Norsk likestilling kan få drahjelp fra EU

Når Mari Teigen og Cathrine Holst gjør opp status for kjønnsmakt i likestillingslandet tjue år etter makt-og demokratiutredningen, finner de at likestillingen er kommet litt lengre på vei. Men at den stadig har vikeplikt.

Stadig på vei, men hvem skal vike: Alle er enige om at likestilling er bra, men likestilling får ofte vikeplikt når politikken blir til, mente Hege Skjeie.
Foto: iStockphoto

Likestillingen har vikeplikt, og folkestyret forvitrer. To spissformuleringer som sitter fra Makt- og demokratiutredningens sluttrapport fra 2003. Det var avslutningen på et femårig arbeid med å kartlegge makt og demokrati i Norge, der en rekke forskere var involvert. Arbeidet ble ledet av Øyvind Østerud.

Mari Teigen
Den norske modellen for lønnsforhandlinger med frontfagsmodellen er et eksempel på fortsatt vikeplikt for likestillingen, mener Mari Teigen. 

Formuleringen om «folkestyrets forvitring» vakte oppsikt, og utredningen så mye diskutert i deler av forskningsmiljøene at de kan få en forsker tjue år seinere til å erklære «jeg har et godt forhold til makt- og demokratiutredningen». Og at Norsk sosiologisk tidsskrift lanserer et eget temanummer om utredningen. Her har Cathrine Holst og Mari Teigen bidratt med en artikkel om «kjønnsmakt i likestillingslandet».

Det var i forbindelse med dette arbeidet at «likestillingens vikeplikt» først ble etablert som begrep av Hege Skjeie og Mari Teigen.

– En ting som var pussig var at når mandatet ble satt sammen, lå det ikke nødvendigvis i kortene i at det skulle handle om likestilling og kjønnsmakt, forteller Mari Teigen når hun ser tilbake på utredningsarbeidet.

Hun var ikke del av forskergruppa som leverte utredningen, men involvert i forskningen som ble lagt til grunn for sluttrapporten. I dag er hun leder ved CORE – senter for likestilling ved Institutt for samfunnsforskning.

–  Men siden Hege Skjeie var blant utrederne, så var det heller ikke rart at likestilling ble et eget kapittel likevel.

Hege Skjeie var Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap, og regnes som en pioner innen likestillingsforskningen.  

I artikkelen går Holst og Teigen gjennom hva som har skjedd på likestillingsfeltet siden den gang, og ser nærmere på spenningen som ligger i demokratisynet i utredningen.

HVA VAR MAKT- OG DEMOKRATIUTREDNINGEN?

Makt- og demokratiutredningen ble ledet av Øyvind Østerud. De øvrige medlemmene var Fredrik Engelstad, Siri Meyer, Per Selle, Hege Skjeie. De ledet ulike forskningsprosjekter tilknyttet utredningen. Det ble gitt ut flere bøker i forbindelse med utredningen. Mest relevant i denne sammenhengen er «Menn i mellom» av Hege Skjeie.

Utrederne så nærmere på blant annet folkestyre, hvordan politikk utformes, globalisering, offentlighet, klasse og kjønn. Iver B. Neumann endte opp med å lage en «Makt- og globaliseringsutredning» som en alternativ utredning. 

Utydelig likestillingspolitikk

I kapittelet «Kjønnsmakt i likestillingslandet» kom utrederne til noen tøffe konklusjoner, sier Teigen. Blant annet at norske maktposisjoner er dominert av menn, og at det manglet politisk handlingsvilje for likestilling, sammenlignet med den mer aktive politikken på 70-80 og 90-tallet.

– De kom med en kraftig kritikk av det de anså som et utydelig likestillingsprosjekt. Alle er enige om at likestilling er bra, skrev de. Men den politiske handlekraften måtte vike til fordel for en tro på at likestillingen var «på vei».

Utrederne var kritiske til den regjererende argumentasjonen omkring likestilling på den tida. Den mente at man argumenterte ut i et markedstilpasset språk, der likestilling ble fremmet som «nyttig».

– Problemet oppstår dersom det plutselig skulle vise seg at det er samfunnsøkonomisk gunstig med lite likestilling, fortsetter Teigen. 

Her kommer begrepet «likestillingens vikeplikt» inn. Teigen forklarer det som en påstand om at selv om alle er for likestilling, må den konkrete likestillingspolitikken ofte vike i konkurranse med andre hensyn. For eksempel i likelønnnsdebatten, mener Teigen. Mer om dét, senere.  

