Gravide papirløse flyktninger kommer ofte for sent til legen

En ny doktoravhandling peker på vesentlige utfordringer med dagens fødselstilbud og livssituasjon til papirløse. 

Papirløse gravide migranter har seks ganger høyere sannsynlighet for at barnet de bærer dør før eller under fødsel sammenlignet med norskfødte kvinner.

Den viser også at risikoen for at barnet dør før eller under fødsel blant denne gruppen er fire ganger høyere enn for dokumenterte migranter eller innvandrere generelt.

– De har egentlig ikke lov til å være i Norge, men de har rett til svangerskapsomsorg.

– Våre funn tyder på at risikoen først og fremst er knyttet til deres status som udokumenterte, og ikke til helsetilstanden de hadde da de ankom landet, sier sykepleier og forsker bak avhandlingen, Frode Eick.

Studiene er de første i Norge som undersøker svangerskapsoppfølging og fødselsutfall blant papirløse migranter. 

Startet helsesenter for papirløse

I august 2009 var Eick med på å etablere Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo – den første frivillighetsdrevne klinikken for udokumenterte migranter i Norge. 

Som sykepleier møtte han mange gravide kvinner uten oppholdstillatelse som han henviste videre til helsestasjoner og sykehus. 

– Veldig sjeldent så vi dem igjen, og da lurte jeg på hvordan det egentlig gikk med dem.

Sykepleieren bestemte seg for å undersøke saken nærmere. 

Har ikke fastlege

Eick sier at livssituasjonen til de udokumenterte kvinnene er spesiell:

– De har egentlig ikke lov til å være i Norge, men de har rett til svangerskapsomsorg.

Denne rettigheten ble innført i 2011, forteller Eick. 

– Ifølge en forskrift til pasientrettighetsloven har de rett til akutt hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. 

Kvinner med norsk personnummer kan enkelt oppsøke fastlegen og sin lokale helsestasjon for svangerskapsoppfølging.

– Men udokumenterte migranter har ikke rett til fastlege. Derfor vil det ofte være uklart hvor de skal få den hjelpen fra, forklarer Eick.

Det hender at allmennleger tar imot papirløse migranter. Det viser en studie publisert i Den norske legeforenings tidsskrift i 2016. Rundt tusen leger ble spurt om de noen gang hadde tatt imot papirløse migranter. 23 prosent svarte ja. 

Legene oppga svangerskapsrelaterte helseproblemer som en av de vanligste årsakene til at pasientene henvendte seg. 

– Men i praksis går de fleste kvinnene direkte til helsestasjoner og jordmødre, påpeker Eick. 

Så hans spørsmål var: Hva hadde statusen deres som udokumenterte og mangelen på tilgang til helsetjenester å si for svangerskapsutfallet? 

Lite forskning

I Norge er det forsket lite på udokumenterte migranter, og nesten ingenting på situasjonen for gravide. 

Begreper som «healthy migrant effect» peker på at innvandrede personer i gjennomsnitt bedre helse enn den øvrige befolkningen i landet de migrerer til. Dette mener Eick kan ha en logisk forklaring.

– Det kan være enormt krevende å reise fra et land til et annet, særlig over kontinent. Så det er sannsynlig en viss seleksjon blant dem som har muligheten til å flytte på seg.

– At de har «rett til» visse helsetjenester betyr ikke at de nødvendigvis har tilgang til disse tjenestene.

Likevel har internasjonal migrasjonsforskning vist dystre tall når det gjelder fødsler. En svensk studie sammenliknet fødselsutfallet for udokumenterte migranter og befolkningen ellers. Den fant at migrantene hadde høyere risiko for tidlig fødsel og lav fødselsvekt. 

En dansk studie og en belgisk studie viser noe av det samme. Ifølge studiene har udokumenterte kvinner høyere risiko for perinatal død enn andre kvinner.

– Perinatal død refererer til dødsfall som skjer fra uke 22 i svangerskapet til én uke etter fødselen, forklarer Eick. 

En høy forekomst av perinatal død er ifølge ham en indikator på dårlig tilgang til kvalifisert helsehjelp. 

Samlet 582 journaler 

For å se på bruken av svangerskapskontroller blant papirløse migranter fokuserte Eick på kvinner som hadde registrert seg i de to frivillige helsesentrene drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Dette er de eneste helsesentrene for udokumenterte migranter i Norge. 

Eick og hans team fant 500 kvinner med totalt 582 graviditeter i perioden 2009–2020.

Et hovedfunn i studien var at nesten en tredjedel ønsket å gjennomføre provosert abort. Dette tallet er omtrent dobbelt så høyt som det norske gjennomsnittet.

Forskerne fant også at kvinnene kom sent til svangerskapskontroll – nesten halvparten kom etter uke 12. En fjerdedel kom etter uke 22. 

– Svangerskapet varer normalt i 40 uker, så dette er relativt sent, påpeker Eick. 

Må betale

At mange kom sent til svangerskapskontroll kan ifølge ham tolkes på flere måter. 

Eick forklarer at udokumenterte migranter har rett til å føde på en norsk institusjon, men at tilbudet varierer fra sted til sted. 

– At de har «rett til» visse helsetjenester betyr ikke at de nødvendigvis har tilgang til disse tjenestene.

Ofte vil mangel på informasjon og geografiske avstander være hindre for å få den hjelpen de trenger, ifølge ham. 

Et annet mulig hinder gjelder betalingsevne. 

– I prinsippet skal de betale for all helsehjelpen de mottar. Men hvis de ikke kan betale, kan sykehuset ettergi kravet. 

