– Kvinneyrkene må frigjøre seg

– Sykepleiergruppen og andre kvinneprofesjoner er selvundertrykkende, fordi de underordner seg legene, sier Kari Martinsen. Hun er dr. Philos, og professor i sykepleieforskning ved Høgskolen i Harstad og ved Diakonissehjemmets høgskole i Bergen. Under konferansen «Kjønn, sted, omsorg – et møte mellom teori og praksis» ved Universitetet i Stavanger i slutten av oktober, holdt Martinsen et foredrag der hun tok opp denne problemstillingen.

– Sammen med den finske professoren Katie Eriksson arbeider jeg med en bok som vil inneholde kritikk av modernitetens krav til at all kunnskap skal være basert på forskning. Jeg ønsker å ta for meg forholdet mellom forskningsbasert kunnskap og erfaringsbasert kunnskap, og ser på dette i lys av blant annet medisinsk historie, modernitetskritikk og Michel Foucaults tanker, sier Martinsen. Under foredraget i Stavanger argumenterte hun for at sykepleiere alltid har stått i skyggen av leger, og at de har fulgt legevitenskapen uten å løsrive seg og sin egen profesjon.

– Sykepleieren har gått fra å være pleieassistent for legen til å bli forskningsassistent for ham. Nå er det på tide at sykepleierne «flytter hjemmefra», flytter seg ut av maktforholdet og inn i noe annet, mener Martinsen.

Avfortryllingen av sanseligheten

Martinsens kritikk av maktforholdet mellom leger og sykepleiere henter inspirasjon fra modernitetskritikere som Knud Ejler Løgstrup og Max Weber.

– Disse tenkerne snakker om at kroppen er blitt avfortryllet i det moderne samfunnet, og at vitenskapen er motoren i denne prosessen. Det moderne samfunnet tar ikke hensyn til sansing, og det at kunnskap kan være basert på erfaringer. Det er kun kunnskap basert på tall, statistikk og gjennomsnitt som får gjennomslag, og derfor mister vi hele det perspektivet som praktikerne sitter med, nemlig de erfaringene og opplevelsene en tilegner seg når en er nærmest den syke kroppen. Slik blir vi mennesker fremmedgjort for kroppene våre, mener Martinsen. Hun mener at legene har gjort seg til modernitetens fremste forsvarere gjennom vitenskapen, og at dette får negative konsekvenser for pasienter, fordi legene har så stor gjennomslagskraft.

– Gjennom den medisinske historien har sykepleien fulgt legevitenskapen inn i moderniteten. Det moderne samfunnet, som underkjenner all den erfaringen praktikerne sitter med, og bare løfter fram forskning basert på etterprøvbare mål, skaper den fremmedgjøringen jeg snakker om. På grunn av dette blir kvinneprofesjoner marginalisert, fordi deres hovedkunnskap kommer fra andre kilder enn den rent forskningsbaserte. Det er jo ofte sansende, erfaringsbasert kunnskap sykepleiere, helsesøstre og sosionomer sitter på. Nå er det på tide å spørre seg: Hvor er vi som opposisjonelle? Er vi bare lydige lakeier for det som foregår? At all kunnskap skal være forskningsbasert, er en hån mot alle profesjoner som har med mennesker å gjøre, mener Martinsen.

Tidlige opposisjonelle

Martinsen mener at det helt fra sykepleien oppsto som egen profesjon, har vært motstand mot rollen som legens «håndlanger».

– Profesjonen som helhet har innordnet seg, men det finnes likevel motkrefter. Helt tilbake til den første norske læreboken for sykepleiere, kan vi spore en opposisjonell røst. I denne læreboken, som ble skrevet av Rikke Nissen i 1877, står det for eksempel at «sykepleiere skal være hele sykepleiere, ikke halve leger», og at «diakonissene skal være freidige, og ikke uforsagte». Nissen oppfordrer sykepleierne til å ta til motmæle hvis de er uenige med legen. Hun skriver at de kan sitte med viktig kunnskap, fordi de i motsetning til legen ser pasienten over tid gjennom hele pleieforholdet, mens legen kommer og går. Derfor skulle sykepleierne argumentere for sitt syn overfor legen, men hvis han likevel sto på sitt, skulle hun gi seg, forteller Martinsen.

– Er denne problemstillingen relevant i dag?

– Ja, på ett vis er den det. Hvis en pasient er innlagt over lang tid og er i et pleieforhold, så kan en tenke seg at denne typen diskusjoner kan oppstå i dag, også.

– Men når denne lærebokforfatteren da fastslår at sykepleieren skal gi seg til slutt – hvordan bør det være i dag?

– Vi må forsøke å gå lenger. Nissen var svært radikal på sin tid, dette var jo på 1800-tallet. Hvis vi skal være like radikale i vårt samfunn, bør vi si at sykepleieren og legen skal møte hverandre som helt likeverdige profesjonsutøvere i en slik dialog. Sykepleierne bør ikke la seg undertrykke, mener Martinsen.

Respekten for andre kilder

– Michel Foucault snakker om å lete etter kilder som blir oversett. Jeg ønsker å peke på at erfaringsbasert kunnskap også er viktig, den er ikke ureflektert, slik vi læres til å tenke i det moderne samfunnet.

– I tidligere tider, før forskningen, hadde kvinner viktige roller som behandlere, for eksempel som «kloke koner» og fødselshjelpere. Betyr det at kvinner kan ha tapt mer enn menn på den modernitetsprosessen som du snakker om?

– Ja, det er en respekt som er blitt tatt fra kvinnene, ved at omsorgskunnskapen marginaliseres. De profesjonene som er nærmest den syke kroppen i dag, må ta tilbake denne respekten.

– Er du ikke redd for at gjeninnføring av sanselighet og oppvurdering av erfaringsbasert kunnskap kan bringe kvinner tilbake til en stereotyp rolle der omsorg er kvinners egenskap, eller såkalt «kvinnelig intuisjon»?

– Nei, omsorgen er ikke kvinnelig eller mannlig. Den blir kjønnet og tillagt slike vurderinger gjennom samfunnsbestemte ordninger, men for meg er det viktig å presisere at omsorgen er allmennmenneskelig. Det handler om å bringe den tilbake til det helt grunnleggende, tilbakeført forbi alle kjønnede tilstander. Mitt anliggende er å problematisere påstanden om at praksis må være forskningsbasert, sier Martinsen.

– Er det representantene for de typiske kvinneprofesjonene som selv har ansvaret for å ta tilbake respekten for erfaringen?

– Ja, og forskerne bør støtte dem. To forskjellige logikker kan spille sammen, og praktikerne må være med på skape sin egen praksis. Forskerne kan ikke bestemme alene! Da blir jo forskning teknikk