– Kvinnelige voldsofre tar et enormt ansvar

Voldsutøverne trenger mer hjelp enn de får, ifølge Hannah Helseth. Forskningen hennes viser at voldsutsatte kvinner tar et stort ansvar på vegne av samfunnet.

Hannah Helseth
– Personene som begår volden, i hovedsak menn, sliter ofte psykisk. Kvinnene tar på seg, og blir forventet å påta seg ansvaret for dem, og gjør et enormt arbeid, sier Hannah Helseth, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Foto: Kristoffer Sandven

I to ferske artikler har forskerne forent individualpsykologiske årsaksforklaringer med feministisk teori, for å tegne et bredere bilde av hvordan voldsutsatte forstår og håndterer volden de har blitt utsatt for. 

– Artiklene bruker den samme innfallsvinkelen, og ser på hvordan de utsatte forstår og forklarer voldsutøverne sine. Måten flere beskrev overgriperen på, gir gjenklang i tidligere forskning, forteller Hannah Helseth, som er medforfatter på begge artiklene. 

Mer om forskningen

Artikkelen «Callous Lovers and Frightening Victims: How emotional contradictions affect young people’s navigation of sexually abusive relationships» er publisert i Nordic Journal of Criminology nr 1, årgang 24. Forfatterne er Anja Emilie Kruse, Hannah Helseth ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Sibel Korkmaz ved Stockholms universitet. 

Artikkelen «Ordinær møter ekstraordinær: Voldsutsattes forståelser, mestringsstrategier og frigjøring fra voldelige partnere» er publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning nr 3, årgang 64. Forfatterne er Hannah Helseth og Margunn Bjørnholt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. 

Artikkelen «Callous Lovers and Frightening Victims» er nominert til prisen for beste artikkel i Nordic Journal of Criminology. 

Ekstrem skjevfordeling

Helseth forteller hvordan kjønnsrollemønstre kommer til uttrykk i de voldelige relasjonene.

– Personene som begår volden, i hovedsak menn, sliter ofte psykisk. Kvinnene tar på seg, og blir forventet å påta seg ansvaret for dem, og gjør et enormt arbeid.

Forskerne bruker det sosiologiske begrepet «emosjonelt arbeid» for å beskrive den kjønnede skjevfordelingen i relasjonene.

– Emosjonelt arbeid er utviklet for å beskrive arbeidet med å vite og sørge for hva som skal til for at den andre skal ha det bra, og sette den andres behov foran sine egne. I disse relasjonene er det en ekstrem skjevfordeling, sier Helseth.

Disse mennene blir i for liten grad fanget opp av systemet.

– I disse artiklene blir den kjønna kjærligheten satt fullstendig på spissen, hvor personen som du føler et omsorgsansvar for, også er en person du er redd for.

Ifølge Helseth blir ofrene pålagt ansvar, men overgriperne er også ofre som kan slite med rus eller psykiske lidelser.

– Når vi begynner å snakke om at også overgripere er ofre, kan noen bli redde for at det tar oppmerksomheten vekk fra de utsatte. Det er forståelig, men disse mennene blir i for liten grad fanget opp av systemet.

For å forstå de utsattes opplevelser, er det helt sentralt å forske på dem som har opplevd å sitte fast i slike forhold, mener Anja Emilie Kruse, som er førsteforfatter på artikkelen «Callous Lovers and Frightening Victims».

– Det er både for å forstå hva det innebærer å være utsatt, men også hvordan samfunnet kan hjelpe folk som vil ut av disse relasjonene.

Informanter som medforskere

De kvinnelige ofrene tar på seg et enormt ansvar i slike forhold, påpeker Helseth. Det gjør de gjennom det emosjonelle arbeidet, men også gjennom å lese seg opp på forskning om voldsutøvere og voldsutsatte.

Margunn Bjørnholt
Deltakernes egne tanker og utforsking av egne erfaringer er også verdifull kunnskap, mener Margunn Bjørnholt. Arkivfoto: Ida Irene Bergstrøm/Kilden

– De tar et ansvar på vegne av samfunnet, for voldsutøverne trenger jo hjelp de ikke i tilstrekkelig grad får, sier hun. 

I artikkelen «Ordinær møter ekstraordinær» er informantene voksne kvinner og menn; 28 kvinner og 9 menn. Et interessant moment i denne artikkelen var at flere av deltakerne hadde gjort et betydelig arbeid med å lese seg opp eller søke informasjon på andre måter for å finne forklaringer på voldsutøverens handlinger og væremåter, forteller Margunn Bjørnholt til Kilden. Hun er medforfatter på «Ordinær møter ekstraordinær». 