Mangel på kunnskap være en sentral forklaring på at mange av kvinnene henvender seg sent, ifølge forskeren:

– Kanskje visste de ikke hvor de skulle henvende seg. Det kan også skyldes at de manglet tillit til helsevesenet, kanskje av frykt for å bli oppdaget.

Eick legger til at mange kan komme fra land der svangerskapsoppfølging ikke er like tilgjengelig.

– Det kan gjøre at de kanskje ikke ser behovet. 

Mangler kunnskap

Ifølge Eick er det også lite kunnskap blant helsepersonell om regelverket. Det skaper problemer i møte med papirløse migranter. 

– Siden helsevesenet er basert på at pasienter registreres med personnummer, kan det være forvirrende for ansatte ved helsetjenestene når gravide uten oppholdstillatelse kommer for å få hjelp.

– Livsstilsendringer – som helsepersonell ofte anbefaler – er kanskje vanskelig å gjennomføre for kvinner som lever i en utrygg situasjon.

At pasientene ikke har personnummer gjøre det også vanskelig å få kontinuitet i behandlingen, påpeker Eick. 

– Vanligvis samles all informasjon i én elektronisk pasientjournal – men slik er det ikke for udokumenterte migranter.

Hvis en migrant har flere konsultasjoner på samme sykehus, men ikke har personnummer, kan de ende opp med mange ulike journaler. 

– Dette gjør det vanskelig å få en helhetlig oversikt over deres helsehistorie.

Uten folkeregistrert adresse og mobilnummer, havner de papirløse migrantene på kanten av samfunnet, ifølge Eick. Han sammenlikner situasjonen deres med andre marginaliserte grupper som rusavhengige og sexarbeidere.

– Helsevesenet har en utfordring i å gi god helsehjelp til marginaliserte grupper som ikke kan følge de samme rutinene som resten av befolkningen. Personer som har vanskelig for å motta SMS om timeavtaler eller ikke bor på en fast adresse. 

– Dette viser at vi trenger en mer fleksibel tilnærming, mener Eick.

Hvem er de kvinnelige migrantene?

Dagens ordning medfører nemlig vesentlige konsekvenser.

Det understreker tall fra studiene. 

De fant en økt risiko for uheldige svangerskapsutfall. Hastekeisersnitt, blødning og fødselsskader. 

Eick påpeker at mange hadde få svangerskapskonsultasjoner. 

– Den offisielle anbefalingen er å ha åtte konsultasjoner i løpet av et svangerskap. Men mange av de papirløse kvinnene hadde bare én eller to før de ble henvist videre til offentlig helsetjeneste. Hvor mange de fikk der, vet vi ikke.

Han peker på et overraskende funn: 

– Det er verdt å merke seg at selv kvinner som kom tidlig til svangerskapsoppfølging, ikke hadde redusert risiko for uheldige utfall. 

Det kan ifølge Eick tyde på at helsehjelp under svangerskapet har mindre effekt dersom pasienten befinner seg i en utsatt livssituasjon.  

– Livsstilsendringer – som helsepersonell ofte anbefaler – er kanskje vanskelig å gjennomføre for kvinner som lever i en utrygg situasjon, bor hos andre, eller til og med er hjemløse.

Kommer «når det kniper»

Patji Haakon Alnæs-Katjavivi har jobbet i 18 år som fødselslege ved Ullevål sykehus, hvor det å ta imot papirløse migranter er en del av hverdagen. Legen kjenner seg mye av det Frode Eick beskriver i sin forskning.

– Papirløse kvinner har ofte ikke valgt å være i den situasjonen de er i, men må stå i den med mindre oppfølging. Usikkerhet og språklige utfordringer er viktige faktorer, forklarer Alnæs-Katjaviv.

Fødselslegen bekrefter at de papirløse kvinnene ofte kommer sent til lege.

– De risikerer å komme inn når det virkelig haster – når det «kniper», legger han til.

En morkakesvikt, hvor barnet ikke får nok næring, er ifølge Alnæs-Katjavivi et eksempel på en «stille» komplikasjon som kan oppstå ved gap i oppfølgingen.

– Hvis de venter for lenge, kan det bli kritisk. 

Stress kan også bidra til for tidlig fødsel, forklarer han.

Papirløse migranter mangler ofte kunnskap om det norske helsevesenet, forteller Alnæs-Katjavivi. Det kan gjøre det vanskelig å navigere.

– Det er mye implisitt kunnskap i samfunnet vårt om hvordan man skal forholde seg til helsetjenester som disse kvinnene ofte går glipp av, sier Alnæs-Katjavivi. 

– Betydelig bidrag 

– Denne doktorgraden er et betydelig bidrag til kvinnehelsefeltet, skriver Hege Kristin Andreassen i en e-post til Kildens nyhetsmagasin.

Hun er førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning på UiT Norges arktiske universitet, og har forsket på kvinnehelse.

Andreassen trekker fram tilgang til helsetjenester som særlig viktig. Ifølge forskningen til Eick kan tilgang ha mye å si for hvordan det går med fødslene. 

– Kanskje må vi også se ut over den rent juridiske og administrative håndteringen av disse brukerne av helsetjenester, og til de menneskelige aspektene ved det å leve som papirløs flyktning, skriver hun.

– Det er snakk om store emosjonelle, sosiale og relasjonelle belastninger over tid. Er dette faktorer vi som samfunn og velferdsstat kan møte på andre og bedre måter enn vi gjør i dag?

Artikkelen ble endret 11. oktober kl. 12.50.