Splittende demokratisyn

Selv om likestilling er viet et eget kapittel i makt- og demokratiutredningens sluttrapport, tok både Siri Meyer og Hege Skjeie dissens, som vil si at de var uenige med flertallet i utredningen, og leverte omfattende særkommentarer.

Cathrine Holst
– I dag hadde man vært opptatt av hvordan for eksempel kjønn, klasse og etnisitet virker sammen. Man ville også vært mer opptatt av hvordan kjønnsurettferdighet har konsekvenser for menn og gutter, sier Cathrine Holst, professor ved Universitetet i Oslo.

For å forstå uenigheten, må vi særlig inn på demokratisynet som flertallet av utrederne legger til grunn. De var opptatt av det de kalte «grunnlagsdemokrati».

– Flertallet i maktutredningen legger til grunn at demokrati først og fremst skjer gjennom vedtak i parlamentet – altså at det utgår fra stortingsflertallet. Det er dette de kaller grunnlagsdemokrati, forklarer Cathrine Holst. Hun er professor i vitenskapsteori og demokrati ved Universitetet i Oslo.

Så har du det flertallet omtaler som «tilleggsdemokrati». 

– Dette favner for flertallet alt fra sikring av grunnleggende rettigheter  til innflytelse fra sivilsamfunn og offentligheter og ulike former for direkte demokrati. Slike tillegg er ikke uviktige, men demokratiet gjennom Stortinget er det sentrale, slik flertallet av utrederne så det.

Og her oppstod uenigheten:

– Skjeie og Meyer ville begge ha en bredere grunnleggende definisjon av demokrati enn flertallet, selv om det ikke er sikkert de var enige seg imellom, sier Holst.

Holst og Teigen har brukt mest tid på Skjeies kommentar, som knyttet sin dissens til kjønnsdimensjonen ved makt og demokrati. Slik Skjeie så det, måtte ofte likestillingen vike til fordel for «majoritetsmakten». Hun så mulighet til å demme opp for dette i internasjonal rettsliggjøring, for eksempel knytte seg tettere til FNs kvinnekonvensjon. Den gav, mente hun, satt på spissen, en form for vern for kvinner og minoriteter mot flertallets diktatur: «Det er en form for individuell og kollektiv bemektigelse», skrev hun. 

RETTSLIGGJØRING, HVA ER DET?

Rettsliggjøring forstås som at retten tar mer plass i samfunn og politikk, og har flere betydninger:

  • Større områder og flere detaljer i samfunnslivet blir regulert av lover og direktiver.
  • Interessegrupper formulerer i økende grad kravene sine som rettskrav
  • Domstolenes og andre rettsinstitusjoners beslutningskompetanse øker på bekostning av politiske organer, som for eksempel Stortinget.  

    Kilde: Store norske leksikon.

    Man kan ha så mange kampanjer man vil, men lønn er trolig en viktig faktor for å fremme utradisjonalle valg. 

    Drahjelp fra EU

    Makt- og demokratiutredningen hadde et ganske pessimistisk syn på det norske demokratiets utvikling.

    Mye av dette skyldtes nettopp synet de hadde på rettsliggjøring.

    – Konklusjonen til utredningen var at folkestyret forvitrer, blant annet på grunn av rettsliggjøring, sier Teigen.

    – Den nasjonale sjølråderetten og handlingsrommet for den norske statsfeminismen ble mindre når det ble mer internasjonal rettsliggjøring gjennom blant andre EU, EØS og FN slik de så det.

    Det mente imidlertid Skjeie ble for unyansert.

    – Denne spenningen mellom nasjonal selvråderett og europeisk og internasjonal rettsutvikling, har fulgt oss hele veien videre. Det har blitt mer og mer tydelig at en del av rettsutviklingen, blant annet gjennom direktiver og reguleringer, påvirker norsk likestillingspolitikk.

    Det kan være problematisk, men andre ganger opplagt positivt, mener de.

    Hvordan da?

    – Nasjonalstaten har stor frihet til å utforme familie- og velferdspolitikk selv om man forholder seg til  EU og EØS. Samtidig har EU bidratt til bedre diskrimeringsvern, sterkere beskyttelse mot seksuell trakassering og diskriminering av gravide.

    Modellen med større foreldrepermisjon – for begge foreldre – har på sin side blitt eksportert til andre land. Villkårene for rett til foreldrepermisjon reguleres gjennom vår tilknytning til EU, forteller Teigen.

