtte «naturlige» ulikheten mellom kvinner og menn var bygget på fordommer og sosiale konstruksjoner.

Sjelen eller intellektet har intet kjønn, hevdet Barre. Med hjelp av Descartes ble det mulig å hevde at man var ikke bare født sånn, man var også blitt sånn. Poulain de la Barre foregriper slik Simone de Beauvoirs berømte: «Man er ikke født kvinne, man blir det».

En filosofihistorie som ikke forteller oss dette får oss til å tro at Simone de Beauvoir eller Judith Butlers forståelse av kjønn er noe nytt og radikalt. Det er det samme som skjer når kvinner utelates fra historien.

Feminismens betydning

I kronikken «Hvem var Platons mamma?» i Klassekampen 25.09.2019, skriver Thea Selliaas Thorsen at også Platons mamma var filosof. Hvilken herlig opplysning! Dette endrer ikke bare bildet av filosofihistorien som et «men only»-foretagende, men også forestillingen om idealfilosofen eller idealakademikeren som en mann frikoblet fra intime og emosjonelle relasjoner.

Åpner vi for at filosofihistorien kan fortelle oss noe om den intellektuelle historien bak vår tids likestilling, vil vi også finne at den franske adelskvinnen Marie le Jars de Gournay (1565–1645) antagelig framsatte det aller første likestillingsforslaget i moderne tid. Hun var den første som brukte ordet eller begrepet likhet (égalité) til å beskrive forholdet mellom menn og kvinner.

Det er ikke bare moderne filosofi som har hatt betydning for feministisk tenkning, det har også gått motsatt vei: Feministisk tenkning har hatt betydning for moderne filosofi, for eksempel når det gjelder utviklingen og universaliseringen av likhetsbegrepet.

Det har pågått en likhetsdiskurs i Vesten der kjønnslikestillingen og feminismen har spilt en viktig rolle, både som premissleverandør og konsekvens. Hvorfor er det så få, om overhodet noen, filosofihistoriske verk som forteller denne historien?

Les også: Kvinnelige tenkere skjules i filosofien.