– Loven om eggdonasjon beskytter kjernefamilien

Etter mange års debatt, ble det i 2020 vedtatt at eggdonasjon skulle være lovlig i Norge.

– Utgangspunktet mitt var at man hadde diskutert for eller imot eggdonasjon i mange år, men nå var det altså lovlig. Jeg ønsket derfor å se nærmere på hva eggdonasjon ble til når det nå skulle innføres i Norge, sier Ingvill Stuvøy, sosiolog og førsteamanuensis ved NTNU.

Stuvøy har skrevet artikkelen «Eggdonasjon fra forbud til tilbud» i utgave 3-2024 av Tidsskrift for kjønnsforskning, som hun også har vært gjesteredaktør for. 

Reproduksjon med tre aktører

– I artikkelen har jeg studert veien fra at eggdonasjon var forbudt til det ble vedtatt i Stortinget og nå er et tilbud på norske offentlige og private fertilitetsklinikker, forteller Stuvøy.

Metoden hun har brukt i artikkelen er dokumentanalyse. 

– Jeg analyserer politikernes vedtak og hvordan byråkratene, i dette tilfellet Helsedirektoratet, har operasjonalisert det politiske vedtaket i utarbeidelsen av retningslinjer for praksisen i klinikkene, forklarer hun.

Stuvøy tok doktorgrad med en avhandling om transnasjonal surrogati i 2018, og har reproduksjon, kjønn og teknologi som sine primære forskningsinteresser. 

– Jeg er interessert i eggdonasjon fordi det, i likhet med surrogati og sæddonasjon, involverer en tredjeperson. Altså at unnfangelsen eller fødselen av barnet krever en person utover de som skal bli foreldre. 

– Det er særlig det kroppslige og ikke-teknologiske reproduktive perspektivet som opptar meg. Hvordan forstår vi den assistansen det å donere egg innebærer, og hvordan forholder vi oss til den som assisterer?

Debatten i forkant av reformen har handlet mye om hva slags type assistanse man skal gi ufrivillig barnløse, forklarer Stuvøy.

– Den norske diskusjonen om eggdonasjon har særlig dreid seg om de ufrivillig barnløse og likestilling mellom infertile kvinner og infertile menn. Men man har i liten grad vært opptatt av giver – den som skal donere eggene. 

– Man gir fra seg et potensielt barn

Merete Lie, professor emeritus ved NTNU, skrev en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning fra 2023 sammen med Guro Korsnes Kristensen, hvor de undersøkte det å være eggdonor. Forskerne intervjuet 20 kvinner mellom 25 og 35, halvparten bodde med en partner og en tredjedel hadde barn.

– Alle vi intervjuet mente det var bra at tilbudet om eggdonasjon fantes. Men de hadde liten kunnskap om hva det faktisk ville bety å være donor; både rent kroppslig og om det fantes en økonomisk kompensasjon. 

De fleste ville ikke donere, forteller Lie.

– Kvinnene så på det som en veldig alvorlig beslutning. De mente man ikke bare gir fra seg et egg, men et potensielt barn, utdyper hun.

– Man vet ikke hvordan det vil gå med barna, og det er umulig å vite om de vil få det bra. Dette opptok dem, de følte det som en veldig stor avgjørelse.

Det er mye enklere biologisk sett å donere sæd enn å donere egg, understreker Lie.

– Man har også i mye større grad vektlagt dette med altruisme ved eggdonasjon. Kvinnen skal altså gi egg for å hjelpe andre barnløse, og ikke for å tjene penger. 

Dette har ikke preget debatten om sæddonasjon, og henger sammen med synet på kjønn, mener Lie.

– Kvinnen skal være altruistisk. Egget blir et veldig sterkt symbol – på barnet, på kvinnen og på båndet mellom mor og barn. Mens sæden kan være overalt. Jeg tror ikke noen tenker på sæden som et potensielt barn.