– Enkelte snakket om at de hadde observert og notert, og så nesten på det å bli klok på voldsutøveren som et slags forskningsprosjekt. Deltakernes egne tanker og utforsking av egne erfaringer er også verdifull kunnskap.

Beskrev unormale handlinger

Flere av de utsatte beskrev voldsutøveren som syk, forteller Bjørnholt.

– I motsetning til andre som har tolket sykdomsforklaringer som unnskyldning for volden, fant vi at det å se partneren som syk kunne det være viktig i prosessen med å plassere problemene de opplevde i parforholdet og volden hos voldsutøveren, og etter hvert komme seg ut, sier hun.

Måten kvinnene prøvde å forstå partneren på, var blant annet ved å google symptomer. Å se at problemene kom fra ham, hjalp kvinnene å frigjøre kapasitet til å håndtere den vanskelige situasjonen, forklarer Bjørnholt.

– Noen hadde selv funnet fram til passende beskrivelser av partnerne, mens en del av utøverne var blitt diagnostisert av helsevesenet, sier hun.

– Enkelte beskrev handlinger som vi som forskere tenker ikke er helt normale. For eksempel fortalte en ung kvinne om en kjæreste som hadde plutselige gråteanfall, og utsatte henne for fysisk og utførte seksuell vold. Noen av deltakerne skjønte først i ettertid at noe hadde skurret allerede tidlig i forholdet.

Motstridende følelser i relasjonene

I artikkelen «Callous Lovers and Frightening Victims» er deltakerne unge voksne; 24 kvinner og 3 menn, som hadde vært i voldelige forhold i tenårene eller tidlig i tjueårene. 

Det er flere likheter mellom voksnes og unges utsatthet for partnervold, forteller Anja Emilie Kruse.

– De unge fortalte om sterke, motstridende følelser i relasjonene. Den voldelige partneren kan være en kald og kynisk kjæreste, samtidig som den utsatte forteller om et sterkt ønske om å bli valgt av nettopp ham, sier hun. 

Vi ble overrasket over hvor mye ansvar de unge utsatte tar for partneren sin.

– Noen fortalte også om at de oppfatter den voldelige kjæresten som et offer, slik at han blir en som de på en og samme tid er redd for og føler omsorg for. Dette er motstridende følelser som kompliserer forholdet og kan gjøre det vanskeligere å forlate en partner som skader deg.

Blant de unge var det også mange som tok mye ansvar for kjærestens handlinger.

– Vi ble overrasket over hvor mye ansvar de unge utsatte tar for partneren sin, og hvor mye de setter sine egne behov til side, sier Kruse. 

– Ungdommene blir stående veldig alene i svært krevende situasjoner. Det var også overraskende for oss hvor lite ansvar de voksne rundt tar. 

Kruse tror noe av grunnen til at de unge kvinnene tar så mye ansvar, handler om kjønn:

– Det finnes sterke idealer om kvinners omsorgsansvar, og om kvinners høye sosiale kompetanse, sier hun. 

– Samtidig som voksne ofte ikke tar unges kjærlighetsforhold på alvor. Dermed forstår de kanskje heller ikke hvilken monumental omsorgsoppgave som ligger i det å være ung og ha en voldelig kjæreste som også sliter psykisk.

Et ungt forskningsfelt

Forskning på seksuell vold blant unge, og kjærestevold, er et ungt forskningsfelt, forklarer Kruse. 

Anja Emilie Kruse
– Det er viktig å forske på unge på deres egne premisser, og ikke presse dem inn i en voksenmal, sier Anja Emilie Kruse. Foto: Annika Belisle

– Det er viktig å forske på unge på deres egne premisser, og ikke presse dem inn i en voksenmal. Ungdom lever annerledes liv enn voksne og erfaringene er ikke nødvendigvis de samme.

Flere ting skilte de unges erfaringer fra de voksnes. Blant annet at da de unge ble utsatt for kjærestevold var det ofte deres første forhold. 

Derfor kan det hende at de ikke visste hva de kunne forvente, og heller ikke hva som er normalt i parforhold, hva som er greit og ikke greit å gjøre, forteller Kruse. 

– En annen faktor er unges livssituasjon. Fordi de som regel bor sammen med foreldre er de bofaste på en annen måte enn voksne utsatte, det er ikke så lett å flytte på seg, sier hun. 

– De er ofte økonomisk avhengig av foreldrene sine, og kan sånn sett bli fanget i den sosiale konteksten der de utsettes for vold, for eksempel ved at de går på skole med den voldelige kjæresten. 

