Kvinner med nedsatt funksjonsevne tjener minst

Men lønnsgapet mellom menn med nedsatt funksjonsevne og funksjonfriske menn er større enn blant kvinnene, viser en ny studie. 

Ung kvinne i rullestol foran dataskjerm
‒ I min studie finner jeg at funksjonshemmede menn tjener mer enn funksjonshemmede kvinner, så det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming, sier NIFU-forsker Jannike Gottschalk Ballo. Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Det finnes mange tiltak og lover som er ment å tilrettelegge for funksjonshemmede i arbeidslivet. Allikevel viser det seg at det er store forskjeller mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. 

I en nylig artikkel viser Jannike Gottschalk Ballo at det er store lønnsforskjeller mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske arbeidstakere, og at forskjellen ikke endrer seg over tid.

Ballo finner også forskjeller mellom funksjonshemmede menn og kvinner, som kan tyde på at kjønnsroller spiller inn.

‒ Jeg kan ikke si at det er diskriminering, men det er naturlig å anta at diskriminering er én komponent, sier hun.

‒ Faktum er i hvert fall at denne lønnsforskjellen ikke endrer seg over tid, selv når man utelukker andre faktorer.

Mer om studien:

Store lønnsforskjeller

Artikkelen, som er en del av Ballos doktorgrad, tar utgangspunkt i perioden 2005–2017, og arbeidstakere mellom 20 og 40 år. Grunnen er at dette er den lengste tidsperioden hun fant data for, utfra et kriterium om at personer med funksjonshemmeing skulle ha mottatt grunn- og hjelpestønad. Registeret for dette startet i 1993.

Jannike Gottschalk Ballo
NIFU-forsker Jannike Gottschalk Ballo har sett på lønnsforskjeller mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske arbeidstakere over tid. Foto: NIFU

Dermed har Ballo fullstendige data for perioden, som lot henne se endringer over tid. Slik kunne hun måle gjennomsnitt av hva de med grunn- og hjelpestønad tjener opp mot gjennomsnittslønnen til de uten.

‒ Der er forskjellen veldig stor, nesten 40 prosent, forteller Ballo.

‒ Jeg kan også kontrollere for om de jobber heltid eller deltid, alder, hvor mange år de har vært i arbeidslivet med inntekt, hva slags jobb de har og hva slags bransje de jobber i, hva slags utdanning de har, og selvfølgelig sosial bakgrunn og foreldrenes utdanning.

Lønnsforskjellen hun fant kommer av å sammenligne to personer med samme bakgrunn, kjønn og alder, som ellers er like med unntak av at en av dem har mottatt hjelpestønad og den andre ikke. Og der finner Ballo altså en betydelig forskjell.

‒ Ved siden av diskriminering, kan det være flere ting som spiller inn, sier hun.

‒ For eksempel at folk med funksjonshemming i mindre grad forhandler om lønn, at de ikke føler seg like produktive, eller det kan handle om sykefravær, som kan forplante seg på lønnsnivå.

Menn taper mest 

Videre så Ballo på kjønn, for å finne ut om lønnsforskjellene for menn og kvinner med funksjonshemming var forskjellig .

‒ For kvinner er ikke lønnsforskjellen like stor, forklarer Ballo.

‒ Kvinner tjener i snitt lavere enn menn uavhengig av funksjonsevne, mens menn med funksjonshemming tjener relativt mye dårligere sammenlignet med funksjonsfriske menn. Så det ser ut som at menn taper mer enn kvinner på å ha en funksjonshemming.

Det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming.

Hun viser til at det finnes kvalitativ forskning, hvor det er blitt gjort intervjuer med funksjonshemmede menn og kvinner om hvordan de føler de blir sett og opplevd på arbeidsplassen. En teori fra denne forskningen er at tradisjonelle maskuline egenskaper, som å være sterk og uavhengig, er mindre forenlig med å ha en funksjonshemming, som for noen kan signalisere avhengighet og svakhet. For kvinner er det tilsynelatende ikke en like stor ulempe.

‒ I min studie finner jeg allikevel at funksjonshemmede menn tjener mer enn funksjonshemmede kvinner, så det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming, legger Ballo til.

‒ Men funksjonshemmede menn taper de privilegiene de ellers ville hatt ved å være mann i arbeidsmarkedet. Menn har i utgangspunktet en fordel, fordi arbeidsmarkedet gjerne belønner såkalt mannlige egenskaper. Avstanden mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede menn er altså mye større enn mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede kvinner.

Slår forskjellig ut for menn og kvinner

For å tolke disse funnene har Ballo brukt en interseksjonell tilnærming. Det vil si at hun ser på krysningspunktene mellom kjønn og funksjonshemming, og hvordan de to faktorene påvirker hverandre. Dette slår forskjellig ut for menn og kvinner.

