Portrett

Elisabeth Eide – en pioner i norsk medieforskning

Fra journalist og lektor til frontfigur i norsk medieforskning. Forsker og forfatter Elisabeth Eide svinger seg til jazz og Bob Dylan, og har viet karrieren til å utforske hvordan kvinner og marginaliserte grupper blir representert i media.

Elisabeth Eide
Ved inngangen av 90-tallet utførte Elisabeth Eide den første store studien av avisenes fremstilling av kvinner i Norge.

Elisabeth Eide bidro til å etablere den feministiske medieforskningen i Norge.

Nå er hun professor emerita i journalistikk ved OsloMet – storbyuniversitetet. Hun har pensjonert seg, men er fremdeles i full vigør.   

«Har kontorplass, kan møtes i vestibylen, P52. Vennligst bekreft», skriver hun i en e-post før intervjuet.

Eide henter meg i vestibylen og viser veien til «Kompetansesenteret for seniorer» i tredje etasje, med kontorer for pensjonerte forskere. Det nøkterne interiøret med slitesterke bedehusstoler og linoleumsgulv står i kontrast til Eides fargesprakende og litt rocka hårbånd.

Hun vært en frontfigur innen norsk medieforskning i flere tiår, men startet karrieren i slutten av tredveårene. Før det jobbet hun som journalist og lektor, det siste blant annet i et skoleprosjekt for stoffmisbrukere, og var politisk engasjert på den revolusjonære venstresiden (et lukket kapittel i livet hennes).

En rød tråd i karrieren hennes er marginalisering i mediene.

– Og denne interessen startet med kjønn, sier hun.

Senere utvidet hun forskningsfeltet til å omhandle minoriteter: folk med innvandrer- og flyktningbakgrunn, seksuelle minoriteter, og personer med funksjonsnedsettelser. Det siste prosjektet hun deltok i gjaldt mediemarginalisering av arbeidere, som del av det større prosjektet «Arbeiderklassen».

I de siste tiårene har hun også blitt mer opptatt av klima- og miljøspørsmålet og leder siden 2008 det globale nettverket MediaClimate sammen med en finsk professor.

Men kjønnsbrillene er på fremdeles:

– Jeg har alltid følt at det er viktig å få inn kjønnsperspektivet.

Oppvekst i Bergen

Eide ble født 22. juli 1950 i Bergen, og vokste opp i Fana.

– Et litt finere område utenfor byen. Men vi var de minst fine der, sier Eide.

Et ikke-troende hjem, forteller hun.

– Vi ble ikke døpt som barn, noe som var litt uvanlig på 1950-tallet.

Moren jobbet en periode som journalist i Morgenavisen, seinere som lærer, og faren jobbet som lektor, etter hvert på Universitetet i Bergen.

– I tillegg anmeldte han nesten alle forestillingene i tv-teateret og skrev en mengde bokanmeldelser for Bergens Tidende.

Faren oversatte også bøker og engasjerte seg i mange prosjekter, som å restaurere gamle båter.

– I sommerferien kjørte vi rundt kysten fra Bergen til Sverige med båten. Som storesøster ble jeg matros, trise og litt styrmann.

Elisabeth Eide som liten
En ti år gammel Elisabeth Eide skreller en appelsin foran en av farens ombygde båter, en dory. Foto: Privat

Kjente Ida Blom

Foreldrene var også frankofile, og gjennom franskmiljøet i Bergen at de ble kjent med kvinnehistorikeren Ida Blom.

– Hun var en nær venn av familien og vi delte mange gode minner sammen, som skiturer opp igjennom barndommen.

Ida Blom var en imponerende kvinne, ifølge Eide.

– Jeg husker at hun intervjuet min bestemor om fødselsopplevelser i eldre tider. Min bestemor, som fødte min far i 1920, hadde jo en helt annen opplevelse av fødsel enn det som er vanlig i dag.

– Ida Bloms forskning fascinerte meg. Lenge før jeg selv ble forsker.

Inngang til medieforskning

Da hun gikk i sjuende klasse, ville Eide bli lærer, som faren.

– Men så, året etter, skrev jeg i dagboken min at jeg ville bli journalist.

– Min mor hadde jobbet litt som journalist før hun fikk barn, far skrev hele tiden. Jeg kom jo fra en nokså litterær familie, så det har sikkert spilt inn.  

Hun arvet også foreldrenes lidenskap for Frankrike.

– Jeg var i Paris i for fjerde gang i 1978, og husker jeg forsøkte å intervjue den franske forfatteren Simone de Beauvoir. Selv om jeg fikk tak i henne på telefon, var hun ikke tilgjengelig for intervju. Jeg var faktisk lettet, fordi jeg følte meg ikke godt nok forberedt.

I stedet kom Eide i kontakt med en annen forfatter, Catherine Rihoit.

