Kronikk

Likestillingsprosjektet har slett ikke «gått for langt». Det har sporet av

Den «nye» mannskampen har lenge pågått i andre land, men det er først nå den har fått grobunn i norsk sammenheng. Det er neppe tilfeldig.

Portrettbilde av Helene Aarseth
Likestillingsprosjektet retter seg i dag i mindre grad mot de skjevhetene i samfunnet som ligger under folks frustrasjoner, men heller mot å fremme bestemte gruppers rettigheter. Tanken om å endre samfunnsordningene som skaper frustrasjonene, er kommet i bakgrunnen, skriver Helene Aarseth. Foto: Arve Skjervheim/iStockphoto

Denne teksten er en kronikk. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatternes egen mening.

Vi har fått en diskusjon om menns og kvinners «tilgang» til goder. Noen snakker om en ubalanse i menns disfavør og at samfunnet er «rigget» for å møte kvinners interesser. Alle synes å være enige om at den siste tidens diskusjon om menns «tilgang» til kvinner kom feil ut.

Men det er all mulig grunn til å ta den «nye» mannskampen på alvor og prøve å forstå hva den handler om. Det kampen faktisk står om, er tilgang til kjærligheten. Om å få dele livet og hverdagslivet med barn, partner eller nære venner.

Frustrasjoner og lengsler

Dette er noe de fleste av oss betrakter som ganske grunnleggende. Frustrasjonen som kommer til uttrykk, bør derfor møtes på en ordentlig måte. Ironien er at «tilgang» til kjærlighet har vært selve kjernen i likestillingsprosjektet slik det har vært utformet i det nordiske velferdssamfunnet.

Når mange menn i dag opplever at de ikke er blitt sett eller hørt, har de åpenbart et poeng. 

Det er gode grunner til at kampen står om kjærligheten, om «tilgangen» til barn og livspartner. Vi lever ikke lenger i et samfunn der menn, eller kvinner for den saks skyld, «har» en jobb og «har» familie. Vi lever i et samfunn der hver og en av oss selv hele tiden må skape våre nære relasjoner, enten vi lever i en familie eller ei.

Disse nære relasjonene er også blitt viktigere enn før, fordi de gir oss en opplevelse av mening og trygghet i en flyktig og utrygg verden. Men de er samtidig blitt viktigere og mer utsatt.

Når mange menn i dag opplever at de ikke er blitt sett eller hørt, har de åpenbart et poeng. Det har i stor grad vært kvinners frustrasjoner og lengsler som har drevet frem likestillingskampen. For kvinner har derfor det personlige vært politisk. Den store fortellingen om undertrykking og frigjøring har gitt mening til deres personlige frustrasjoner.

Har sporet av

Menn har ikke på samme måte hatt tilgang til en slik fortelling. De har alltid vært «de andre» i likestillingskampen. Dette betyr ikke, som man nå kan få inntrykk av, at kvinner er blitt båret frem mens menns interesser er skjøvet til side.

Menns deltagelse i hverdagslivets nære relasjoner har vært et viktig mål. Ikke bare for å lette kvinners deltagelse i samfunns- og arbeidsliv, men også for å bygge ned en uheldig polarisering i samfunnet mellom de som er opptatt av omsorg og relasjoner, og de som er opptatt av penger og konkurranse, mellom den lille og den store verden.

Dette likestillingsprosjektet har slett ikke «gått for langt». Det har sporet av.

Stadig mindre synlig

Avsporingen skjedde i overgangen fra velferdssamfunnet til det globaliserte konkurransesamfunnet rundt årtusenskiftet. Velferdssamfunnets likestillingsprosjekt så kvinners frustrasjoner som uttrykk for at noe i samfunnet måtte endres. Målet var ikke å fremme én parts muligheter i konkurransen og dermed svekke andres, men å utvikle et samfunn som gjorde livet bedre for alle.

Tanken om å endre samfunnsordningene som skaper frustrasjonene, er kommet i bakgrunnen.

Reformene som ble utviklet den gang, som det familievennlige arbeidslivet og de sjenerøse permisjonsordningene, fikk kanskje særlig klangbunn i den urbane middelklassen, og dette er en slagside som kan ha gitt utslag som bør rettes opp. Men intensjonen var å legge til rette for et mer likestilt hverdagsliv for alle. Dette målet er blitt stadig mindre synlig.

Likestillingsprosjektet retter seg i dag i mindre grad mot de skjevhetene i samfunnet som ligger under folks frustrasjoner, men heller mot å fremme bestemte gruppers rettigheter. Tanken om å endre samfunnsordningene som skaper frustrasjonene, er kommet i bakgrunnen.

Havner i bakgrunnen

Som andre politikkområder ble også likestillingsarbeidet endret med målstyringen. For å fremme ønskede endringer ble bestemte mål fastsatt. Og det som er lettest å måle, er fordeling av goder mellom ulike grupper. Etter hvert slutter slike mål å være middel og blir i større grad et mål i seg selv. Har du bra skår kommer du også høyt opp i de internasjonale rangeringene i verdensmesterskapet i likestilling.

Det opprinnelige problemet som skulle løses og intensjonene med arbeidet kommer i bakgrunnen. Menneskelige frustrasjoner og lengsler blir ikke lenger sett som uttrykk for underliggende problemer og endringsmuligheter, men som tegn på at individuelle rettigheter er krenket eller at grupper diskrimineres.

Må ta seg sammen

Også i Norge har identitetspolitiske og nyliberale strømninger fra USA satt sitt preg på likestillingskampen. Selv om disse impulsene har ulike ideologiske røtter, og assosieres med ulike sider av det politiske spekteret, har de det til felles at kjønnskampen innsnevres til å handle om å komme opp og frem – å vinne i konkurransen. Den ene gruppens kamp mot andre og alles konkurranse med hverandre.

Svaret bør ikke være å dele folk inn i stadig flere undergrupper som står mot hverandre i et nullsumspill.

I disse verdensbildene ser det rett og slett ikke ut til å være mulig å tenke seg at hvite menn kan streve med livet, og at dette kan ha med mannsrollen å gjøre. Som gruppe er menn de privilegerte. Som individer må de ta seg sammen.

Når likestillingen betraktes som en konkurranse, der det handler om kvinners posisjoner vis-à-vis menn, fremstår det som om det handler om å fremme kvinners interesser. Dette selv om samfunnet på mange måter er blitt tøffere og konkurransen mer nådeløs – utviklingstrekk som tilsynelatende er «rigget» for en viss type menn.

Brukes som våpen

Menneskelige frustrasjoner og lengsler ses ikke lenger som uttrykk for underliggende problemer og muligheter, men som våpen i kampen for individuelle rettigheter. Det gjelder å hevde sin rett ved å dokumentere at man er utsatt for urett. Det er akkurat dette noen menn nå gjør. Da er det opp til samfunnet hvordan man skal svare.

Svaret bør ikke være å dele folk inn i stadig flere undergrupper som står mot hverandre i et nullsumspill, men å bruke erfarte problemer som veiviser i samfunnsutviklingen.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.