    – Generelt er det slik at en del rettigheter som ikke har hatt den samme oppmerksomheten i nordisk og norsk politikkutvikling, har fått drahjelp fra EU-nivået.

    Samtidig finnes eksempler på det motsatte, forteller Cathrine Holst:

    – Positiv særbehandling og kvotering for å fremme mer likestilling, er eksempler på at norske myndigheter har ønsket å gå lenger enn den internasjonale rettsutviklingen legger opp til.

    Mer likestilt i dag

    Utviklingen på likestillingsfeltet i Norge har vært positiv de siste 20 årene, mener Holst og Teigen – men de finner fortsatt eksempel på vikeplikt.

    I 2003 hadde kvinneandelen på Stortinget stagnert på 36 prosent. I dag er den på 45 prosent. Norge har ikke lenger Europas mest kjønnsdelte arbeidsliv.

    – Det skyldes jo at kvinnene har søkt seg mer til mannnsdominerte yrker, samtidig som sysselsettingen og kjønnsdelingen har økt i andre land, sier Teigen.

    Men fortsatt søker ikke menn til kvinnedominerte yrker i særlig grad. Det tror Mari Teigen har med lønnsutvikling å gjøre.

    – Man kan ha så mange kampanjer man vil, men lønn er trolig en viktig faktor for å fremme utradisjonelle valg. Hvis man lurer på hvorfor kvinner og ikke menn har endret seg her, handler det nok om at de ofte har mer å vinne, rent økonomisk, på å søke seg til andre yrker. Det gjelder i mindre grad for menn.

    Teigen og Holst trekker fram frontfagsmodellen som et mulig eksempel på fortsatt vikeplikt. I frontfagsmodellen skal lønnsutviklingen i konkurranseutsatt industri legge føringer for lønnsoppgjørene i andre sektorer.

    – Men dersom rekrutteringen til de kvinnedominerte yrkene skal øke, og lønn er en viktig faktor her, så er det behov for noen nye diskusjoner om hvordan få til en mer positiv lønnsutvikling i disse yrkene, mener Teigen.

    Utredningens blindflekker

    – Makt- og demokratiutredningen var viktig fordi den satte en agenda, og skapte debatt.

    Holst trekker fram at her ble første skritt tatt i retning av NOU-ene «Struktur for likestilling» og «Politikk for likestilling», som ble ledet av Hege Skjeie.

    – Den avdekket stor kjønnsubalanse i norske eliter og at handlingsrommet for likestillingspolitikk var begrenset. Den slo også fast at selv i likestillingslandet Norge, må man snakke om kjønnsmakt. Det var også viktig for sivilsamfunnet, sier hun.

    A propos dét, var forskerne bak makt- og demokratiutredningen dessuten bekymret for at kvinner i mindre grad organiserte seg i kvinneorganisasjoner. Fra 1800-tallet til 70-tallet var kvinneorganisasjoner så å si den eneste formen for politisk påvirkning. Men i dag har denne plattformen nærmest gått i oppløsning, heter det i kapitlet om kjønnsmakt. 

    – Det er kanskje ikke flere som har blitt medlem i kvinneorganisasjonene siden 2003?

    – Det kan du si. Men dersom vi tenker på likestillingspolitikk som et mer interseksjonelt felt, blir organisasjonslandskapet større, sier Holst.

    For eksempel er de seksualpolitiske organisasjonene blitt større og flere, og spørsmålet om likestilling er noe flere engasjerer seg i.

    – Statsviter Helga Hernes mente at likestillingspolitikken skulle bli til i samspill mellom bevegelser nedenfra og politikk ovenfra. Og samtidig som at medlemskapene i organisasjonene kanskje er blitt færre, ser vi likevel igjen og igjen mobilisering nedenfra. Tenk bare på #metoo.

    Men dersom det skulle kommet en ny utredning er de to forskerne enige om at kjønnsperspektivet ikke bør begrense seg til et eget kapittel, eller drøftes primært i dissenser. De ønsker seg en utredning der likestilling er et integrert perspektiv.

    – I dag hadde man vært opptatt av hvordan for eksempel kjønn, klasse og etnisitet virker sammen – et mer interseksjonelt perspektiv. Man ville også vært mer opptatt av hvordan kjønnsurettferdighet har konsekvenser også for menn og gutter, det glimret med sitt fravær den gang, avslutter Holst.

    Siste saker

    Kalender

    Nyhetsmagasinet

    Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.