Hva får kvinner til å bli i bygg- og anleggsbransjen?

Rekruttering av kvinnelige håndverkere er et satsingsområde i byggenæringen, men man ser så langt ikke ut til å lykkes. I 2018 var det 5 prosent kvinner som søkte seg til bygg- og anleggsbransjen, og tallene har vært stabile over tid ifølge tall fra Byggnæringens landsforening (BNL) i 2019. 

I 2021 avsluttet jeg en mastergrad i karriereveiledning med oppgaven «Kvinner i bygg- og anleggsbransjen. Hva kjennetegner kvinner som velger, trives og forblir i bransjen». 

Jeg jobber selv i denne bransjen og observerer daglig at det er få kvinnelige håndverkere på de ulike byggeplassene jeg besøker. Byggenæringens landsforbund melder på sine sider at det kun er 2 prosent kvinner på fagarbeidersiden i dag. 

Snudde perspektivet

Både før og underveis i masterprosjektet leste jeg artikler om kvinner som ikke orket å arbeide mer i bygg og anleggsbransjen. Blant annet en artikkelserie i Bygg.no om en lærling som gjentatte ganger ble seksuelt trakassert og en ledelse som ikke tok tak i saken. 

Det sier seg selv at med så lav rekruttering til bransjen har vi ikke råd til å skremme vekk de få som begynner, og forsterke bransjens image som røff og «skitten». 

I oppgaven valgte jeg motsatt perspektiv. I stedet for å fokusere på negative erfaringer, ville jeg heller utforske det positive: Hva er det som gjør at kvinner velger bygg- og anleggsbransjen, trives i den og dermed ønsker å forbli? 

For å svare på dette definerte jeg to forskningsspørsmål. For det første: Hvordan opplever kvinner bedriftskulturen i bransjen? Og: Hvilke fellestrekk kommer til syne i kvinners beskrivelse av seg selv? 

Jeg tenkte at dersom vi kan identifisere noen slike faktorer kan dette hjelpe oss i rekrutteringen av kvinner og fremme et arbeidsmiljø som virker inkluderende på begge kjønn. 

Intervjuet fem kvinner

For å finne svar på hva som gjør at kvinner trives, gjorde jeg en kvalitativ undersøkelse hvor jeg intervjuet fem kvinner. På grunn av Covid var fire av disse intervjuene gjort på teams. 

Intervjuene var semistrukturerte, det vil si at jeg hadde en intervjuguide for å få svar på det jeg lurte på, men denne ble ikke fulgt slavisk. Det var også rom for samtale og oppfølgingsspørsmål underveis. Svarene ble senere analysert gjennom å se på likheter og forskjeller hos de fem kvinnene jeg intervjuet og relatert til relevant teori. 

«Røff og tøff bransje»

Kvinnene jeg har snakket med forteller at de trives i bransjen. De sier at de har hatt flaks med arbeidsmiljøet sitt. Det beskrives som inkluderende, varmt, morsomt og at det er hyggelige og imøtekommende kolleger. Oppgavene er meningsfulle, og de er på et sted og i en bransje der de ønsker å være. 

Informantene opplever derimot bransjen tidvis som røff og tøff, og at det er helt vesentlig at de tør å si fra om forhold som ikke fungerer. Som kvinner i bygg- og anleggsbransjen utgjør de en ekstremt synlig minoritet, de bruker begrepet «selvlysende». De blir utsatt for mer eller mindre bevisste hersketeknikker, men påpeker at dette er forskjellig fra arbeidssted til arbeidssted. Alt i alt er de veldig fornøyde. 

Hvem finner seg til rette?

Kvinnene i denne studien er like forskjellige som folk flest, men jeg har likevel funnet noen fellestrekk i intervjuene som kan være med å forklare hvorfor de har funnet seg til rette i bransjen. 

Alle hadde tidlige læringserfaringer i barndommen på områder som normalt tiltrekker seg flest gutter. Det kunne være snekkerverksted med bestefar, lek med gutter eller andre praktisk eller fysiske erfaringer.  Flere fortalte om mannlige rollemodeller i familien som snekret og mekket. Men de hadde også kvinner de så opp til, som hadde tatt utradisjonelle valg eller drevet med håndverk. 

Disse tidligere positive assosiasjonene til håndverk ga dem en selvsikkerhet og mestringstro i faget, som kvinner uten disse erfaringene ikke har. Når de i tillegg hadde sett andre de identifiserer seg med, for eksempel en annen kvinne eller jente, klare seg bra, styrket dette troen på at også de skulle klare seg. Dette gjorde det igjen mer sannsynlig at de lykkes.

Et verbalt sleivspark fra en kollega eller annen trakassering, vil antakelig i mindre grad gjøre disse kvinnene usikre på egne evner eller rolle i bygg- og anleggsbransjen, enn andre som ikke har disse læringserfaringene og rollemodellene. 

Kvinnene jeg intervjuet viste tegn til «indre kontrollplassering». Det vil si at de ikke avfeier suksess og lignende som flaks, men når de lykkes ta det som et resultat av egne evner og arbeid. Videre tar de en aktiv rolle i det som skjer med dem. Mens de som skylder på ytre faktorer har lettere for å gjøre seg selv til, eller bli, et offer for det de «ikke kan gjøre noe med». For eksempel hvordan andre mennesker opptrer i et arbeidsmiljø.  

Hva kan kunnskapen brukes til?

Jeg synes det er trist at det er så få kvinner i denne bransjen som kvinnene i studien beskriver som inkluderende, varm og morsom. Men jeg mener det er gode utviklingsmuligheter. 

En av tiltakene jeg har drøftet mye, også sammen med en medstudent i en artikkel til veilederforum, er at karriereveiledning må starte allerede i barnehagen. Slik kan man gi både jenter og gutter læringserfaringer som gir dem et godt grunnlag for senere å kunne ta bevisste (yrkes)valg. Alternativt vil de fortsette å velge slik generasjoner alltid har gjort, og vi vil stå fast på 2 prosent kvinnelige fagarbeidere og slite med å beholde de få vi allerede har. 

Samtidig er det helt essensielt at man fortsetter å arbeide for et inkluderende, og fullt forsvarlig, arbeidsmiljø. Da er det viktig å utnytte styrkene i det at folk er forskjellige, og motarbeide bevisst eller ubevisst mobbing og trakassering. Denne holdningen må gjennomsyre hele organisasjonen. Lederne på flere nivåer må settes i stand til både å fange opp denne type adferd, samt at de umiddelbart tar tak i problemer.