Masterpriser til oppgaver om digitale nomader og skeive rom i litteraturen

Åse Hiorth Lerviks priser for 2022 gikk til Elizana Coltman og Patricia Aida Linao. 

Prisvinner og jury på utdelingen av Åse Hiorth Lerviks pris 2023
En fornøyd stipendvinner omkranset av årets jury under gårsdagens utdeling av Åse Hiorth Lerviks priser. Fra venstre: professor Ann Therese Lotherington, vinner av masterstipend Oda Nigist Wigstøl, professor Ana Luisa Sanchez Laws, og postdoktor Paula Ryggvik Mikalsen. Foto: Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Foto: SKK/UiT

Prisene ble delt ut på Senter for kvinne og kjønnsforsknings årlige sensommerfest ved UiT - Norges arktiske universitet, og gikk til den beste masteroppgaven med et kjønnsteoretisk perspektiv og den beste masteroppgaven om et kjønnsrelatert tema.

Urfolk og LHBTIQ

– Det å motta Åse Hiorth Lerviks pris for masteroppgaven min om asiatiske kvinnelige digitale nomader var som å få kirsebæret på toppen av kaken, forteller Patricia Aida Linao.

Linao fikk prisen for den beste masteroppgaven med et kjønnsrelatert tema, med tittelen: «The Rise of the Asian Female Digital Nomad». Prisvinnerne får 25 000 kroner hver.

– Jeg vil bruke prisen til å fremme min forskning på urfolk og LHBTQ, og livene deres på Filippinene. Men den største gaven var selve æren ved å få prisen, forteller hun.

Linao tok masteren sin i turismestudier (Department of Tourism), og har skrevet om digitale nomader. Den digitale nomaden er en profesjonell som jobber på nett og derfor ikke trenger å være tilstede på et kontor, samme by eller land der selskapet hen jobber for befinner seg. Linao valgte å skrive om asiatiske kvinnelige digitale nomader fordi det var basert på hennes egne erfaringer. 

– Gjør den oss virkelige friere, eller er det bare en luftspeiling?  

– Gjennom feltarbeidet til studien min, fikk jeg kontakt med andre inspirerende asiatiske kvinner som har valgt å bryte med tradisjonelle mønstre og skape sine egne unike reiser, utdyper Linao.

– Jeg fant ut at kvinnene opplevde et paradoks ved den friheten det innebærer å være digitale nomader: På den ene siden erfarte de tradisjonelle arbeidsplasser som struktur, selvdisiplin og strategisk planlegging som viktige for å oppnå en balansert livsstil. På den andre siden opplevde de at den nomadiske livsstilen gjorde dem ensomme.

Hun mener disse funnene reiste essensielle spørsmål ved den nomadiske livsstilen:

– Gjør den oss virkelige friere, eller er det bare en luftspeiling?  

Linaos avhandling imponerte ikke bare veileder og sensorer, men også juryen, som blant annet skriver i sin vurdering: «Avhandlingen holder et høyt faglig nivå, både teoretisk og metodisk, og fokuset på asiatiske kvinner i denne sammenhengen er både viktig og banebrytende. Hun tilfører kunnskap til dette forskningsfeltet og har med avhandlingen skapt et godt grunnlag for en fremtidig akademisk karriere.»

Prisen og prisvinnerne
  • Åse Hiorth Lerviks priser blir delt ut til til beste masteroppgave med kjønnsrelatert tema og beste masteroppgave med et kjønnsteoretisk perspektiv.
  • Prisen er på 25 000 kroner og har blitt delt ut årlig av Senter for Kvinne- og kjønnsforskning ved UiT - Norges arktisk universitet siden 1996.
  • Åse Hiorth Lervik (1933–1997) var en norsk litteraturviter. Hun utga flere bøker om kvinnelige forfattere og skildringer av kvinner i norsk litteratur.
  • Elizana Coltman vant prisen for beste masteroppgave med et kjønnsteoretisk perspektiv: «Defiantly Queer Spaces: Queer Exploration, Becoming, Resistance, and Joy in the Liminal Spaces of No One Can Pronounce My Name and Ministry of Utmost Happiness».
  • Patricia Aida Linao vant prisen for beste masteroppgave med et kjønnsrelatert tema: «The Rise of the Asian Female Digital Nomad».
  • Juryen har bestått av av professor Ann Theres Lotherington, professor Ana Luisa Sanchez Laws og postdoktor Paula Rygg Mikalsen.