Identiteter knyttet til kjønn og funksjonshemming kan både være flytende og situasjonsavhengige, og påvirke hverandre gjensidig. Samtidig er kjønn og funksjonshemming som sosiale markører gjenstand for strukturelle barrierer i samfunnet, forteller Ballo, og refererer til annen forskning som er gjort på temaet.

‒ Det å være mann med funksjonshemming kan utgjøre noe grunnleggende forskjellig fra å være mann uten funksjonshemming. Det endrer måten å være mann på, sier hun.

‒ På den annen side kan kvinner med funksjonshemming bli sett på som ufruktbare og aseksuelle, fordi samfunnet tenker at kvinner i for eksempel rullestol ikke kan få barn og ikke har et sexliv. Dette er noe mange med funksjonshemming forteller at de blir møtt med, også fra helsevesenet.

Statistikk viser at funksjonshemmede ikke er mer sykemeldte enn andre arbeidstakere.

Også arbeidssituasjonen til funksjonshemmede kan knyttes til kjønn. I dataene fant Ballo at lønnsforskjeller basert på kjønn fremdeles er større enn lønnsforskjellen mellom funksjonshemmede og ikke funksjonshemmede.

‒ Kjønnsdimensjonen overdøver de andre ulikhetene, forteller hun.

‒ Min teori er at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet skaper forskjellen, ved at kvinnedominerte yrker er dårligere betalt enn mannsdominerte. Jeg finner også en tendens til at kvinneyrkene også har lavere krav til formelle kvalifikasjoner.

Når funksjonshemmede ikke tar utdanning i samme grad, fører det til at også mennene blir sortert inn i de kvinnedominerte yrkene, understreker Ballo.

‒ De lider på en måte samme skjebne som kvinnene, ved at de får dårlig lønn, midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid. Det forklarer kanskje noe av gapet mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske menn.

Dobbel effekt

Det er ikke dokumentert hvorfor det er kjønnsforskjeller blant funksjonshemmede, men vi kan dokumentere at de finnes. Det forteller Tove Linnea Brandvik, forbundsleder i Norges Handikapforbund (NHF). Årsaken er at det finnes lite forskning og statistikk.

Tove Linnea Brandvik
‒ Kvinner får i større grad enn menn manuelle hjelpemidler som tilrettelegger for tradisjonelle kjønnsroller i hjemmet, sier Jannike Gottschalk Ballo i Norges Handikapforbund.

I tillegg til forskjeller i inntekt, ser NHF også at funksjonshemmede menn og kvinner ofte får forskjellige hjelpemidler.

‒ Menn får oftere elektriske hjelpemidler som tilrettelegger for aktivitet, mens kvinner i større grad får manuelle hjelpemidler som tilrettelegger for tradisjonelle kjønnsroller i hjemmet, forteller Brandvik.

‒ Vi vet ikke om dette er noe kvinner aktivt søker etter, eller noe de blir anbefalt. Men vi ser resultatet.

Samtidig er det lite oppmerksomhet på dobbeleffekten av å være kvinne og ha en funksjonshemming. Her kan kjønnsstereotypier og fordommer mot funksjonshemmede sammenblandes og skape utfordringer.

‒ Vi har opprettet et kvinnenettverk i NHF, som tar opp disse problemstillingene, sier Brandvik.

‒ Det virker som klassisk kvinnehelseproblematikk. Men vi observerer at kjønnsperspektivet forsterkes av funksjonsnedsettelsen. Det har blitt forsket lite på. Vi ser jo forskjellene i at kvinner får mindre assistanse og hjelpemidler enn menn, men vet ikke nok om årsakene.

Vises til lavtlønnede stillinger

Både menn og kvinner med funksjonshemming er overrepresentert i lavinntektsgrupper. Dette henger sammen med utdanning, ifølge Jannike Gottschalk Ballo. Færre funksjonshemmede fullfører videregående skole, og dermed begynner færre i høyere utdanning. De kommer gjerne inn i yrker med lavere lønn som gir en mindre stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, ofte deltidsstillinger med midlertidige kontrakter.

‒ Så kan man tenke at de som ikke får til utdanningen uansett er for syke til å jobbe. Noen er kanskje det, men det finnes mange i mellom som vi ikke klarer å fange opp, sier Ballo.

‒ Det har skjedd en dreining i hvordan NAV bistår denne gruppen. Det å ta en lengre utdanning kan innebære at du kan få en kontorjobb, som ikke er like fysisk belastende. Men tidligere fikk du kun støtte til en kort utdanning. Og du ble sendt ut i en arbeidssituasjon som kanskje var fysisk krevende og ikke mulig å stå i over lang tid. Så det å investere i økonomisk støtte og tiltak som funksjonsassistent i utdanning vil lønne seg på sikt, tenker jeg.

I nyere tid har vi hatt en omstilling med mer fleksibel arbeidshverdag og stadig mer digitalisering. Man kunne tenke seg at dette ville gjøre det lettere å tilrettelegge for funksjonshemmede, men resultatet er ikke utelukkende positivt.