Ukjent, men ikke anonym donor

Eggdonasjon ble tillatt fra 1. januar 2021. Et viktig argument for å tillate det i Norge har vært likestilling. Man har blant annet pekt på at sæddonasjon har vært mulig; så hvorfor skulle man ikke kunne hjelpe kvinner som ikke har fertile egg når man hjelper menn som ikke har fertil sæd.

– Et fellestrekk ved reguleringen av egg- og sæddonasjon, er pålegget om at donor ikke kan være anonym, men samtidig skal være ukjent for mottakerparet av sæden eller egget, forteller Ingvil Stuvøy. 

–  Det at donor ikke kan være anonym innebærer at barnet kan få vite om og eventuelt kontakte donoren etter hen fyller 15 år. Samtidig utelukker kravet om ukjent donor at familien og barnet kan etablere en relasjon til donor underveis i barndommen. Det utelukker også at man kan bruke en venn eller annen bekjent som donor, noe som ellers kunne vært aktuelt for noen.

– Man kunne tenkt annerledes rundt hva en donor skal være i et barns liv.

Familien som blir til ved hjelp av donasjonen, den assisterte familien, blir dermed slik staten legger opp til det, en kopi av kjernefamilien med mor, far og barn. Dette er et paradoks ved den sammenhengen eggdonasjonen inngår i, kommenterer Stuvøy.

– Etter som et barn som er unnfanget ved hjelp av eggdonasjon i realiteten har tre personer som sitt biologiske opphav: En som bidrar med egg, en som bærer fram og føder barnet og en som bidrar med sæd, utdyper hun.

– Man kunne tenkt annerledes rundt hva en donor skal være i et barns liv. For eksempel kunne man betraktet det at barnet har tre personer som har bidratt til ens tilblivelse, som en ressurs. 

I stedet har man altså valgt at donoren skal være ukjent for foreldrene, og for barnet de første femten årene av livet. 

– Jeg tenker man dermed har lagt seg på en linje som begrenser hva en familie er og kan være, sier Stuvøy.

Ulikt syn på egg og sæd i kulturen

Parallellen til sæddonasjon har vært viktig for reformen i Norge. Ingvill Stuvøy har i sin studie utforsket hvorvidt reguleringen og retningslinjene for eggdonasjon skiller seg fra sæddonasjon og i så fall på hvilke måter og hvorfor.

– For eksempel har man satt ulike aldersgrenser for egg- og sæddonorer. For sæddonorer har man kun satt en nedre grense på 18 år, men for kvinnelige givere har man i tillegg satt en øvre aldersgrense, 35 år. 

– En annen forskjell er at den nedre grensen for å donere egg er høyere enn for å donere sæd. Der menn betraktes som potensielle donorer allerede fra fylte 18, så må kvinner fylle 25 år før politikerne mener de kan donere. Her handler det ikke om kroppslige kjønnsforskjeller på hvor lenge man er fertil, men trolig om noe annet, sier Stuvøy.

Årsaken til forskjellen i måten eggdonasjon og sæddonasjon er regulert og organisert på kan også bunne i ulike holdninger til sæd og egg i kulturen, mener Stuvøy. 

– I reguleringen av egg- og sæddonasjon, er det også slik at man ikke tillater eggdonasjon fra land utenfor Norden, en restriksjon som ikke gjelder for sæddonasjon, forteller hun.

– Jeg kan ikke basert på min studie si hvorfor lovgiverne innførte denne restriksjonen for eggdonasjon. En mulig forklaring er at man har vært opptatt av å holde markedet på avstand. Eventuelt også at lovgiverne er mer bekymret for at eggdonorer blir utnyttet i det internasjonale fertilitetsmarkedet enn hva de er for sæddonorer, sier hun.

Basert på altruisme

Norden opererer med omtrent de samme vilkårene og rettighetene knyttet til eggdonasjon, noe som gir en gjensidig regulering på tvers av landene, ifølge Stuvøy.