Hvem som helst kan bli utsatt

Gjennom artikkelen «Ordinær møter ekstraordinær» ønsker forskerne å vri oppmerksomheten bort fra en stigmatisering av offeret, og rette oppmerksomheten mot voldsutøveren.

– Et viktig bakteppe er at vi vet fra omfangsstudier at flertallet av dem som utsettes for vold er helt ordinære kvinner. De tilhører altså ikke spesielt utsatte grupper, selv om det også er sant at noen grupper er mer utsatt, sier Bjørnholt.

Det at begge parter oppfører seg som om eller begynner å tro at volden er normal, er skremmende.

Selv om noen grupper er mer utsatt enn andre, er altså de fleste som utsettes for vold fra partner helt vanlige kvinner.

– Når det gjelder voldsutøvere, så har vi ikke representative studier. Vi vet derfor ikke hvor vanlig det er å utøve vold. Men vi kan anta at en del av voldsutøverne utøver vold mot flere partnere over tid. Det betyr at det kan være mindre vanlig å utøve vold enn å bli utsatt, sier Bjørnholt.

Et hovedpoeng for Bjørnholt og Helseth i «Ordinær møter ekstraordinær» var nødvendigheten av å ha to tanker i hodet samtidig. 

– Altså at vold fra partner og konsekvensene av volden handler om kjønn, både innen relasjoner og ved at partnervold i mye større grad rammer kvinner. Samtidig som voldsutøveren kan være en person som sliter på ulike måter, forteller Bjørnholt.

Høy forekomst av vold 

Brita Gjerstad er førsteamanuensis i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger, og har blant annet forsket på partnervold. Hun mener at artiklene er viktige bidrag som viser at denne typen vold kan ramme hvem som helst. Også fordi de viser hvor vanskelig det er å forlate et voldelig forhold.

Brita Gjerstad
Brita Gjerstad synes det er skremmende at venner av voldsutsatte ikke reagerte tydeligere. Foto: Privat

– Forskning jeg selv holder på med sammen med andre, viser at omtrent en fjerdedel ikke vet hva de skal tro om hvor lett eller vanskelig det er å forlate et voldelig forhold. 

Annen forskning har vist at man kan ha mange rasjonelle grunner til å bli værende i et voldelig forhold, fortsetter Gjerstad.

– Disse grunnene, som økonomi, kjærlighet, å verne barna fra voldsutøver, er nyttige å kjenne til når man skal utforme hjelpetjenester, forteller hun.

Gjerstad mener de to forskningsartiklene viser at forekomsten av partnervold er høy i likestilte land. Og at det kanskje kan være overraskende for noen lesere. 

– Vi antar jo at vi påvirkes av samfunnet vi lever i. Og da er det interessant med studier fra land hvor likestilling står sterkt, sier hun. 

– Det er ikke urimelig å anta at det er mindre vold i nære relasjoner i likestilte samfunn. Men dessverre er det feil, for det er høy forekomst av slik vold også i Skandinavia.

Foreldre burde engasjere seg mer

Noe som overrasket Gjerstad, var hvordan venner av de utsatte ungdommene reagerte på fortellingene deres om overgrepene.

– Jeg synes det er skremmende at de ikke reagerte tydeligere mot volden, sier hun. 

– Én ting er at de som er fanget i et forhold, som gradvis utvikler seg negativt, ikke klarer å se det selv. Men at de som er rundt dem ikke gjør det – hva betyr det? Viser det at det faktisk er vanlig, eller er det så fryktelig krevende å forholde seg til andres voldsutsatthet? 

Gjerstad synes normaliseringen av ulike typer vold i forhold, var interessant lesning.

– Det at begge parter oppfører seg som om eller begynner å tro at volden er normal, er skremmende, påpeker hun. 

Det er ofte vanskelig å tro at folk er stygge med hverandre. Det kan man se i enkelte avisoppslag etter partner og, eller familiedrap, hvor naboer og andre blir overrasket og forteller at de kjente gjerningsmannen som en hyggelig fyr. 

Gjerstad trekker frem foreldres rolle i unges forhold, som en faktor for håndtering av partnervold.

– I «Callous Lovers and Frightening Victims» siterer forskerne en som mente foreldrene til kjæresten nærmest overlot ansvaret for ham til henne, sier hun. 

– Til sammenlikning finner Frøyland og Stefansen i en studie fra 2023, at engasjerte foreldre ser ut til å dempe unges utsatthet for digitale seksuelle krenkelser. Kanskje foreldres engasjement kan virke på liknende måter i forbindelse med kjærestevold blant unge par? avslutter Gjerstad.

Artikkelen ble endret 1. mars kl. 09.40.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.