Under intervjuet sa hun noe som festet seg:

– Hvis en marsboer kom til jorden og ble stengt inne i et rom med en avisbunke, så vil dette vesenet snart oppleve at det er veldig mange flere av den ene sorten enn den andre. At medieverden var dominert av menn.

Banebrytende forskning

Ideen om at mediene var dominert av menn kan virke åpenbar i lys av dagens kjønnsdebatt.

– Men i starten av min akademiske karriere ved Norsk Journalisthøgskole i 1988 var det gjort lite på dette feltet, sier Eide. Et viktig unntak er Reidun Kvaales bok «Kvinner i norsk presse» og noen semesteroppgaver ved høgskolen.

– Før jeg fikk fast stilling, oppdaget jeg at man kunne søke midler for forskning på kjønnsrepresentasjon i mediene.

Dette førte til den første omfattende nasjonale studien om avisenes fremstilling av kvinner i pressen, med innholdsanalyse og spørreundersøkelse til journalister.

Frem mot tusenårsskiftet begynte man å se mer på hvordan kvinner ble fremstilt i media.

Studien «Kvinnebildet i norsk presse ved inngangen til 1990-tallet» kom ut i 1991.

I de kommende årene ble Eide også engasjert i Global Media Monitoring Project (GMMP), et verdensomspennende prosjekt om kjønn i mediene. Hvert femte år teller de antall kvinnelige og mannlige kilder i en rekke nyhetsmedier og drar inn en rekke faktorer, som alder, stilling, og journalistenes kjønn. Eide har hatt norsk ansvar for dette prosjektet flere ganger siden 1995.

1990-tallet: mer kvalitativ forskning

Medieundersøkelser av kjønnsroller gjennomgikk en betydelig utvikling på 1990-tallet, ifølge Eide.

– Frem mot tusenårsskiftet begynte man å se mer på hvordan kvinner ble fremstilt i media, ikke bare hvor ofte.

Et nøkkeltema var seksualiseringen av kvinner, spesielt i tabloidpressen.

– Kvinner opplevde ofte at det ble lagt større vekt på deres sex-appeal, privatliv, utseende og omsorgsforpliktelser sammenlignet med menn.

Afghanistan og Pakistan

Fra 1990-tallet og framover reiste Eide i Pakistan, India og Afghanistan.

I 1980 hadde hun vært med å starte Afghanistankomiteen i Norge, en norsk organisasjon som arbeider for å forbedre livet for folk på den afghanske landsbygda gjennom langsiktige prosjekter.

– Interessen for Afghanistan begynte da jeg møtte svogeren til en jødisk forfattervenn i Paris. Han beskrev det første kuppet i Afghanistan, som fant sted to år før Sovjets invasjon i 1979. Via ham fikk jeg kontakt med afghanske flyktninger og skrev om dem.

I 1987–1988 ledet Eide Afghanistankomiteens kontor i Peshawar, Pakistan sammen med mannen sin.

På denne tiden bodde det tre–fire millioner afghanske flyktninger i Pakistan.

Med kvinnene opplevde jeg et utrolig sterkt fellesskap.

– Jeg kunne knapt forestille meg noe mer ulikt den norske virkeligheten enn Nordvest-Pakistan. De fleste kvinnene var dekket fra topp til tå, og mange menn hadde turbaner, skjegg, og kalasjnikover. Det ble også sprengt en del bomber, sier hun.

Flyktningene som oppsøkte hjelp var ofte menn, men noen ganger dukket det opp kvinner, som sto bak viktige prosjekter rettet mot kvinner og jenter.

– Med kvinnene opplevde jeg et utrolig sterkt fellesskap. I utgangspunktet virket de så forskjellige fra meg. Men når de skrelte av burkaen og vi satt sammen, opplevde jeg at vi hadde utrolig mye til felles, ikke minst som kvinner og mødre. Vår sønn var jo med oss til Pakistan, vel ett år gammel da vi kom.

Møtene la grunnlaget for en artikkelserie om afghanske kvinner, publisert i Klassekampen.

Elisabeth Eide i samtale med to soldater utenfor ruinene av Dar-ul-Aman-slottet i Kabul, ødelagt under borgerkrigen 1992-1996. Tolken er også med på bildet, med ryggen til. Foto: Asbjørn Øverås, 2007.

Skrev krim om kvinner

Med årene utviklet Eide det hun betegner som SARS-syndromet – «Special Afghanistan Return Syndrome», som betyr at en fortsetter å vende tilbake. Erfaringene fra reisene ga støtet til flere skjønnlitterære bøker om verdensdelen.

– Hva drev deg til å skrive skjønnlitteratur?

– Svaret ligger vel i journalistikkens begrensninger, svarer Eide.

Forfatteren forteller om oppholdet sitt i Peshawar.

– Der møtte jeg for eksempel en mann som fortalte meg at noen av de mer ekstreme mujahedin-krigerne hadde fangehull i flyktningeleirene. Da jeg spurte om han kunne gi meg kontaktinformasjon til vitner eller ofre, nølte han. Så selv om jeg var overbevist om at det han sa var sant, manglet jeg kilder til å verifisere påstandene.

