Det var ikke sånn vi var vant til å se Hadia Tajik, mente flere.
Høsten 2020 ga daværende nestleder i Arbeiderpartiet ut selvbiografien Frihet: En politisk og personlig historie.
På bokomslaget er politikeren ikledd mørkegrønn powersuit i velur, utringet blondetopp og sko med lange, spisse hæler.
Flere reagerer på bildet. Noen mener hun byr på egen kropp.
– En tidligere redaktør i Klassekampen sammenliknet bildet med et fransk Boudoir-fotografi. Småfrekke, erotiske bilder av halvnakne kvinner i omkledningsrom, sier Anja Vranic, doktorgradsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
I artikkelen «Strukturell sexisme eller kvinnefrigjørende?» har Vranic analysert den offentlige debatten som oppstod på bakgrunn av bokomslaget.
– Alle debattantene i min studie handlet i feministisk ånd, sier Vranic.
Alle var for kvinnefrigjøring.
– Debatten handler i hovedsak om feminisme fordi den dreier seg om hva frihet for kvinner er, men basert på veldig ulike forståelser av disse begrepene.
Tok bladet fra munnen
En av de første til å kritiserte bildet var Karoline Holmboe Høibo, fakultetsdirektør ved Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora ved Universitet i Stavanger:
«Bildet vitner om en holdning om at kvinners meninger ikke er tilstrekkelig interessante i seg selv», skrev hun i en kommentarartikkel i Stavanger Aftenblad den 24. oktober 2020.
Bildet ødelegger ikke bare for Tajiks politiske budskap, men også for andre unge kvinners mulighet til å virke politisk i fremtiden, ifølge Høibo.
– Høibo synes bildet var veldig amerikansk, noe som flere kan være enige i, kommenterer Vranic.
– Der er vi vant til å se kvinnelige politikere som Hillary Clinton og Michelle Obama i full glamour med nøye stylet hår og sminke. Men dette er nytt i norsk sammenheng. Her har politikerne ønsket å fremstå mer jordnære.
Tajik slår tilbake
I en kommentarartikkel i Stavanger Aftenblad avfeier Tajik kritikken:
«Hva er det med en kvinnekropp med klær på fra topp til tå, som gjør den så seksuell for enkelte?» spør hun.
Hvis anklagen kom fra en pakistansk mann, hadde hun skjønt det.
«Men den kommer fra en kvinnelig akademiker. Hun synes jeg burde vært mer konform».
Mange mente Høibo opptrådde som kvinnepoliti.
Ap-nestlederen fikk støtte fra kvinnelige politikere og samfunnsdebattanter på tvers av det politiske spekteret. Ap-politikerne Kristine Gramstad Wedler og Anette Trettebergstuen var blant dem. Det var også politisk redaktør i Drammens Tidende Hege Breen Bakken, og Inger Merete Hobbelstad, politisk kommentator i NRK.
Saken fikk stor oppmerksomhet.
– Mange mente Høibo opptrådde som kvinnepoliti. At innlegget hennes var et forsøk på å utøve sosial kontroll. Et forsøk på å innskrenke hva kvinnelige politikere kan gjøre i sin fremtoning, sier Vranic.
Høibo hadde antydet at Tajik var offer for kvinneundertrykkende strukturer. Det mente flere av kritikerne var tull.
– Ifølge dem var det ikke noe press ovenfra om hun må kle seg på en spesiell måte. Tajik handlet ut ifra sitt eget ønske om å føle seg fin, mektig og signalisere sin egen frihet, mente de.
Sexsymbol eller morsfigur?
Kvinnelige politikere blir oftere omtalt i polariserte vendinger, påpeker Vranic.
– Politikken har tradisjonelt vært et mannlig domene, noe som gjør at kvinnelige politikere måles opp mot en mer mannlig politikerstil. Kvinner risikerer i større grad å bli oppfattet som malplasserte, som for feminine eller for maskuline.
De kan bli oppfattet som for sexy, bedt om å endre på utseende sitt eller bli latterliggjort for det, ifølge Vranic.
– Kritikken oppfattes dermed som urettferdig, fordi Tajik er dømt til å feile uansett hvordan hun fremstiller seg.
Sammenliknet norsk og fransk politikk
Anne Krogstad, prosessor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, har forsket på visuell retorikk i politikken. Sammen med Aagoth Storvik, har Krogstad sammenliknet kvinnelige politikere i Norge og Frankrike i perioden 1980-2010.
Den politiske kulturen i de to landene er svært forskjellig.
– Vi beskriver fransk politikk som en cocktail bestående av heltedyrkelse, erobring, lidenskap, estetikk, sammensvergelser og drama, forklarer Krogstad. Norske politikere kan ikke omfavne makt og elitisme på samme måte. Norsk politikk har tradisjonelt vært relativt udramatisk, preget av fornuft, nøkternhet, moral og lun sjarm.
Mens det politisk-kulturelle lederskapsidealet i Frankrike har vært den sterke og karismatiske leder, har det i Norge lenge vært den fellesskapsorienterte «folkets tjener».
– Vi har sammenfattet disse to ulike politikeridealene i uttrykkene «uanstrengt lederskap» og «demonstrativ beskjedenhet».