– En forskjell er også at man stiller krav om at kvinner som skal donere egg, går til veiledning først. Til menn er dette imidlertid bare anbefalt og ikke pålagt.

Alle disse forskjellene bidrar til at eggdonasjon ikke blir en kopi av sæddonasjon, forteller Stuvøy.

– Intensjonen har vært at eggdonasjon skulle innføres etter modell av sæddonasjon, men så blir det likevel ikke helt likt i praksis.

Men det er også likheter, som at begge typer donasjon skal være basert på altruisme.

– Altså et ønske om å hjelpe ufrivillig barnløse. Dette kommer tydelig frem i informasjonen helsemyndighetene har utarbeidet til donorene, sier Stuvøy.

– Man har ikke lagt noen føringer for hva det skal koste eller hvilken profitt klinikkene kan ha, men altså vektlagt at den som donerer ikke skal motiveres av penger.

Strengt regulert, også i Danmark

Stine Willum Adrian er professor i helsesosiologi ved UiT. Hun er opprinnelig dansk og forteller at også i Danmark er alt som har med kvinnekroppen og eggdonasjon strengt regulert, mye strengere enn det som gjelder for sæddonasjon.

– Ta for eksempel at mens en kvinne kun kan få satt inn egg frem til hun er 46, mens for mannen har det å donere sæd ingen øvre aldersgrense, sier hun.

– Det er jo ikke særlig logisk, kvinner lever jo også lenger.

Adrian er enig med Stuvøy i at man med den strenge reguleringen ønsker å hindre at egg blir en markedsvare.

Sæd er big business i Danmark, forteller Adrian

– Der har man flere store sædbanker som tjener penger på omsetning av sæd. Sæddonoren får 3–500 kroner per ejakulasjon, men sædbankene tjener enorme summer, sier hun.

– Mens det er ikke lov å handle med egg på samme måte. Det var først i 2012  at det ble mulig å sende nedfrosne egg ut av Danmark, men egg får fortsatt ikke selges videre på det frie markedet.

Også Adrian knytter denne forskjellen til kulturelle kjønnede forestillinger. Man referer til ideen om «det naturlige», ifølge Adrian.

– Menn er fertile fra de kommer i puberteten og livet ut, mens kvinners fruktbarhet har en tidsbegrensning, frem til menopausen, sier hun.

– Samtidig er forestillingen om altruisme mye sterkere knyttet til kvinner som donerer egg enn til menn som donerer sæd. 

Her refererer Adrian til en amerikanske studie gjort av professor i sosiologi ved Yale University, Rene Almeling. 

– Almeling viser at det er mer legitimt for menn å se kompensasjonen som en form for lønn enn for eggdonorene, hvor man i større grad bruker en gavemetaforikk.

Prinsippet om ukjent donor utfordres

Adrian er enig med Stuvøy i at regelen om ukjent donor kan handle om å opprettholde kjernefamilien som en egen lukket enhet.

– Det heter seg at donoren er åpen, men ved å sette en aldersgrense før barnet får kontakte egg- eller sæddonoren fastholder man at det ikke skal være noen kontakt, sier hun. 

– Samtidig ser vi at både solomødre og barna som blir til ved hjelp av donor i stadig større grad leter opp giverne og eventuelle biologiske søsken via nettet. Både Google og DNA-tester, som bestilles på nett og koster 500 kroner, gjør dette mulig.

Så hvorfor tar man ikke konsekvensen av at prinsippet om ukjent donor utfordres og tar det med inn i diskusjonen om lovgivningen? Spør Adrian.

– Hva gjør vi med disse nye familiene? Hvilke behov kan oppstå og hvilke ordninger kan man skape som kan imøtekomme disse? Og hvorfor har man ikke en bytteordning som gjør at man kan rekruttere givere og mottakere gjennom familie og nettverk i stedet for å betale?