‒ Mange nyter nok godt av de fordelene. Men de kan også føre til større ekskludering, også sosialt, sier Ballo.

‒ Man inviterer til et seminar, men gjør det ikke universelt utformet slik at alle kan komme, fordi man tenker de bare kan se det på skjerm hjemmefra. Men det er ikke det samme som å være fysisk til stede. Det er åpenbart en fordel med nye digitale hjelpemidler, men de kan også ha ulemper som arbeidsgivere og kolleger burde være klar over.

Færre som jobber i Norge

Gapet i arbeidsdeltagelse mellom funksjonshemmede og den generelle befolkningen er større i Norge enn i andre skandinaviske land. Under 40 prosent av funksjonshemmede er i arbeid, et tall som har endret seg lite over de siste tjue årene.

Linnea Brandvik i NHF viser også til utdannelse som en årsak. 64 prosent av bevegelseshemmede faller ut av videregående opplæring, og har dermed færre muligheter på arbeidsmarkedet. Utdanning teller 4,5 ganger mer for sannsynligheten for å komme i jobb for funksjonshemmede enn for befolkningen ellers, forteller Brandvik.

Vi må se mer på hvordan funksjonshemmede har det i hverdagen og i arbeidslivet.

‒ Det er dårlig tilrettelagt allerede fra barneskolen av, sier hun.

‒ Et funksjonshemmet barn får ikke nødvendigvis gå på nærskolen sin hvis den ikke er tilrettelagt, og mister dermed sosial tilhørighet. Samtidig tas de ofte ut av klasserommet for å undervises adskilt. Det er ikke overraskende at dette har konsekvenser gjennom skolegangen.

Videre viser hun til arbeidsgiveres holdninger som en mulig barriere. Ved å ha sett hvordan funksjonshemmede behandles i skolen og samfunnet generelt, kan mange arbeidsgivere tro at funksjonshemmede ikke er egnet som arbeidstakere.

‒ Funksjonshemmede velges ut av søkeprosesser, og må søke på dobbelt så mange stillinger for å i det hele tatt komme på intervju, forklarer Brandvik.

‒ Fordommene er gjerne basert på antagelser. Statistikk viser at funksjonshemmede ikke er mer sykemeldte enn andre arbeidstakere, men det er ikke alle arbeidsgivere som er klar over dette.

Det trengs mer forskning

I tillegg kan arbeidsgivere være bekymret for tilrettelegging, både på arbeidsplassen og når det gjelder aktiviteter som julebord, forteller forskeren. 

‒ Man tror hjelpemidler for funksjonshemmede er vanskelige, og at de er utfordrende å søke om. Dette selv om man tilrettelegger for alle arbeidstakere på en arbeidsplass.

Brandvik mener mer forskning og statistikk trengs, og at man må gjøre den tilgjengelig på flere flater. Den kan ikke bare bli brukt internt i forskningskretser.

Hun viser til at forskning på holdninger til funksjonshemmede i intervjusituasjoner fikk oppmerksomhet både politisk og blant arbeidsgivere, og dermed har fått praktiske konsekvenser.

Samtidig forteller hun at mye forskning på funksjonshemmede handler om et medisinsk perspektiv, ikke likestilling eller retten til å delta.

‒ Det har blitt forsket lite på samfunnsnivå, og om tema som universell utforming, avslutter Brandvik.

‒ Vi må se mer på hvordan funksjonshemmede har det i hverdagen og i arbeidslivet. Dette begynner å få mer oppmerksomhet, men det er et stykke igjen å gå.

Må begynne tidlig

Selv med mange tiltak, reguleringer og lovverk, er arbeidslivet altså annerledes for mennesker med funksjonshemminger. Ballo anbefaler å gå lenger tilbake i løypa og se på hva som skjer allerede i barneskolen.

‒ Vi må se hvordan funksjonshemmede blir møtt av lærere, av andre foreldre og andre barn, argumenterer hun.

‒ Hva slags forventninger stilles til dem? Jeg har hørt flere funksjonshemmede fortelle at de blir møtt med lavere forventninger, selv om funksjonshemmingen ikke har noe med kognitiv kapasitet å gjøre. De blir møtt med overraskelse når de vil ta høyere utdanning.

Nå jobber Ballo med et prosjekt på NIFU om tilgjengelighet i høyere utdanning. Selv om også lærestedene er lovpålagt å tilrettelegge for funksjonshemmede, er det store variasjoner i hvilken grad dette gjøres.

‒ Lovverket er ikke tydelig nok, og det er ingen sanksjoner for de som ikke oppfyller kravene, avslutter Ballo.

‒ Man skal tilrettelegge med mindre det er en utilbørlig byrde, men hva som er en utilbørlig byrde blir tolket veldig forskjellig. Vi har masse å gå på når det gjelder å tilrettelegge, og å utforme lovverket slik at det blir mer spesifikt med sanksjoner. Ikke minst må vi jobbe med holdninger.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.