– Jeg kunne ikke skrive denne historien som en journalistisk artikkel. Men fortellingen finner du i min første roman, Til Kabul Faller.

Boka skrev hun delvis i et gammelt kråkeslott i Frankrike. Siden ble det fire til.

Vant pris for modige ytringer

For sitt politiske engasjement og innsatsen for å «bringe afghanske kvinner inn i norsk medievirkelighet» ble Eide i 2002 belønnet med Ossietzky-prisen. Den deles ut av Norsk PEN for «fremragende innsats for ytringsfriheten».

– Det var nokså overveldende å få den prisen. Det skjedde etter hendelsene 11. september, og det pågikk en intens debatt om USA skulle invadere Afghanistan. Jeg var ganske aktiv i mediene på den tiden og advarte mot en slik invasjon.

Eide har også vunnet to priser fra Norsk Medieforskerlag: formidlingsprisen i 2008 og hedersprisen i 2014.

Hun gir seg jo **** ikke.

Som journalist har Eide forsøkt å praktisere forbildet Martha Gellhorns idealer om å se verden fra bakken, fra vanlige folks perspektiv.

– Under mitt forrige besøk i Kabul stoppet sjåføren og jeg for å snakke med en gjeng veiarbeidere om frykten for at Taliban skulle vende tilbake. De husket forrige gang. Markante ansikter og oransje arbeidsklær gjorde dem svært fotogene.

Vil ikke gi seg

Eides fargesans kommer også til uttrykk i språket hennes, som er krydret med bergenske uttrykk. Hun følger assosiasjonene fritt: En bemerkning om skautet hennes blir fort til en fortelling om en islandsk frisør som liker litteratur, deretter til barndomslesing av Charles Dickens og Victor Hugo. 

Når Elisabeth Eide liker ei bok, er den «jævelig god».

Hun beundrer forfattere som skriver om vanlige folk; modige journalister som Martha Gellhorn, som jobbet til hun var i åttiårene. Afroamerikanske skjønnlitterære forfattere som James Baldwin og Toni Morrison står høyt på listen, det samme gjør Graham Greene, John le Carré og den særdeles produktive Joyce Carol Oates («Hun gir seg jo **** ikke»). 

Selv ser ikke Eide noe grunn til å pensjonere seg ordentlig med det første.

– Skal jeg sette meg på ræven og bare glo på tv-serier? Jeg gjør jo det og, men ... 

Det er som Eide sier: «fortsatt mye å ta tak i».

Fremdeles overvekt av mannlige kilder

For menn er fremdeles overrepresentert i avisene.

To av tre kilder er menn, ifølge tall fra Retriever i mars 2023.

Historisk sett har journalistikken hatt en maskulin norm.

Ifølge Elisabeth Eide dreier det seg både om at mange intervjuobjekter, som ledere i næringslivet og politikken, er menn. Dessuten virker det som kvinner ennå er noe mer tilbakeholdende med å stille opp.

Til sist kan journalistikkens kultur ha spilt en rolle.

– Historisk sett har journalistikken hatt en maskulin norm. Sport, for eksempel, har vært et stort dekningsområde, dominert av mannlige kilder. Men dekningen av kvinner innen idretten ser ut til å bli bedre.

Elisabeth Eide
Professor emerita Elisabeth Eide er fremdeles engasjert og dedikert etter tiår i fronten av norsk medieforskning. Nå skriver hun bok om krig og konflikt, på «Kompetansesenteret for seniorer» på Oslo MET.

Pensjonist

Siden starten har Eide arbeidet med en rekke ulike prosjekter utenom medier og kjønn

– Nå arbeider jeg for å utvikle et lærebokprosjekt om dekningen av krig og konflikt, sier Eide.

Hun skriver gjerne med musikk på øret, noe av Dylan – eller den norske favorittartisten Jan Garbarek:

– Han har utforsket forholdet mellom jazz og pakistanske ragaer og skapt fantastisk musikk. Jeg husker en gang da en raga med Garbarek og verdenskjente Nusrat Fateh Ali Khan, ble spilt i et supermarked i Islamabad, og jeg følte meg så stolt, sier hun.

Utenom arbeidet ser Eide frem til avslappende sommerdager på hytta. Den ligger på en holme på Sørlandet. 

– Å svømme rundt tar cirka 25 minutter.

Det er noe med havet, sier hun.

– Både havet og ørkenen gir deg et spesielt forhold til uendeligheten. Fra hytta kan vi se rett ut i havet, og samtidig observere måkene.

Måker
Hobbyfotograf Elisabeth Eide fanger et Hitchcock-aktig øyeblikk på Myken, der måkene kaster seg etter innvollene fra nysløyet fisk. Foto: Elisabeth Eide

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.