Står ovenfor et dilemma
Hva så med kjønn?
– I Frankrike er karismatisk makt og forførelse del av den politiske kulturen – for menn. Denne formen for karisma er mer problematisk for franske kvinner. Om de gjør det samme som menn, blir de «lest» annerledes.
Derfor har kvinner måttet eksperimentere med andre deler av det nasjonale kulturelle repertoaret for å få oppslutning, legger Krogstad til.
Analysene til Krogstad og Aagoth indikerer at det er lettere for kvinner å oppnå politisk oppslutning innenfor kulturelle rammer der folkelighet er et lederskapsideal.
Det var større romslighet for eksperimentering med politikerfremstillinger for ti-femten år siden enn det er nå.
– Det nedtonede og samhørighetsorienterte politikeridealet vi ser i Norge har dermed vært lettere å oppfylle for kvinner.
Men da oppstår et annet dilemma for kvinnene:
– En for sterk nedtoning av dem selv – i tråd med nasjonal politisk kultur – kan gjøre at de overses. Dermed ender de norske kvinnene likevel opp med å måtte utfordre kulturelle og kjønnede politikerstereotypier for å synes i det politiske landskapet.
Mødre og forførere
Studiene til Krogstad og Aagoth viser hvordan maskulinitet og feminitet kommer i spill i politisk lederskap i ulike land, på ulike tidspunkter.
– Kategoriene som drøftes for kvinner i politikken er blant andre «barske kvinner», «forførere», «mødre», «historiske heltinneskikkelser», «opprørske kvinner», «glamorøse kvinner» og «ironisk feminine kvinner».
Ifølge Krogstad kan bokomslaget til Hadia Tajik leses – og blir lest – med referanse til flere av disse.
Rammene for den visuelle retorikken er også strammere i dag, mener hun.
– Mitt inntrykk er at det var større romslighet for eksperimentering med politikerfremstillinger for ti-femten år siden enn det er nå.
Kvinne eller maktperson?
Blant feminister er diskusjonen om hvordan kvinner kan og bør fremstille seg, preget av harde fronter.
– Kvinner har vært undertrykt gjennom historien. Derfor mener noen at kvinner bør støtte hverandre. Stå sammen mot undertrykkelsen, sier Anja Vranic.
Vranic forteller at flere av kvinnene som forsvarte Tajik i diskusjonene rundt bokomslaget hentydet til ideen om et medsøsterskap der kvinner forventes å stå sammen.
Derimot innvendte andre at Tajik tross alt var en mektig politiker:
«Aps nestleder er ikke bare sitt kjønn, hun er en maktperson», skrev kommentator i Dagens Næringsliv Eva Grinde, som også ga sitt besyv med i debatten.
Hva viser diskusjonen rundt bokomslaget oss? At det kan være vanskelig å kritisere en kvinne i en maktposisjon uten at kjønn blir et tema?
– Når en kvinne i en maktposisjon kritiseres, kan det være vanskelig å skille mellom maktrollen og kjønnet hennes. Fordi kvinner i større grad enn menn blir kritisert i det offentlige rom, kan man fort tro at kritikken kommer fordi hun er kvinne og ikke fordi hun er maktperson, sier Vranic.
Postfeminisme og Nicki Minaj
I dag mener flere at kvinneundertrykkelse er historie. Denne tankegangen har gitt opphav til begrepet postfeminisme.
Vranic bruker dette begrepet for å kaste lys på debatten rundt Hadia Tajik.
For å illustrere fenomenet, referer hun til rapperen Nicki Minaj.
– Nicki Minaj kaller seg feminist og har feministiske budskap i musikken sin, men samtidig bruker hun enorme ressurser på å leve opp til tradisjonelle feminine kroppsidealer.
Hvis alle har full frihet til å gjøre akkurat hva de vil, hvorfor ser alle da så like ut?
Rapperen er kompromissløs i sin bruk av kropp og seksualitet, og har gjennomgått ekstreme kroppsmodifikasjoner for å se ut som hun gjør.
– I en postfeministisk tankemåte, oppfattes Nicki Minaj som at hun er «fri til å være seg selv», og at hun derfor fremstår slik hun gjør.
Mot dette kan man innvende at rapperen egentlig bare gir etter for rådende definisjoner av hva som er attraktivt for en kvinne.
– Hvis alle har full frihet til å gjøre akkurat hva de vil, hvorfor ser alle da så like ut? spør Vranic.
Kjøpepress og uoppnåelige idealer
Vranic forbinder postfeminisme med forbrukerkultur og individualisme.
– Vi blir oppfordret til å bruke gjenstander, kjøpe kosmetiske produkter og gjennomgå kirurgiske inngrep for å bli vårt sanne jeg. Tanken er at vi gjør disse tingene for oss selv. Ikke for andre.
Når det kommer til Tajik-boken, blir spørsmålene:
Kler hun seg glamorøst for sin egen del?
Og hvilken innvirkning har omslagsbildet på politikken for øvrig, og da særlig andre kvinnelige politikere?
– Vi har ulike forståelser av hva feminisme er, og derfor har vi også svært ulike svar på disse spørsmålene. Debatten viser at nettopp kjønn i den politiske sfæren fortsatt polariserer og kan skape strid, konkluderer Vranic.