     

Eksprimenterer med identiteter

Prisen for den beste masteroppgaven med et kjønnsteoretisk perspektiv, gikk til Elizana Coltman. Oppgaven har tittelen: «Defiantly Queer Spaces: Queer Exploration, Becoming, Resistance, and Joy in the Liminal Spaces of No One Can Pronounce My Name and Ministry of Utmost Happiness», og er skrevet ved Institutt for språk og kultur. 

Coltman har nærlest to romaner: Ministry of Utmost Happiness av Arundhati Roy og No One Can Pronounce My Name av Rakesh Satyal, og viser hvordan skeive rom i tekstene tillater karakterene å eksprimentere med identiteter som trosser heteronormative strukturer.

Juryen skriver i sin begrunnelse for prisen at Coltmans avhandling demonstrerer et høyt faglig nivå som har imponert både veilederen og jurymedlemmene, og at oppgaven er et fremragende bidrag til kjønnsforskningen. De peker på at kandidaten gjennom bruk av metode, teori og materiale tydelig viser sin evne til selvstendig og kritisk engasjement i et høyst relevant tema.

Utforsker sin etiopiske identitet

I år ble det i tillegg delt ut et masterstipend, også på kr. 25.000. Det gikk til Oda Nigist Wigstøl som er i sitt andre år på master ved UiT. Wigstøl blir dessuten tilbudt kontorplass ved Senter for Kvinne- og kjønnsforskning.

Wigstøl forteller at hun lenge har søkt å forstå den andre delen av identiteten sin bedre. Tittelen på oppgaven er «'Unity in Diversity' – Identity, Women and Cultural Attire in Contemporary Ethiopia».

– Jeg har spurt meg selv: Hva betyr det egentlig å være etiopisk, sier hun.

– Etiopia et mangfoldig land både med tanke på forskjellige religioner, språk, etnisiteter og kulturer. Samtidig er Etiopia er et land sterkt preget av konflikt som har pågått over lang tid. Og dessverre står etnisitet sterkt i den pågående konflikten. I mitt prosjekt er jeg interessert i å utforske hva som foregår og hvordan denne fellesidentiteten kanskje er i forandring. Også hva den er på vei til å bli …

Hva betyr det å bære en kjole som tilhører en annen etnisk gruppe enn din egen, i en konflikt som promoterer hat, korrupsjon, forfølgelse, tortur, og splittelse? 

Wigstøl skriver om kvinner og har lett etter elementer som forener istedenfor å skape splittelse.

Jeg bestemte meg for å fokusere på en kjole som kalles «Kemis». Dette er en kjole alle etiopiske kvinner bærer, forteller hun.

– Man finner kjolen med små variasjoner innenfor enhver etnisk gruppe. Kjolen lages med religiøse symboler, og uten. Noen med mange farger, og andre med veldig enkelt mønster. Men hva betyr det å bære en kjole som tilhører en annen etnisk gruppe enn din egen, i en konflikt som promoterer hat, korrupsjon, forfølgelse, tortur, og splittelse?   

Wigstøl er beæret over stipendet og setter særlig pris på å få tilgang til et kontor, som gir henne tilgang til dyktige og støttende mennesker.

– Dette prosjektet er personlig for meg, og det er en drøm å realisere det. Tilskuddet har gjort det mulig for meg å dra til Etiopia over en lengre tidsperiode, og delta i det sosiale felleskapet i Addis Abeba, forteller hun.

– Målet er at den etnografiske filmen jeg skal produsere gjenspeiler tematikken og noen menneskers opplevelse av den stadig forandrende situasjonen i Etiopia.

Både Linao og Wigstøl var til stede på prisutdelingen, mens Coltman har fått phd-stipend og flyttet til Canada og var derfor forhindret fra å delta.

Artikkelen ble endret 4/9-23, kl. 13.00.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.